Vil gi mer rom for villmark

I Stortingsmelding nr. 33, med tittelen Klimatilpasning i Norge, som Miljøverndepartementet la frem 7. mai, konkluderes det med at globale klimaendringer vil føre til økende temperatur, mer nedbør og ekstremvær i Norge. Dette vil påvirke alle økosystemer, fra høyfjell til dype havområder utenfor norskekysten. Klimaendringene kan dessuten føre til en lengre vekstsesong og kortere og mildere vintre, noe som får konsekvenser for dyreliv ved at arter som ennå ikke er etablert i norsk natur, og utgjør en økologisk risiko i andre land, blir introdusert i norsk natur. I rapporten «Fremmede arter i Norge – med norsk svarteliste 2012» listes det opp hele 134 «dørstokkarter» som vil kunne endre biomangfoldet i Norge drastisk. Ifølge Det europeiske miljøbyrået kan fremmede planter og dyr fra andre verdensdeler gi økte kostnader for både helse og miljø i Europa i en størrelsesorden på rundt 93 milliarder kroner hvert år. Hvilke tiltak vil være effektive for å forhindre at vi blir sittende igjen med slike samfunnskostnader?

Under fjorårets Arne Næss Symposium, som ble avholdt ved Universitetet i Oslo, ble det presentert en radikal løsning for å motvirke nedgang i artsmangfold. I innledningstalen til symposiet la The Guardian-journalisten George Monbiot an en helt ny tone ved å foreslå at europeiske land gjeninnfører arter som døde ut etter forrige istid med følgende appell: «enhver europeer burde kunne ha sin personlige Serengeti i nærheten av der de bor». Den siste istiden, som nådde sitt høydepunkt for 20-25 000 år siden, utspant seg i siste del av tidsepoken pleistocene (1,8 millioner – 10.000 år siden). Monibot fremhevet i sin tale at USA har hatt stor suksess med å gjeninnføre ulver i nasjonalparken Yellowstone i USA. I 1995 og 1996 inntok 31 ulver, som stammet fra Vest-Canada, nasjonalparken som sitt revir, som strekker seg over 9000 kvadratkilometer. Nå lever rundt 80 ulver innenfor nasjonalparkens grenser. Innføringen av ulvene har medført store endringer i Yellowstones økosystem, hvor deres jakt på sårbare flokkdyr har forhindret sykdommer å utvikle seg samtidig de har sørget for at byttedyr sprer seg over større arealer. De har også, ved å forhindre overbeiting fra elger i det lokale elvelandskapet, bidratt til at beverbestander og annen tradisjonell fauna har vendt tilbake.

I Europa er det World Wildlife Fund (WWF), som sammen med flere andre naturvernorganisasjoner i kampanjen «Rewildling Europe», som jobber i fremste rekke med å gjeninnføre dyrearter. WWF har lansert et prosjekt hvor de er i ferd med å innføre villhester i Spania, og i Polen har en europeisk variant av bisonen, også kalt Visent, blitt gjeninnført, noe som Tyskland også planlegger å gjøre. WWF har som ambisjon at det skal etableres 10 villmarksområder innen 2020 hvor gjeninnførte arter kan leve på et landareal på én million hektar.

Ingen dum idé

En som jobber til daglig med forskning innen fagfeltene evolusjonsbiologi og biosystematikk, er Hans Stenøien, professor ved seksjon for Naturhistorie ved NTNU. Han mener Monbiots forsvar for gjeninnføring av arter gir mening.

—Jeg er enig med Monbiot i at det ligger store gevinster i å etablere og opprettholde vernede områder, og det er sikkert riktig at dette kan vurderes i stort omfang i store deler av Europa i årene som kommer. Jeg er også enig i at økt forståelse av økosystemer i nær og fjern fortid ikke bare er essensielt for å ta vare på naturmiljø og biologisk mangfold, men også for å åpne dører i hodene våre for hvordan naturen i vår del av verden kan se ut. Gjeninnføring av arter er ingen dum idé, selv om det er politisk vanskelig, og det er strengt tatt ikke helt ønskelig å la mennesker i vår del av verden ha et Serengeti utenfor husene sine, slår Stenøien fast. Han understreker at han ikke mener det er forsvarlig å bygge opp en ulvebestand i et antall som var vanlig på begynnelsen av 1800-tallet da den var å finne i hele landet. Likevel mener han at gjeninnføring av norske ulver, som ifølge Rovdata teller 64-77 dyr, fordelt på 11 kommuner i Sør-Norge, kan gi heldige ringvirkninger for norsk naturmangfold.

