Oljepengefesten fortsetter

ANALYSE Dette har vært regjeringens og støttepartienes gaveutdelingsuke. Det er bare én gang hvert fjerde år ansvarlige politikerne kan være så gavmilde som de er når de legger frem forslaget til ny nasjonal transportplan (NTP).

Det er heller ingen gaver som etterspørres mer landet rundt enn et nasjonalt klarsignal for oppstart av nye kostbare samferdselsesprosjekter.

Så er det heller ingen skuffelser som er større i en region eller et lokalsamfunn enn når et samferdselsprosjekt faller ut av, eller blir skjøvet fra første til annen planperiode, i en revidert NTP. Skuffelser har det vært lite av i de siste 12 årene.

Etter at de rødgrønne overtok makten i 2005 har samferdselsbevilgningene økt i et langt raskere tempo enn for de aller fleste andre sektorer. Ved hver fire-årige rullering av NTP har økningen i de samlede planrammene vært på flere titalls prosent og på flere hundre milliarder kroner.

På den bakgrunnen er det ikke så rart at Høyre, Frp, Krf og Venstre denne uken ble enig om en ramme på den nye NTP’en på opp mot 1000 milliarder kroner. En ramme som er flere hundre milliarder høyere enn den som ligger i den inneværende transportplanen.

Tallene er omtrentelige fordi regjeringen ikke har lagt frem et eneste dokument. Det er først når det endelige utkastet til nasjonal transportplan kommer at det blir mulig å se helheten og nyansene.

Uansett er det ikke tvil om at det legges opp til en vesentlig økt pengebruk. Spesielt i den første planperioden på seks år skal satsingen på vei, jernbane, skip og fly økes.

I den andre seksårsperioden legges det opp til en litt lavere veksttakt fordi det da er antatt at demografi-utgiftene økes – altså at det blir relativt færre skattebetalere og flere eldre pleietrengende.

En slik fordeling av veksten i samferdselsinvesteringene er helt i tråd med fremskrivninger og råd som gis i nasjonalbudsjettet. Det som rimer dårligere, er at det i det hele tatt skal være fortsatt sterk vekst i årene som kommer.

Da Siv Jensen la frem forslaget til statsbudsjett i fjor høst, ble tallene ledsaget av en rekke advarsler om at det nå var slutt på å øke uttakene av oljefondet – altså Statens Pensjonsfond Utland (SPU). Finansdepartementets byråkrater mente at det økonomiske handlingsrommet i årene fremover ville være på rundt seks milliarder kroner hvert år.

Selv seks milliarder kan bli mye, dersom man summerer dem over en tolv-årsperiode og tar i betraktning at det ligger mange hundre milliarder kroner i budsjettene allerede. Isolert sett er det derfor ikke umulig for regjeringen å oppfylle alle de løftene som nå gis i NTP.

Men samferdselssatsingen kan ikke sees isolert. Stortingsflertallet har allerede fastslått at bevilgningene til Forsvaret skal økes med mange milliarder hvert eneste år.

På mange andre områder er det også gitt løfter om opptrapping – for eksempel på rusfeltet og når det gjelder beredskap. Flere løfter vil komme i valgkampen – for eksempel om sykehus.

Helseminister Bent Høie har innrømmet at han mangler flere milliarder for å innfri Høyres løfter fra valgkampen i 2013. Det er ikke usannsynlig at han vil fornye løftet nå med et ønske om å få noen flere år på å innfri det.

Høyre og Frp skal i tillegg redusere skattene. Hvor mye er uklart, men noe må det bli, dersom de to partiene skal fremstå som gjenkjennelige i valgkampen.

Teoretisk sett er det ikke noe vanskelig for regjeringen å innfri alle sine løfter innenfor det innsnevrede økonomiske handlingsrommet som det sies at vi har. Det er mulig å omdisponere og å reformere slik at man får frigjort noen av dagens budsjettmidler.

I praksis er det lite som tyder på at de to høyrepartiene vil gjøre det. Når de frem til nå har vist akkurat den samme vegringen som de rødgrønne hadde for å gjennomføre upopulære eller kontroversielle nedprioriteringer, er det ikke grunn til å tro at de vil vise større handlekraft i årene som kommer.

Konsekvensen er at regjeringspartiene og deres to støttepartier nå står overfor to valg: Enten fremme en nasjonal transportplan som de vet det ikke vil være økonomiske dekning for, eller basere seg på at det vil være mulig i noen år til å ta ut betydelig mer penger fra oljefondet enn det Finansdepartementet anbefaler.

Det er det siste de håper på, og så tar de risikoen på det første. Det de lover nå kan være det som sikrer dem gjenvalg, og da vil ikke en eventuelt etterfølgende innrømmelse av løftebrudd kunne ta fra dem makten før ved neste stortingsvalg i 2021.

Dersom regjeringen i stedet tar sikte på å fortsette oljepengefesten, kan det gå bra det også. Norge kan ha flaks enda en gang. En oppgang i verdensøkonomien kan gjøre at oljefondet i flere år fremover kan nærme seg så gode avkastningstall som de publiserte denne uken.

Dersom forvalterne i Norges Bank klarer å få formuen til å vokse med fire-fem prosent i de nærmeste årene, vil fondet vokse såpass mye at selv en fornyet handlingsregel gir rikelig med penger til statsbudsjettet. Kommer oljeprisen opp mot hundre-dollar merket igjen, vil det virkelig bli mulig med fortsatt fest.

Forutsatt selvfølgelig at regjeringen ikke følger rådene fra Thøgersen-utvalget om å lage regler slik at oljeinntektene kan fases gradvis inn i økonomien.

Da statsminister Solberg og finansminister Jensen for to uker siden kunngjorde at de ville følge rådene fra det ekspertutvalget om handlingsregelen som Øystein Thøgersen ledet, konsentrerte de seg utelukkende om tallet tre.

De ville ikke gjøre noe annet med handlingsregelen enn å redusere normaluttaket fra fondet fra fire til tre prosent. Ekspertutvalget foreslo to tilleggsregler for å sikre seg mot situasjoner der fondet vokser kraftig og selv et tre prosents uttak kan gi negative utslag for økonomien.

Men slik regler ville ikke Solberg og Jensen ha. De visste allerede da at de vil trenge alle de pengene de kan få for å oppfylle den nye transportplanen.

Aslak Bonde

ANALYSE-forfatter Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker. Han er utdannet cand.philol., og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.