Frykt for folket bremser EU

EU er på vei mot en delvis handlingslammelse. I Brussel sprer det seg en snikende frykt etter at både franskmenn og nederlendere har avvist EUs grunnlovstraktat.

Folkeavstemningene får ingen umiddelbar virkning på det daglige arbeidet i EU. Men nei-budskapet betyr store vanskeligheter for EU-landenes politiske ledere når de i månedene og årene som kommer skal håndtere en rekke store utfordringer unionen står overfor.

Mens EU uten problemer kan fortsette å utbetale støtte til bønder, administrere statsstøtte og liknende, venter observatører og diplomater både i Brussel og i hovedstedene at det vil dukke opp store hindringer når EUs politikere skal ta fatt på de store fremtidsspørsmålene.

Det første klare tegnet på hvor omfattende disse vanskelighetene er, ventes å avtegne seg under EU-toppmøtet som innledes i Brussel 16. juni. Her skal stats- og regjeringssjefene diskutere hvordan de skal håndtere situasjonen etter folkeavstemningene i Frankrike og Nederland. Men toppmøtet var også stedet der EU-landene skulle enes om en syvårig avtale om den fremtidige finansieringen av det utvidede EU.

EU-kommisjonen har lagt frem et ambisiøst og godt mottatt forslag til EUs økonomiske program for de neste syv årene. Det er lagt opp til en økning i budsjettet. Dels for å kunne finansiere regionale utviklingsprosjekter i de mange nye medlemslandene, hvor velstandsnivået ligger langt under de gamle EU-landenes. Samtidig har kommisjonen foreslått andre tiltak som er ment å gi nye impulser til den haltende økonomien og sysselsettingen i Europa. For eksempel gjennom en foreslått dobling av EUs forskningsbudsjett.

Men etter nei-et i Nederland anses nå en avtale om EUs finanser nå for å være umulig å få til. Et av hovedargumentene fra nei-siden i Nederland var at landet er det EU-landet som betaler det høyeste nettobidraget til EU-kassen – regnet per innbygger.

Nederlandske politikere begynte allerede dagen etter avstemningen å argumentere for en reduksjon i det nederlandske bidraget til fellesskapet. Disse signalene utløste straks en reaksjon fra Polen, der statsministeren sa at en minskning i overføringene til Polen ville gjøre det umulig å vinne den planlagte folkeavstemningen der. Diskusjonen omkring folkeavstemningene og finansieringen av EU-samarbeidet er symptomatisk for den situasjonen og den handlingslammelsen mange i Brussel nå frykter at EU vil havne i.

EU er på vei inn i en periode hvor det fremfor alt vil være usikkerhet om EU-forfatningen er steindød eller bare skinndød.

Formelt sett ventes den kommende perioden å bli kalt en tid for refleksjon, og det ser ut til å bli stats- og regjeringssjefenes svar på nei-budskapet fra de franske og nederlandske velgerne. Refleksjonsperioden vil være kompromisset mellom de to klare beslutningene som EU-lederne kunne ta, men som de neppe klarer å bli enige om: enten å erklære forfatningen for død, eller å insistere på at den skal reddes, og at Frankrike og Nederland derfor må innstille seg på en ny folkeavstemning. Tenkepausen har imidlertid den ulempen ved seg at så lenge forfatningen ikke er erklært for død, vil utsikten til nye folkeavstemninger legge en kraftig demper på stats- og regjeringssjefenes evne til å treffe vidtrekkende og visjonære beslutninger.

Omfattende dagsorden

Etter som globaliseringen har skutt fart, er EU i stigende grad blitt det politiske verktøy de europeiske politikerne bruker til å påvirke og styre globaliseringen og dens virkninger.

Rollen som globaliserings-regulator er en ny rolle for EU, i forhold til de mer tradisjonelle rollene som var de viktigste oppgavene for det europeiske samarbeidet da det ble innledet. Det første overordnede målet var sikringen av freden etter andre verdenskrig, for eksempel matforsyningen som senere førte til innføringen av den felles landbrukspolitikken.

Sovjetunionens sammenbrudd og Murens fall ga EU en ny rolle som en samlende kraft, som skulle sikre en fredelig overgang fra kommunisme til demokrati og markedsøkonomi. Men etter utvidelsen mot øst mangler EU-samarbeidet klare visjoner og oppgaver som er lett forståelige og forklarlige.

EU-landene har satt opp en lang dagsorden med oppgaver som etter planen skal løses i fellesskap. De er ikke samlet under noen felles overskrift, og er ikke definert som en klar europeisk visjon og oppgave. Men de finnes, og de risikerer nå å bli offer for perioden med handlingslammelse som unionen anses å være på vei inn i.

Utvidelse

Det første offeret for resultatet av avstemningene i Frankrike og Nederland ser ut til å bli utvidelsen av EU. Unionen har ferdigforhandlet avtaler om medlemskap med Bulgaria og Romania. Men disse avtalene skal nå ratifiseres i medlemslandenes nasjonalforsamlinger, og det er frykt for at ratifikasjonen ikke vil bli gjennomført i alle de 25 EU-landene.

