Superstjernen Jens Stoltenberg

­

Lokalvalgkampen i de riksdekkende mediene handlet som vanlig om en god del saker som lokalpolitikerne ikke kan gjøre noe som helst med – enten det gjelder stopp i oljeutvinningen, elektrifisering av Melkøya, bemanning på fødeavdelingene, eller aktiv dødshjelp.

Ett tema var imidlertid fraværende: Krigen i Ukraina og konsekvensene for Norges forsvarsplanlegging.

’Superstjerne’ på hjemmebesøk

Årsakene er flere, men viktigst er det antagelig at det foreløpig ser ut til å være bred enighet om det aller meste knyttet til krigen og den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. Best ble det illustrert ved Jens Stoltenbergs besøk på Arendalsuka i august. Han fikk noen kritiske spørsmål da han som en del av det offisielle møteprogrammet ble intervjuet av Harald Stanghelle, men for øvrig var han omgitt av en atmosfære av stjernestøv. Publikum sto i timelange køer for å høre ham. Alle ville ha selfie, og i den brede medieomtalen var det langt mellom de kritiske spørsmålene.

Selvfølgelig ble det slik. Jens Stoltenberg har ikke bare en væremåte som gjør at han som eks-statsminister ville ha vært populær uansett. Han er også generalsekretær i en forsvarsallianse som for tiden har et formål som en overveiende stor del av befolkningen er enig i. Støtten til Ukrainas forsvarskamp er unison, og krigens grusomheter sees på som en nødvendighet. Det som måtte være av høyt-tenkning om fremtidige fredsforhandlinger blir raskt slått ned på, fordi det så lett kan utnyttes av det russiske propagandaapparatet.

Fortsatt er det få i Vesten som stiller spørsmål ved den offisielle holdningen om at det er Ukraina selv, og ingen andre, som skal bestemme vilkårene for fremtidige fredsforhandlinger. Det er også oppsiktsvekkende lite motstand mot den stadige oppgraderingen av våpenhjelpen. For et år siden ville da ha vært utenkelig at Vesten skulle sende F16 fly til Ukraina. På den tiden ville det også ha vært en utbredt motstand i NATO-landene mot at Ukraina flyttet krigen inn på russisk territorium.

Selv om Ukraina etter sigende bruker egenproduserte droner mot mål langt inne i Russland, så vet vi at russisk propaganda ikke gjør forskjell på dronene som sendes mot dem. Historien om at NATO angriper mål både i Moskva og St. Petersburg virker troverdig i Russland.

Så kan det hende at det akkurat er opptrappingen av våpenhjelpen, og angrepene mot de største russiske byene som gjør at krigen tar slutt ganske snart. Ingen vet hvor sterkt Putin-regimet står. Kampmoralen og Putin-lojaliteten i det russiske forsvaret vet vi også lite om. Kanskje kommer vi aldri i den situasjonen at det oppstår et større behov i vestlige land for å problematisere Ukraina-krigen.

Sannsynligheten for at krigen tar slutt på grunn av et regimeskifte i Kreml, eller som en følge av et totalt nederlag i Ukraina, var likevel fortsatt liten da Stoltenberg var i Arendal. På det tidspunktet var det et reelt grunnlag for å stille en lang rekke kritiske spørsmål ved en krig som ser ut til å bli meget langvarig. De kunne ha vært stilt i alle retninger. Et åpenbart alternativ til å avlyse krigen ved at Ukraina gir fra seg land, er at Vesten gir ukrainerne mye mer slagkraftig våpenhjelp. Hvorfor får de F16 i stedet for F35-flyene som det russiske militæret sies å frykte mer enn noe?

Utfordrer «den norske tankegangen»

Jens Stoltenberg ville selvfølgelig ikke ha fått noen problemer med å svare på slike kritiske spørsmål. Han personlig er «bare» politisk sjef for organisasjonen NATO. Det er sjefene i hvert enkelt NATO-land som bestemmer. Mer enn å være superstjerne, er Stoltenberg en supermekler. Hans store fortjeneste er at han evner å holde NATO-landene så samlet. Det viktigste suksesskriteriet i så henseende, er å ha full tillit fra USAs president.

Det har Stoltenberg, og det er det som kan gjøre at hans stjerne her i landet blir fallende etter hvert som søkelyset blir rettet mot norsk forsvarsplanlegging. Da kan det fort vise seg at USA tenker ganske annerledes om forsvaret av Norge enn det den norske regjeringen gjør. Pikant nok kan det gi seg uttrykk i at Jens Stoltenberg og hans etterfølger som norsk statsminister og nære politiske venn, Jonas Gahr Støre, blir representanter for hvert sitt forsvars- og sikkerhetspolitiske syn.

