Venstreradikalisme

Politisk ledelse utfordres. Venstreradikalisme vis a vis høyreradikalisme. For en tid tilbake skrev jeg i en kronikk om høyreradikalisme. Jeg skrev omtrent slik: Høyreradikalisme i Europa, kan vi si, er en samlebetegnelse på partier og bevegelser til høyre for den parlamentariske konservatismen. Høyreradikale partier kan anta nynazistisk eller nyfascistisk form, avhengig av de politiske tradisjonene i vedkommende land. Eller de opptrer som legale politiske partier, som det norske Fremtidspartiet. Høyreradikalismen bør ikke blandes sammen med høyreekstremisme, for de høyreradikale, som de venstreradikale, fungerer innenfor ordinære demokratiske rammer, og aksepterer ikke åpent bruk av vold i politisk øyemed.

Venstreradikalisme er motsetningen til høyreradikalismen. Den er også en samlebetegnelse på partier og bevegelser, men til venstre for den liberale sosialdemokratiske tilnærmingen. Det må også her skilles mellom venstreradikalisme av typen partiet Rødt i Norge og venstreekstremisme av type «Rote Armé Fraktionen» i Tyskland, som voldelig herjet landet for noen tiår tilbake. Det er den radikale parlamentariske venstresiden som er aktiv i Europa. I Europa er det jevnlige streiker og demonstrasjoner i en rekke av de større hovedstedene basert på venstreradikal sosialisme. Demonstrasjonene retter seg mot regjeringenes truende nyliberale politikk og kamp mot fellesskapsløsninger, individorientering, nedskjæringspolitikk, bankenes og de multinasjonale selskapers makt – og det etiske fravær. Partier og bevegelser på den radikale venstrefløy vinner fram, og sosialismen hylles på gatene. Eksempler er partiet Syriza i regjering i Hellas, Podemos vinner fram i Spania, og den såkalte Occupy Wall Street-bevegelsen fører i over 80 land an i protesten mot finanskrisen, og de nyliberale mottiltakene som ensidig er innrettet på å redde bankene med skattebetalernes penger.

I den intellektuelle verden forsøker brede, innflytelsesrike kretser å gjenoppvekke gammel ideologi man for lengst trodde var begravet, nemlig kommunismen. Og de synes å ha held med seg. Tallrike bøker og tidsskrifter utgis av ledende intellektuelle som den slovenske filosofen Slavoj Zizek, den franske eks-maoisten Alain Badiou, den amerikanske litteraturprofessoren Michael Hardt og den italienske marxisten Toni Negri. Det nektes ikke for at kommunisme er en ideologi som i nyere europeisk historie har vært kilde til ufattelige lidelser. Sovjetkommunismen er død. Men kommunismens etikk, fellesskapsideal, kampen mellom sosiale klasser og kapitalismens elendighet, med Karl Marx’ tenkning i bunnen, holdes det fast på av de venstreradikale.