—Den skandinaviske ulvestammen av i dag er et godt eksempel på noe som kan anses som en gjeninnført art. Den opprinnelige stammen er utryddet, og dagens stamme består av immigranter østfra. Denne gjeninnføringen er fasilitert av storsamfunnet og er ganske vellykket, selv om det lokalt skaper problemer. Gjeninnføring på dette nivået kan fungere, og det er riktig å legge til rette for dette innen definerte områder, forteller Stenøien til Agenda Mandag Morgen.

Gjeninnføring ikke uproblematisk

For Stenøien er det av hensyn til ressursbruk viktigere å prioritere å forhindre tap av artsmangfold fremfor å gjeninnføre arter. Men han ser ikke bort ifra at gjeninnføring kan motvirke de destruktive virkningene fremmede arter har på norsk natur

— Gjeninnføring kan hjelpe å begrense nisjer tilgjengelige for arter vi helst ikke vil ha her. Men gjeninnføring av individer for en gitt art er ikke nødvendigvis uproblematisk hvis disse individene har tilpasset seg andre miljøforhold enn det vi har her. Det vil ofte være riktig å la såkalte fremmede arter som har en forhistorie i vår del av verden på nytt bli etablert. Det er for eksempel en bra ting at villsvin igjen dukker opp i Norge etter å vært borte en tid. Det er bra at arten gjeninnfører seg selv og den bør derfor ikke stå på den norske svartelisten, konkluderer Stenøien.

Magnus Popp, førsteamanuensis ved Naturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo, som har forsket på plantearter som overlevde den siste istiden, er imidlertid ikke like overbevist som Steniøien om at arter fra forrige istid bør gjeninnføres.

—Det hadde naturligvis hyggelig i et pedagogisk perspektiv å kunne si: «slik så det ut i Europa før den siste istiden», men jeg vet ikke om det er verdt å bruke penger på. Nye arter oppstår som ledd i evolusjonen, og arter dør ut på grunn av evolusjon. Det er en kontinuerlig prosess som vi ikke kan gjøre mye med. Vi kan, og bør, naturligvis redusere vår påvirkning på naturen og dermed redusere utrydningen vi forårsaker, men å forsøke å gjenskape noe som har forsvunnet under en istid ser jeg ikke noe mening ved, sier Popp til Agenda Mandag Morgen.

Må prioritere truede arter

Gjeninnføring av arter fra istiden gir for mange nordmenn assosiasjoner til utplassering av moskusfe. Arten døde ut i Norge for 30 000 år siden før 27 dyr ble hentet fra Grønland og gjeninnført på Dovre fra 1947 til 1953. Nå teller etterkommerne 220 dyr, inkludert en utvandret stamme som befinner seg i grensetraktene Femunden-Härjedalen. Miljøorganisasjonen Sabima, som jobber for å bevaring av biomangfold, fremhever at det også finnes en annen art, beveren, som innvandret til Norge etter den siste istiden, som har klart å ekspandere til nye territorier. Beveren ble utsatt for omfattende jakt på 1800-tallet og ble nesten utryddet både i Norge og Europa. Etter arten ble gjeninnført er nå bestanden på rundt 70 000 individer. —Bever en økologisk nøkkelart som skaper mange viktige småbiotoper med forholdsvis kortlivede dammer, som igjen gir livsrom for andre arter ved at trær dør og vegetasjonen endres brått, uttaler Anna Blix, rådgiver i Sabima til Agenda. Men selv om innføring av bever medfører positive ringvirkninger er det for Blix lite som tilsier at gjeninnføring av arter som ble borte i istiden skulle kunne motvirke fremmede arter. —De største truslene mot truede arter i Norge i dag er tap av arealer, inkludert tap av kulturlandskap og fremmede arter. Når det gjelder kulturlandskap, vil bruk av gamle husdyrraser være riktig skjøtsel av en del typer kulturlandskap, og her kan gamle kuraser være bedre enn norsk rødt fe noen ganger. Dette avhenger av type kulturlandskap, tidligere skjøtsel og flere andre faktorer, understreker Blix.

