Annonse
Samfunn
Diskriminerende praksis overfor familiegjenforente
«Birthe» søkte dagpenger, men fikk avslag. NAV mente hun ikke kunne regnes som reell arbeidssøker ettersom hun hadde oppholdstillatelse basert på familiegjenforening, og dermed ikke kunne ta jobb hvor som helst.
Annonse
Ett av vilkårene for å få dagpenger ved arbeidsledighet er at søkeren regnes som reell arbeidssøker. Dette innebærer at vedkommende må være villig til å ta arbeid hvor som helst i Norge. Vilkåret omtales ofte som kravet til geografisk mobilitet.
«Birthe» hadde sagt seg villig til dette. Likevel mente NAV at hun ikke var reell arbeidssøker. Det begrunnet NAV med at hun vil kunne miste arbeids- og oppholdstillatelsen dersom hun må flytte til et annet sted for å jobbe eller dersom hun ukependler til jobben.
NAV mente derfor at «Birthe» ikke var mobil, siden hun ikke hadde lov til å bo annet sted enn med ektefellen.
Måtte fylle kravet på egenhånd
Hvorvidt ektefellen ville flytte med «Birthe» dersom hun fikk jobb eller tilbud om tiltak, var ikke relevant, mente NAV. Hun måtte fylle vilkåret på egenhånd, og kunne ikke være avhengig av å flytte sammen med ektefellen, ifølge dem.
NAV mente derfor at «Birthe» ikke var mobil, siden hun ikke hadde lov til å bo annet sted enn med ektefellen. Hun kunne heller ikke ukependle.
«Birthe» anket saken inn for Trygderetten. Spørsmålet var om kravet til mobilitet diskvalifiserer de som har oppholdstillatelse basert på familiegjenforening fra å kreve dagpenger. Kan NAV avslå deres søknader om dagpenger fordi de må flytte til et annet sted dersom de får tilbud om jobb, og dermed bryter betingelsene for arbeids- og oppholdstillatelsen?
Må geografisk mobilitet sannsynliggjøres?
Trygderetten har i flere saker lagt til grunn at det ikke er nok at stønadssøkeren erklærer seg villig til å ta arbeid hvor som helst i Norge. Vedkommende må dessuten kunne ta seg slikt arbeid på lovlig vis.
Selv om hennes oppholdstillatelse var knyttet til at hun må bo med ektefellen, var det ingen hinder for at hun kunne ta arbeid hvor som helst i Norge.
Trygderetten1 tok i «Birthes» sak utgangspunkt i lovens ordlyd. Retten uttalte at en naturlig språklig forståelse av bestemmelsen tilsier at søker må si seg villig til å flytte hvis eller når hun får tilbud om jobb eller tiltak.
«Birthe» hadde gitt en slik erklæring. Selv om hennes oppholdstillatelse var knyttet til at hun må bo med ektefellen, var det ingen hinder for at hun kunne ta arbeid hvor som helst i Norge, mente Trygderetten.
Annonse
Vurderes når jobb eller tiltak blir aktuelt
Trygderetten uttalte at folketrygdloven ikke stiller krav om at det er sannsynliggjort at den som søker om dagpenger kommer til å takke ja til et tilbud om jobb eller tiltak som innebærer at vedkommende må flytte.
En slik tolkning som NAV la til grunn, krever en klarere forankring i lovens ordlyd eller forarbeider, mente Trygderetten. Trygderetten viste til tidligere saker, der forholdet mellom folketrygdloven § 4-5 og utlendingsloven var vurdert. I den ene saken uttalte retten at problemstillingen først blir aktuell dersom den som krever dagpenger faktisk takker nei til en stilling eller tiltak som medfører at han eller hun må flytte eller pendle.
Trygderetten viste til at det ikke foreligger noe reelt behov for et slikt krav om å sannsynliggjøre at vedkommende vil takke ja til et jobbtilbud eller tilbud om tiltak, ettersom mottakere av dagpenger ikke er forpliktet til å ta imot tilbud om arbeid andre steder i landet. Dette følger av folketrygdloven § 4-20.
Konsekvensen av å takke nei er at dagpengene opphører fra dette tidspunktet. De dagpengene en person har mottatt, fram til han eller hun takker nei til tilbud om jobb eller tiltak, beholder vedkommende. Dette gjelder selv om vedkommende har mottatt dagpenger over lang tid.
«Birthe» fikk derfor medhold i at hun var reell arbeidssøker i folketrygdlovens forstand.
Min kommentar:
Forvaltningen skal alltid vurdere om de har rettslig grunnlag for sin rettsutøvelse når de fatter vedtak. I dette tilfellet gikk de lenger enn loven tilsier, og viste til egen praksis samt til Trygderettspraksis i saker som var lite sammenlignbare, og uten å vurdere konsekvensene ved en slik tolkning.
En slik tolkning som NAV la til grunn, vil kunne være diskriminerende mot utlendinger, ettersom de ikke ville få samme mulighet som andre til å motta dagpenger i påvente av jobbtilbud eller tilbud om tiltak før de eventuelt tar stilling til om de (og ektefellen) flytter til det nye stedet. NAV risikerer å bryte loven i sin iver for å passe på at «Birthe» ikke brøt utlendingsloven.
Forhåpentligvis vil praksis endres i tråd med Trygderettens kjennelse.
1TRR-2018-144
