Verdikampen skrur seg til

For Fremskrittspartiets vedkommende har vi allerede i oppvarmingen til landsmøtet merket oss at Siv Jensen og hennes kumpaner ønsker å markere egne meninger, gjerne også der de er på kant med Høyre og de andre på borgerlig side. For Frp er det selvsagt viktig å markere egne meninger og egen politikk. Partiet sliter litt på meningsmålingene, og Frp-erne gremmer seg over at Høyre stjeler nesten all oppmerksomhet på borgerlig side.

– Høyre er konturløst og tafatt, sa Siv Jensen til Dagens Næringsliv nylig. Hennes nestleder Per Sandberg har også vært krass mot tafattheten i Høyre, men han har i tillegg strammet opp eget parti:

– Vi må slutte å sparke i småstein, nå må Frp komme seg ut på banen, kalle en spade for en spade og snakke rent ut med folk, var Sandbergs klare budskap til sine egne tidligere i vinter.

Som sagt så gjort. Høyre forsøker å ta et mer aggressivt Frp med stoisk ro og opphevet verdighet. – Det er ingen hemmelighet at Frp og Høyre er uenige om noen saker, men vi er enige om retningen for landet, er budskapet fra for eksempel nestleder Jan Tore Sanner i gårdagens Politisk Kvarter i NRK Radio.

Like rolig har ikke reaksjonene fra de to andre på borgerlig side vært. Kristelig Folkeparti og Venstre sliter høylytt med Frps polemikk, og ville vel helst sett at partiet ikke sa et pip. Da Siv Jensen sist uke sa at Frp ikke ville støtte en regjeringen det ikke er en del av selv, tok de to småsøstrene til motmæle og antydet at de gjerne kunne forhandle statsbudsjett med Stoltenberg og Arbeiderpartiet dersom Frp gjorde seg vanskelige. Så var borgerfreden definitivt over. Men er det en ting Siv Jensen har rett i, så er det at hun har gjentatt dette budskapet flerfoldige ganger – «både på utpust og innpust» – de siste fire årene. Hun vil ikke sitte stille og usynlig i båten lenger, og står opp for egen politikk og gjentar egne standpunkter.

KrF og Venstre må ta konsekvensene av at Frp ønsker regjeringsmakt og innflytelse. De to sentrumspartiene må gå i seg selv og vurdere om de kan regjere og/eller samarbeide tett med et parti som står så langt fra egne meninger rent verdimessig.

En del av det offentlige ordskiftet går på konsekvensene av å få et «fløyparti» som Frp i regjering. Der har partiet aldri vært.

Den samme debatten gikk om SV etter at det rødgrønne samarbeidsprosjektet ble lansert første gang.

Selv er vi mer bekymret for Frp i regjering enn vi noen gang var ved tanken på SV i forkant av deres premiere i regjeringskontorene foran valget i 2005. For SVs vedkommende var det særlig den økonomiske politikken som ble oppfattet som «skummel» og «uansvarlig». Det samme kan med all tydelighet sies om Frps økonomiske politikk. Men i tillegg har Frp noen verdipolitiske standpunkt som må være svært vanskelig for Kristelig Folkeparti og Venstre å svelge. Klimapolitikk, bistand og innvandring, er de mest fremtredende.

Man kan si mye rart om SV, men partiet har ikke klart å ødelegge norsk økonomi etter åtte år i regjering. Frp kommer nok heller ikke til å klare det. Så stille vil ikke en gang Høyre sitte i den berømmelige båten. Problemet med Frp er det politiske verdigrunnlaget der «seg selv nok-argumentasjonen» står i skarp kontrast med KrF og Venstres sosialliberale grunnsyn.

Men når makt skimtes i det fjerne, er prinsipper til for å brytes – uansett hvor kristelig eller sosialliberal grønn du hevder å være. Årets valg vil gi mye smerte i den politiske sjelen til KrF og Venstre.