Surmaget fagforeningskritikk i Kulturrådet

I september og desember i fjor sendte Forskerforbundet brev til ledelsen i Kulturrådet der de skriver at de er bekymret for arbeidspresset og at de frykter det går ut over kvaliteten på jobben Kulturrådet skal gjøre, skriver Klassekampen i dag.

Den slags bekymringer er temmelig vanlig i arbeidslivet for tiden. Koronapandemien fører til en rekke ekstra oppgaver som må løses uten at en får tilført økte ressurser.

Overtidsbruken eksploderer, langt ut over det loven tillater flere steder.

Det er neppe grunn til å tro at de ansatte i Kulturrådet er mer presset enn ansatte i andre etater og sektorer i offentlig sektor. Det er da heller ikke dette misnøyen først og fremst handler om.

Forskerforbundet er imot de organisatoriske endringer som skjer. Det er litt uklart det også, forresten. I alle fall er de misfornøyd med prosessen.

De klager over for dårlig informasjon, for stram tidsplan, uklart mandat og manglende involvering fra de ansattes side.

Dette er heller ikke spesielt for Kulturrådet.

Prosesser er ikke å spøke med i det offentlige. De er vanligvis omfattende og langdryge. Og er man uenige i sak, er det ganske vanlig at det ender opp med kritikk av ledelsen som ikke har lyttet godt nok og lenge nok.

I går skrev Dagens Perspektiv om en undersøkelse fra Tekna som viser at en av fire tillitsvalgte opplever at drøftinger og forhandlinger de har med ledelsen under koronapandemien er mer en formalitet og i mindre grad gir dem reell medvirkning.

Noe av forklaringen er at kontakten mellom arbeidstakere og arbeidsgivere blir mer formell når den skjer digitalt.

Konsekvensene av hjemmekontor er større avstand og mindre fellesskapsstyrkende kontakt mellom ansatte og mellom ledelsen og ansatte.

Kulturrådets direktør aviser kritikken fra Forskerforbundet som organiserer halvparten av de ansatte.

Hun sier til Klassekampen at dialogen mellom tillitsvalgte og ledelsen har vært god, at det har vært en omfattende medvirkning fra de ansattes side og at omstillingsavtalen de signerte med fagforeningene før omorganiseringsprosessen startet, er fulgt.

Forskerforbundet mener omstillingsprosessen burde vært utsatt som følge av koronakrisen. Ledelsen mente det ville være en dårlig løsning å skyve en prosess som var startet opp så langt ut i tid.

I brevet Forskerforbundet sendte i fjor skrev de at «tilliten til arbeidsgiver er svært tynnslitt». Når saken nå løftes fram i mediene, kunne Forskerforbundet anlagt et visst «snøen som falt i fjor»-perspektiv på saken. Nå er omorganiseringen gjennomført.

Men nei da, her skal misnøyen holdes ved like.

Rannveig Sjøvaag, leder av Forskerforbundets klubb i Kulturrådet, sier tilliten ikke har bedret seg.

«Tillit er fortsatt et tema som må diskuteres. Det er fortsatt behov for å jobbe med kvaliteten i partssamarbeidet.

Nå bør Sjøvaag bestemme seg. Enten har hun tillit til ledelsen, eller så har hun det ikke. Den største fagforeningen i Kulturrådet kan ikke ha 50 % tillit til ledelsen.

Det er dessuten ikke Forskerforbundets oppgave å gradere tillit. Kristin Danielsen er avhengig av tillit hos sine overordnede, ikke sine underordnede.

De ansette har sin fulle rett til å kritisere ledelsen og uttale misnøye. Men når beslutninger er fattet og omorganisering er gjennomført, kan en ikke legge opp til omkamper.

Ingen organisasjonsstruktur er feilfri, så ansatte bør hele tiden peke på svakheter og forbedringspunkter.

Det er imidlertid arbeidsgiver som har styringsretten og som må gjennomføre de oppgaver en blir pålagt fra blant annet departementet eller de endringer en ser er formålstjenlige.

Det skjer rett som det er at ledelsen i en virksomhet tråkker feil. Om dette rammer ansatte, må det beklages og ryddes opp.

En leder som ikke makter å få de ansette med seg, vil ikke lykkes over tid. Det er derfor viktig at ledelsen legger vekt på dialog og involvering av ansatte.

Men ledelsen har ansvar for å nå de mål som settes for virksomheten og de oppgaver som pålegges fra overordnet myndighet. Ledelsen står ikke fritt. De er underlagt rammebetingelser de gjerne skulle sett var annerledes.

Under koronakrisen har mange virksomhetsledere vært henvist til å gjør det beste ut av situasjonen. Det har de fleste ansatte og fagforeninger forståelse for. Ansatte har strukket seg langt.

De ansatte i Kulturrådet har stått på for å løse alle de ekstraordinære oppgavene. De fortjener ikke at det skapes spenninger og uro innad. Det vil ramme virksomheten og kulturfeltet som er avhengig av en effektiv og dedikert administrasjon i Kulturrådet.

Har Sjøvaag og Forskerforbundet lidd nederlag i endringsprosessen, får de svelge unna nederlaget og ikke bli hengende fast i surmaget kritikk.