Trusler mot dugnaden

«Det sivile liv er truet,» erklærte forsker Håkon Lorentzen da han nylig lanserte sin bok «Fellesskapets fundament». Det er noen lange og mektige tradisjoner som nå er under press fra moderniseringstrender, men like mye fra et omfattende offentlig velferdssystem. Selv om flere millioner nordmenn er medlemmer i frivillige organisasjoner, er det en markert nedgang i antall aktive. Deltakeren er erstattet av støttemedlemmet. En sentral årsak er den nordiske holdningen om sivil sektor som en B-løsning. Den store troen på offentlige løsninger har undergravd den frivillige innsatsen.

Fenomenet med synkende sivil deltakelse er likevel ikke unikt for Norden. Robert Putnam skapte debatt med boken «Bowling Alone», der han gir fire grunner til sivil sektors forvitring i moderne vestlige samfunn:

• Oppløsning av kjernefamilien

• Økt grad av pendling

• Tv erstatter aktiviteter utenfor hjemmet

• Etterkrigsgenerasjonen erstattes av individualistiske generasjon X

Nå følger Putnam opp med «Better Together», der han jakter på løsninger for å gjenopprette den sivile samfunnsånd. Det er de gode eksemplene som skal bringe tilbake troen på fellesskapet, som lokale grupper som får naboene til å bli kjent med hverandre. Putnam skiller mellom bygging av broer og styrking av bånd. Å styrke det som finnes er det enkle, å bygge broer det utfordrende.

I USA har diskusjonen Putnam startet ført til en motstrømsbevegelse: Kommunitarisme – tilbake til de opprinnelige formene for nabohjelp. Politiske ledere som Al Gore og Hillary Clinton har tatt til orde for dette. «Dyd bør belønnes av regjeringen,» mener Clinton. Begrepet plikt har også kommet opp i den svenske debatten. Forfatteren og journalisten Göran Rosenberg har gitt ut boken «Plikten, profiten och konsten att vara människa», der kjernebudskapet er at det er avhengighet til andre som gjør oss til mennesker, ikke friheten fra andre. Folkpartiets leder Lars Leijonborg har lansert plikt som partiets nye ledestjerne.

Håkon Lorentzen mener de nordiske velferdssamfunnene har sterke ryggmargsreflekser, som gjør fremtidsutvikling ensbetydende med at det offentlige og de profesjonelle overtar ansvaret fra de idealistiske amatørene. Dermed fjernes grunnlaget for mye frivillig innsats. «Det spesielle med vårt system er at enkeltmenneskets ansvar aldri har vært vektlagt,» sier Lorentzen. To retninger peker seg nå ut som veier å gå for sivil sektor:

• Kommunitarismen: Tilbake til individets og lokalsamfunnets ansvar. Krever et mindre omfattende offentlig apparat for å gi plass for det sivile initiativ.

• Den tredje vei: Samfunnsforskeren Anthony Giddens’ løsning, der sivil sektor likestilles med offentlig og privat sektor, slik at sektorene sammen løser samfunnsoppgavene.

Offisiell politikk rettet mot organisasjons-Norge har vektlagt offentlige standarder og politiske mål. Det har de store frivillige organisasjonene tilpasset seg. Kirkens Bymisjon har tonet forkynnelsen kraftig ned, og opererer som profesjonell omsorgsutøver. Ungdomsorganisasjonene tilpasser aktivitetene til departementets handlingsplaner. De humanitære organisasjonene lever på offentlige prosjekter. Og medlemstallene går ned.