Samfunn

GRÅSONE: Å oppsummere trygdeskandalen med at «alle har skyld» gir ikke godt grunnlag for å lære av skandalen, mener jussprofessorene Ingunn Ikdahl og Christoffer C. Eriksen.

Det var ingen blindsone som førte til trygdeskandalen

Viktige erfaringer fra trygdeskandalen kan gå under radaren hvis man sier at alle har skyld, advarer jussprofessorene Ingunn Ikdahl og Christoffer C. Eriksen.

Publisert Sist oppdatert

«Å oppsummere trygdeskandalen med at ‘alle har skyld’ gir ikke godt grunnlag for å lære av skandalen», fastslår jussprofessorene Ingunn Ikdahl og Christoffer C. Eriksen på en ny blogg om trygdeskandalen.

De to professorene er redaktører for bloggen som Det juridiske fakultet i Oslo lanserte i forrige uke.

– For oss som forskere ved det Juridiske fakultet er det klart at trygdeskandalen må følges opp, både med formidling av kunnskap som allerede finnes, og med analyser som kan gi ny kunnskap og mer å lære av de feilene som har ført til at flere har sonet fengselsstraffer på uriktig grunnlag, og at mange har blitt utsatt for uriktige tilbakebetalingskrav, sier de i en pressemelding.

I de første innleggene på bloggen retter de et kritisk søkelys mot Arbeids- og sosialdepartementets rolle i saken. De stiller også kritiske spørsmål til konklusjonene fra det offentlig oppnevnte utvalget som har gransket skandalen.

– Alle steiner skal snus

– Alt skal fram i lyset. Alle steiner skal snus, lovte daværende arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie etter at trygdeskandalen ble kjent for snart et år siden.

Hun lovte at alle fakta skulle på bordet og at man skulle finne årsaken til at mange uskyldige var dømt til fengsel for trygdesvindel og at tusener hadde fått urettmessige krav om tilbakebetaling av trygdeytelser fordi Nav hadde tolket EØS-regelverket feil.

Selv om trygdeskandalen har vært gjenstand for gransking, er det imidlertid fare for at viktige erfaringer fra skandalen kan gå under radaren, advarer Ingunn Ikdahl og Christoffer C. Eriksen.

Det unike med skandalen er ikke at feil oppsto, men at det tok så lang tid å avdekke konflikten med EØS-reglene, på et område som berørte et svært stort antall mennesker og hvor konsekvensene av feilhåndtering ble brutale, påpeker de.

«Dersom vi skal kunne lære av trygdeskandalen, må vi se etter hvorfor den ikke ble oppdaget tidligere», skriver de i det første innlegget på den nye bloggen.

Kritikk av granskingsutvalget

Utvalget som gransket trygdeskandalen konkluderte med skandalen skyldes at konflikten mellom EØS-reglene og norske regler havnet i en blindsone hos alle med ansvar. Derfor fikk også granskingsrapporten tittelen «Blindsonen».

Rapporten gir imidlertid ikke holdepunkter for å si at EØS-reglene har vært i blindsonen for Arbeids- og sosialdepartementets, mener Ikdahl og Eriksen.

«EØS-reglene var ikke i blindsonen for departementet», fastslår de.

«Tvert imot, EØS-reglene om trygd har i alle høyeste grad vært i synsfeltet. Å legge for stor vekt på manglende EØS-kompetanse, betyr at andre spørsmål kan gå under radaren – for eksempel om hvordan myndighetene skal opptre i en kjent gråsone, når man vet at EØS-rettslige spørsmål ikke er avklart», skriver de to professorene.

Gråsone

Våren 2017 forberedte Arbeids- og sosialdepartementet en stortingsmelding om trygdeeksport, der EØS-rettens betydning var sentral. Samme vår fremmet departementet også to lovforslag som omhandlet krav om opphold i Norge for å motta arbeidsavklaringspenger og pleiepenger. Formålet var å lovfeste og avklare Navs praktisering av disse kravene.

«Vi vet i dag at det var nettopp Navs praktisering av oppholdskravet i EØS-saker som førte til tusenvis av uriktige vedtak om tilbakebetalingskrav, og flere uriktige straffedommer. Lovfestingen kunne øke faren for feilpraktisering av trygdereglene i EØS-saker, og ble foreslått på et tidspunkt der det er vanskelig å betegne EØS-rettens plass som en ‘blindsone’ for departementet. EØS-retten ble likevel ikke diskutert i forarbeidene til lovendringene», påpeker Ikdahl og Eriksen.

«Våren 2017 var departementet godt kjent med at begrensninger i adgangen til utenlandsopphold snarere var i en EØS-rettslig gråsone, i den forstand at det var uavklart hvilken betydning EØS-forpliktelsene hadde for hvordan lovens regler skulle tolkes i praksis.»

Ikdahl og Eriksen påpeker at dette ikke hindret departementet i å foreslå lovendringer som lå i gråsonen.

«Departementets foreslo å lovfeste krav til trygdemottakere som ble håndhevet med straff, selv om kravene var i en EØS-rettslig gråsone», konstaterer de.

Powered by Labrador CMS