Så skal EU etter planen innlede forhandlinger med Tyrkia 3. oktober. De forhandlingene risikerer ikke å komme i gang, hvis det innen den tid kommer en ny regjering på plass i Tyskland. Tilsvarende er det ting som tyder på at de foreløpig nokså vage løftene til Ukraina om et fremtidig EU-medlemskap vil bli erstattet av signaler om at ukrainerne neppe er velkomne i unionen. På samme måte vil landene på Balkan kunne se deres forhåpninger om EU-medlemskap svinne hen.

Vekst og sysselsetting

De siste månedene har EU-landene arbeidet med å relansere den såkalte Lisboa-prosessen, som skal gjøre Europa til verdens ledende region innen kunnskapsøkonomien. Etter folkeavstemningene vil den prosessen dels bli bremset av at EU-landene ikke greier å enes om en økning av EU-budsjettet, som er en forutsetning for at det skal bli penger til eksempelvis den foreslåtte doblingen av EUs forskningsinnsats.

Samtidig skulle visjonene fra Lisboa-prosessen følges opp med en rekke nye vedtak. Det gjelder blant annet utvidelsen av det indre markedet til også å omfatte tjenestesektoren, og videre liberalisering av energipolitikken. Endelig skal EU-landene prøve å enes om en felles holdning til WTO-forhandlingene om fortsatt liberalisering av verdenshandelen. Men det er blitt vesentlig vanskeligere, om ikke umulig, å ta disse beslutningene nå.

Utenrikspolitikken

Et av formålene med forfatningen var å styrke EUs internasjonale rolle. Det er lagt opp til etablering av en felles europeisk utenrikstjeneste, et EU-kontor som skal ta seg av militære operasjoner og en styrket europeisk handlekraft, både på det militære og det sivile området, for eksempel i forbindelse med tsunamien.

Men deler av denne strategien ser også ut til å komme i vanskeligheter. Dels blir det vanskelig å komme til enighet om finansieringen av EUs utvidede rolle og ansvar. Og dels ser det ut til å bli mer problematisk å definere klare europeiske utenrikspolitiske holdninger. I Frankrike har president Jacques Chirac gjort det klart at han ser på EU som en motvekt mot USA. I Nederland er holdningen en helt annen. Nederland tilhører de såkalte atlantistene, som vil bevare et nært forhold til USA. Og de utenrikspolitiske spørsmålene skal nå behandles i en periode hvor Storbritannia og statsminister Tony Blair overtar EU-formannskapet.

Indre anliggender

Den fjerde store saken som ligger på EU-ledernes bord, har å gjøre med unionens indre sikkerhet. Det er spørsmål som asyl, innvandring, grensekontroll og bekjempelse av internasjonal kriminalitet. Disse spørsmålene er i høy grad blitt grenseoverskridende, og EU-landene har utarbeidet et omfattende og ambisiøst handlingsprogram på dette feltet.

Men også her er utsiktene til at handlingsprogrammet blir satt ut i livet, temmelig dårlige. Et av de viktigste elementene i forfatningen som nå er blitt avvist, var innføringen av flertallsavgjørelser på dette området (se tekstboks). Det vil ikke skje nå, og prinsippet om enstemmighet betyr at det blir stort sett umulig for EU-landene å håndtere disse spørsmålene.

Det er ventet at EU-landenes stats- og regjeringssjefer ved det kommende toppmøtet vil erklære at det innledes en periode med refleksjon, og at det ellers blir business as usual. Men realiteten er at det vil bli usedvanlig vanskelig for EU-landene å takle de utfordringene som unionen står overfor i det politiske klima som ventelig vil råde i de kommende månedene og kanskje årene.

Og det er neppe utsikter til at det kommer en løsning før det skjer en utskiftning i sentrale posisjoner i europeisk politikk. En viktig dato her er det franske presidentvalget i mai 2007.

Vanskelige beslutninger

EU-grunnloven ville på en rekke viktige områder ha avskaffet prinsippet om enstemmighet og i stedet innført flertallsavgjørelser. Det ville gjort det lettere for det utvidede EU å ta beslutninger.

• Sosial sikkerhet: Innføring av regler som garanterer sosiale rettigheter for arbeidskraft som flytter fra land til land.

• Personkontroll ved grensene: Etablering av felles EU-regler med kvalitetskrav til kontrollen ved de ytre grensene.

• Asyl- og innvandringspolitikk: Etablering av felles EU-regler på en rekke forskjellige områder, fra bekjempelse av illegal innvandring til integrering av asylsøkere og generelle regler vedrørende innvandring.

• Strafferett: Innføring av EU-regler for gjensidig anerkjennelse av dommer og beviser. Bestemmelser om minstestraff. Samarbeid mellom medlemslandenes påtalemyndigheter.

• Politisamarbeid: Felles EU-regler for samarbeid mellom politiet i medlemslandene. Regler for Europol-samarbeidet.

• Kultur og idrett: EU-regler på kulturområdet. Det gjelder for eksempel den økonomisk tunge filmbransjen.

• Nødhjelp og humanitær hjelp: Innføring av EU-regler for felles europeisk innsats ved katastrofer som tsunamien og for humanitær hjelp generelt.