«Du bør ikke få penger for å sitte på ræva»

Siden januar 2017 har alle sosialhjelpsmottakere under 30 år en lovfestet plikt til å delta i arbeidsrelatert aktivitet. Brudd på aktivitetsplikten kan straffes med kutt i utbetalingene fra Nav.

Også tidligere kunne Nav-kontorer stille aktivitetskrav til unge på sosialhjelp; det nye er at de nå skal stille krav, med mindre tungtveiende grunner taler mot det.

Aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere har vært omstridt, og kritikere har blant annet påpekt at Nav-kontorene har hatt utfordringer med å tilby meningsfull aktivitet.

Da Høyre nylig tok til orde for å utvide aktivitetsplikten til å gjelde alle sosialhjelpsmottakere, svarte SVs stortingsrepresentant Karin Andersen med å omtale aktivitetsplikt som «innholdsløst tvangsarbeid og pisk mot folk som sliter».

Forståelse for krav

Blant unge som går på sosialhjelp, er det imidlertid forståelse for at de blir møtt med krav fra Nav, viser en ny studie.

Studien bygger på intervjuer med 16 unge sosialhjelpsmottakere og er gjennomført av professor Anne Birgitte Leseth og stipendiat Susana Vilhena ved Oslomet, og førsteamanuensis Heidi Moen Gjersøe ved VID vitenskapelige høgskole.

De fleste av de unge forskerne snakket med, uttrykte at «du ikke bør få penger for å sitte på ræva». De syntes å dele en oppfatning om at man skal gjøre noe for pengene man mottar.

Funnene i studien er presentert i siste nummer av Tidsskrift for velferdsforskning og i en kronikk på nettsidene til Kompetansesenter for arbeidsinkludering (KAI) ved Oslomet.

Tvetydig erfaring

Aktivitetsplikten har to sider: på den ene siden tett oppfølging og på den andre siden en trussel om trekk i ytelsen hvis aktivitetskravene ikke overholdes. Dette innebærer en tvetydighet som kan være krevende for de unge, viser studien.

Samtidig som de var positive til selve oppmøteplikten, hadde de blandete erfaringer med sanksjoner hvis de kom for sent eller uteble fra en aktivitet. De opplevde at praksisen med trekk i ytelsen var uforutsigbar og at veiledere og ansatte praktiserte unntak fra reglene med ulike begrunnelser.

– Veiledere skal vurdere grunnene til at unge ikke kommer på aktivitet og da er det individuelle vurderinger hele tiden. Og det betyr at den individuelle vurderingen kan skape forvirring, påpeker Susana Vilhena.

Aktivitetssentre

De unge som deltok i studien, ble rekruttert via Nav-ledere og veiledere i fire middels store Nav-kontorer i ulike kommuner i Sør-Norge.

Tre av de fire Nav-kontorene hadde egne kommunale aktivitetssentre der de unge sosialhjelpsmottakerne skulle møte opp hver dag. Det fjerde kontoret hadde andre løsninger på aktivitetsplikten, som deltakelse i kommunale prosjekter eller arbeidstrening.

Sosialhjelpsmottakerne var i alderen 19-29 år. Ni var menn og sju kvinner. Noen hadde fullført videregående skole, men hadde ikke lyktes i å få jobb. Andre hadde ikke fullført videregående, ofte på grunn av problemer med å få lærlingplass og mistrivsel på skolen.

For noen var søknad om sosialstønad deres første møte med Nav, andre hadde en lengre historie med tidlig kontakt med barnevern og deretter Nav.

Noen bodde alene på hybel, andre med samboer eller hjemme hos mor, far eller slektning. Tre av kvinnene hadde omsorg for små barn.

Bedre enn å sitte hjemme

Selv om de hadde ulik bakgrunn og livssituasjon, hadde mange av de unge en felles oppfatning av at det var positivt å kunne dra et sted om morgenen, der de kunne være sosiale og treffe andre mennesker.

– De oppfattet det som rimelig at det ble stilt krav til at de skulle møte opp på aktivitetssenteret. Det var selvfølgelig problematiske aspekter ved kravene som ble stilt, og med oppfølgingen av dem, men jeg tror de fleste syntes det var rimelig at det ble stilt krav, sier Heidi Moen Gjersøe.

– De opplevde det som positivt at noen bryr seg om dem. Å sitte hjemme uten at noen følger med på hva du driver med, er et dårligere alternativ, supplerer Anne Birgitte Leseth.

Hun påpeker samtidig at ungdommene de har intervjuet, ikke nødvendigvis er representative for alle unge på sosialhjelp.

– Når du intervjuer unge på Nav-kontoret, og disse er utvalgt av Nav-veilederne, så er det en hang til at de sier erfaringene er positive. Jeg har vært hjemme hos noen i annengangs intervjuer og da er de ikke utelukkende positive. Men de er ikke negative heller.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Uformell møteplass

Aktivitetssentrene der de unge møttes, var fysisk atskilt fra Nav-kontorene og hadde en uformell omgangsform. På flere av aktivitetssentrene var det en «hjemmekoselig» stemning med stearinlys og duk på bordet, felles kjøkken og felles måltider, forteller forskerne.