Stridsspørsmålet vil i så fall være hvordan vi ruster opp i nord, hvor tilstedeværende USA skal være, og om det i det hele tatt skal legges opp til noe samkvem mellom folk og næringsliv i Nord-Norge og i Murmansk-regionen.

Detaljert forsvarsplanlegging er topphemmelig. Hovedtrekkene er imidlertid gjenstand for åpen offentlig debatt. Slik det var under NATO-toppmøtet i Vilnius i sommer. Meldingen derfra er at den russiske massakren i den ukrainske byen Butsja har påvirket hele alliansen i en klar retning. De baltiske landene og Polen har fått gjennomslag for tenkningen om at russiske angripere må stanses på grensen.

Den norske tankegangen, om at vi skal ha våre viktigste forsvarslinjer langt inne i landet, er det ikke så mange som deler lenger. Om vi fortsetter å planlegge for at russerne skal rulle innover Finnmark, mens vi mobiliserer i indre Troms og venter på amerikansk støtte, kan vi risikere at folk og byer i Finnmark blir massakrert innen vi får jaget russerne ut igjen.

Finlands NATO-medlemskap betyr også at vi kommer til å dele grensen mot Russland i nord med dem. De har helt andre historiske erfaringer med Russland enn oss, og kommer ganske sikkert til å presse på innad i NATO for at vi får en hardest mulig grense i nord. Det innebærer ikke bare opprustning av egne styrker og forsvarsanlegg i nærheten av grensen, men også troverdig amerikansk tilstedeværelse.

Dermed kommer den norske basepolitikken i spill. Allerede nå har vi jenket på prinsippet om at utenlandske styrker ikke skal få ha baser på norsk jord. Vi har inngått en avtale med USA som gjør at de kan få operere ganske så fritt på Rygge, Sola og Evenes flyplass og på marinebasen Ramsund. Hensikten har vært å gjøre det lettere for USA å få frem forsyninger og våpen til forsvaret av Norge og Baltikum.

USA i Nord-Norge?

Får vi en militæropprustning i Finnmark, er det grunn til å tro at USA vil følge etter nordover. Dermed oppstår den situasjonen som norske sikkerhetspolitikere alltid har forsøkt å unngå: Vi rigger et forsvar i nord som er så potent at det virker som en sterkt økt trussel mot den russiske nordflåtens hovedkvarter i Murmansk. Rustningskappløpet kommer også til nordkalotten.

Akkurat nå finnes det knapt Rødt-politikere som argumenterer for at vi må opptre slik at vi ikke skremmer Russland. Et land som går til fullskala-angrep på en nabo, kan ikke vente seg annet enn at alle andre naboer garderer seg mot noe lignende. Samtidig skjer forsvarsplanlegging og opprustning i tiårsperspektiv, mens Ukraina-krigen forhåpentligvis ikke varer lenge. Putin-regimet blir på en eller annen måte historie, og Russland vil antagelig i en ganske lang periode være militært svekket.

Allerede før det skjer, kommer antagelsen om en slik fremtidig utvikling til å bli bragt inn i den norske forsvarspolitiske debatten. Tankene om avspenning, og om et nytt folk til folk samarbeid i nord vil våkne til liv igjen. Slik det ser ut nå, er det også sannsynlig at den store forsvarspolitiske enigheten som eksisterer kommer til å forsvinne. Høyresiden vil trolig bli forkjempere for en hard grense i nord, mens venstresidepartiene vil argumentere for en mykere linje.

Det er verdt å merke seg at regjeringen i forslaget til revidert nasjonalbudsjett i vår ga en liten bevilgning til Pikene på Broen. Det er en organisasjon i Kirkenes som har som eksplisitt formål å skape møteplasser på tvers av landegrenser. Jonas Gahr Støre gjentar stadig at vi ikke kan gjøre noe med kartet. Vi ligger der vi gjør, og må ha et forhold til Russland. I tillegg minner han titt og ofte om at Norge er det eneste nabolandet Russland aldri har kriget mot.

Og Jens Stoltenberg? Som generalsekretær blir han å finne på den politiske siden USA ønsker at han skal være. Ikke fordi han er servil, men fordi hans jobb-beskrivelse er å sikre at USA ser seg tjent med NATO-alliansen. Normalt sett er ikke posisjonen som «USAs mann» noe som gir superstjernestatus i Norge.