Morten Tønnessen, førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger og forsker på rovdyr - og ulveforvaltning er enig med Blix om at rødelistede arter bør komme i fremste rekke. Men han mener samtidig det bør opprettes flere villmarksdominerte områder i Europa.

— Jeg er enig med Monbiot i at «rewildling» i stor grad er et godt og meningsfullt prosjekt - inkludert ett av stegene utenom gjeninnføring av arter, nemlig «redusert menneskelig inngripen». Arter som i de siste århundrene ble lokalt utryddet eller funksjonelt utryddet i Norge, er jeg absolutt som hovedregel en tilhenger av å gjeninnføre dersom disse i dag forekommer i vill tilstand andre steder i Europa eller verden.

Mer rom for villmark

For Tønnessen er det imidlertid viktigst å prioritere arbeidet for å verne de begrensede bestandene til de fire rovpattedyrene ulv, bjørn, jerv og gaupe fremfor å gjeninnføre fauna fra siste istid. I 2012 var bestanden av voksne individer for jerv på rundt 350-450, gaupebestanden var på rundt 400 dyr og antallet brunbjørner var på rundt 130. —Det vil ennå ta et par generasjoner å få allmenn aksept for disses eksistensrett i norsk natur. Disse store rovdyrene er økologisk viktige i og med at de kompletterer lokale økosystemer - uten dem er mennesket enerådende som predator, og økosystemene blir «avhengige» av at vi regulerer viltbestander. Med de fire store rovpattedyrene på plass - på sikt over hele landet, helst - vil norsk natur i langt større grad kunne bli «selvregulerende», mener Tønnesen.

Camilla Wikenros, forsker ved Institutionen för ekologi ved Sveriges Lantbruksuniversitet (SLU) har i en artikkel hun publiserte i i tidsskriftet Våre Rovdyr i år med tittelen «Ulvens tilbakekomst – virkning på byttedyr, konkurrenter og åtseletere» konkludert med er at åtseletende arter ikke får mer næring hvis ulven vender tilbake, men får jevnere tilgang på mat gjennom året. Rødrev, ravn, kongeørn, hønsehauk, mår kan tjene på ulvens tilstedeværelse mens gaupebestanden ifølge Wikenros ikke blir negativt påvirket av ulven. Elgbestanden går noe ned i områder hvor ulv blir gjeninnført.

Tønnessen vil gi mer rom for flere rovdyr enn mennesket i skogen og mener ulven burde få større arealer tilgjengelig. I det store bildet mener han vår tidsperiode kan kategoriseres under begrepet antropocen, en epoke hvor mennesket er en dominerende økologisk kraft. Han mener vi bør ha i mente et langt tidsperspektiv i anvendelsen av begrepet og at utryddelsen av megafauna like etter sist istid markerer starten på antropocen.

—å redusere menneskets økologiske fotavtrykk og gi mer rom for villmark er en viktig del av veien ut av antropocen og å komme oss ut av antropocen, på noen hundre års sikt, mener jeg er et miljøetisk imperativ. Det aller viktigste i økologisk bevaringsarbeid er å bremse og stoppe dagens utryddelseskrise. I et fremtidssamfunn hvor dagens utrydningskrise er stanset, kan gjeninnføring av pleistocene-mangfold kanskje komme høyere på dagsorden, konkluderer Tønnessen. Foreløpig kan det se ut til at bevaringsarbeid i første rekke første rekke vil handle om å stake ut en ny og mer miljøvennlig kurs for endringer i arealbruk, forurensing og klimaendringer da slike faktorer utgjør de største truslene for rødlistede arter.