Etter oppmøte på aktivitetssenteret pleier de unge voksne å spise frokost, drikke kaffe eller spise lunsj med de ansatte. Deretter deltar de i ulike arbeidsrettede aktiviteter, som jobbsøking, CV-skriving, intervjutrening, besøk på arbeidsplasser eller turer til treningssentre.

Erfaringene med de ulike aktivitetene var blandet.

Samtidig som de hadde forståelse for oppmøteplikten, opplevde de ikke alle aktivitetene som meningsfulle. Noen mente det var meningsløst å sitte på aktivitetssenteret å drikke kaffe når det ikke var jobber å søke på. Andre understreket at det var fint å ha et sted å gå til, men at noen av aktivitetene var «barnslige».

– Det kunne være hyggelig og sosialt, men det kunne kanskje oppleves som om det skjedde litt lite, at det gikk litt langsomt og at aktivitetene ikke ga så mye resultater, sier Gjersøe.

En ung kvinne som hadde hatt en rekke kortvarige arbeidsforhold, uttrykte skuffelse over å komme på aktivitetssenteret. «Jeg trodde vi skulle jobbe der, men så ble vi satt foran PC’en for å skrive CV», sa hun.

Ved sentrene var det ulike former for belønning når man gjennomførte arbeidsrettede aktiviteter. Ved et aktivitetssenter fikk deltakerne kake når de innfridde krav som ble stilt, for eksempel å kontakte en arbeidsgiver.

En av deltakerne omtalte dette som en form for «barnepremiering».

Vanskelig å få jobb

Et hovedmål med aktivitetsplikten er å bidra til å få de unge fra sosialhjelp og over i utdanning eller arbeid. Men for denne gruppen kan det være vanskelig å få en stabil tilknytning til arbeidslivet.

Flere av de unge erfarte at det ikke var så mange jobber å søke på. De uttrykte frustrasjon over at mange stillinger aldri blir utlyst og at folk blir ansatt gjennom sosiale nettverk.

– Vi har intervjuet dem etter et halvt år. Mange kom i jobb og fikk reell hjelp til det, man det var ofte kortvarige engasjementer, som gjør at de kanskje havner tilbake på sosialhjelp. Det var ikke veldig stabile arbeidsforhold, forteller Heidi Moen Gjersøe.

Studien viser at det er en mismatch mellom de unges ønske om å jobbe som gjenytelse for penger, og mulighetene for dem på arbeidsmarkedet.

– Det er mange ting forhold som gjør at det er utfordrende for denne gruppen. Dette er et slags prekariat. Det er unge mennesker som har lite utdanning, og det er få jobber som er tilgjengelig for dem, påpeker Anne Birgitte Leseth.

Sosialisering

Selv om aktivitetene i begrenset grad klarer å få de unge inn i arbeidslivet, kan aktivitetsplikten ha andre positive effekter, mener forskerne.

– Jeg tror mye av tanken bak lovbestemmelsen og opprettelsen av aktivitetssentre er at det skal være et heldagstilbud nettopp for å få de unge «opp om morran», som noen har sagt. Man har sikkert en reell erfaring om at noen snur døgnet, sier Gjersøe.

Samtidig påpeker hun at aktivitetene er svært inngripende i de unges privatliv.

– Det handler blant annet om hvordan de skal oppføre seg, hvordan de skal kle seg, når de skal stå opp og når de skal legge seg.

Et av formålene med aktivitetssentrene er at de skal være et sted der de unge lærer å bli en del av et fellesskap, påpeker Susana Vilhena.

– En begrunnelse veiledere bruker, er at sentrene er et slags sosialiseringssted for arbeidslivet. Et av poengene er å gi de unge mulighet til å trene seg opp til å stå opp tidlig, å møte punktlig, å delta i det sosiale og praktisk fellesskapet, sier hun.

Lite imøtekommende språkbruk

Et av problemene med aktivitetsplikten er måten den omtales på av politikerne, mener Leseth.

– Jeg er kanskje mer kritisk til måten det formuleres på av politikerne enn til aktivitetsplikten i seg selv. Politikerne snakker om plikt og krav på en måte som virker litt paternalistisk og lite imøtekommende, sier hun.

–Mange mennesker ønsker å gi en gjenytelse når de får noe, men hva skal gjenytelsen være? Man burde kanskje i større grad etterspørre de unge arbeidslediges erfaringer og kompetanse. De har jo ganske mye kompetanse på mange ting.

Leseth mener aktivitetssentrene fungerer best når de har god kontakt med arbeidslivet og kan følge de unge til arbeidsgivere og være med på jobbtrening. Samtidig ser hun behov for et bedre samarbeid mellom Nav og helsevesenet.

– Ansatte på aktivitetssentrene opplever det som en utfordring at når de unge blir litt lei av å gå der, eller blir slitne eller deprimerte eller har sosial angst, så går de til legen og får sykmelding. Da blir det et kutt i progresjonen for å komme i jobb. Et tilbud som er bedre integrert med helsevesenet er viktig, så man ikke mister framdriften når de unge sykmeldes.