Annonse
Utdanningsetaten
Byråkraten vs. politikeren
Det er forskjell på byråkrater som jobber i departementene og de som jobber i kommunene. Det kan være noe av årsaken til striden i Oslo-skolen, skriver Aslak Bonde.
Annonse
ANALYSE: Det er forskjell på byråkrater. De som jobber i departementene er hele tiden forberedt på at de kan få ny statsråd og nye styringssignaler. De som er i kommunene og i den ytre forvaltningen lever med en større forutsigbarhet – noen av dem tåler derfor dårligere å bli politisk styrt.
Striden i Oslo, mellom en del av lederne i Utdanningsetaten og skolebyråd Inga Marte Thorkildsen, er så intens og så uoversiktlig at enhver analyse bør gjøres med forsiktighet. Den berører samtidig en rekke generelle problemstillinger. En av dem er nærmest tidløs, og den dreier seg om samarbeidet mellom politiske ledere og de byråkratene som har i oppdrag å legge premissene for, og å sette politikken ut i livet.
Aftenpostens politiske redaktør, Trine Eilertsen, skrev om dette samarbeidet i en kommentar i starten av denne uken. Hennes poeng var at politikerne plikter å slå ring om det solide, ukorrupte og faglig sterke byråkratiet vi har i Norge. De aller fleste som leste kommentaren oppfattet den nok som et partsinnlegg for Utdanningsetaten – det underforståtte budskapet var at byråd Inga Marte Thorkildsen ikke hadde vært profesjonell i sin styring av byråkratiet.
Det kan godt være, men det hadde vært på sin plass å nyansere byråkrat-bildet noe. Da ville Eilertsen kanskje ha fått frem at det er et ytre kjennetegn som gir grunnlag for å spørre om Oslo-byråkratene er like proffe som de forbildene Eilertsen trekker frem fra departementene. Det spesielle med Oslo er at byråkratiet der inntil valget i 2015 hadde hatt samme politiske ledelse i 18 år. I rikspolitikken må man femti år tilbake i tid for å finne partier som har sittet i mer enn åtte år.
Konsekvensen av denne ulikheten er ikke målt av forskere, men sannsynligheten er stor for at byråkrater som er vant til forutsigbare styringssignaler blir mer egenmektige enn de som er forberedt på hyppige skifter av politisk ledelse. Det er også sannsynlig at politikere og byråkrater tilpasser seg hverandre i systemer der det ytterst sjelden blir skifter.
I den pågående Oslo-striden har det vært interessant å se hvordan to tidligere skolebyråder fra Høyre har kastet seg inn i debatten for å støtte byråkratene i Utdanningsetaten – på tross av at de nå er i posisjoner der de bør holde seg unna Oslo-politikken. Torger Ødegaard er blitt rådmann i Hole kommune, mens Anniken Hauglie er statsråd. Den vanlige holdningen for en statsråd er at man ikke tar parti i lokale politiske konflikter, fordi man da kan ta stilling mot et byråd eller en ordfører som man i andre sammenhenger skal samarbeide med.
Det virker på de to, og på alle de andre Høyre-folkene som har kastet seg inn i debatten, som om de føler et spesielt sterkt behov for å støtte Utdanningsetaten i dens kamp mot SV-byråden. Det kan skyldes bare partipolitikk, men det kan også skyldes at de er så stolt av det de og skolebyråkratene har fått til i fellesskap. De har sammen skapt Oslo-skolen. Dersom en slik holdning skulle være noe i nærheten gjengjeldt av byråkratene, og at de nå føler at det nye byrådet ødelegger det som er bygget opp, er det lett å skjønne at Inga Marte Thorkildsen er blitt frustrert.
Foreløpig vet vi ikke om det er slik, og vi vet ikke om byråden har tatt ut sin eventuelle frustrasjon på en uakseptabel måte.
Det vi vet, er at det er ekstremt viktig for byrådet å ha noe å vise til i valgkampen neste år. For tre år siden kjørte byrådspartiene valgkamp mot «Høyreskolen», og det testregimet den ble påstått å representere. I valgkampen neste år vil velgerne spørre om resultater. Hva er det som er endret? Det vanlige svaret fra Oslos byråd er at man innfører en tillitsreform, men det er antagelig uklart for mange velgere hva det innebærer. Det er nødvendig å få til noe mer, og noe mer synlig.
Kravene til tydelighet er økende i all politikk – både lokalt og nasjonalt. Det kan være en årsak til at det tilsynelatende er flere konflikter mellom byråkrater og politikere nå enn før. En indikasjon på økende konfliktnivå er en oversikt VG publiserte for ti dager siden der det fremgår at 44 ulike kommuner i de siste fem årene har sendt rådmannen på dør med sluttpakke. VG har ikke laget en fullstendig historisk oversikt, men i en fem-års periode rett etter årtusenskiftet var det bare halvparten så mange slike saker.
Hver sak har sin forhistorie, og det er umulig å si noe generelt om det er byråkraten eller politikeren som er årsaken til konfliktene. Men det kan ikke være tvil om at de politiske kravene til rådmannen har økt.
Utgangspunktet her er at styringsmodellen i de fleste kommuner innebærer at alle de store partiene sammen tar beslutningene i formannskapet. Antallet politiske stridssaker skal reduseres og det skal være enighet om de store linjene. I de sosiale medienes tid er dette antagelig en stadig vanskeligere styringsmodell. Lokalpolitikerne presses av små og store aksjonsgrupper på Facebook og Twitter, og de klarer ikke å vri seg unna med ulne formuleringer og formaninger om betydningen av harmoni i kommunen. Noen av lokalpolitikerne kaster seg gjerne på i debatten, og debattklimaet blir spissere enn før.
I slike situasjoner kommer byråkratene under press. Tydelig tale fra en politisk leder krever i neste omgang tydelig handling. Spørsmålet om gjennomføringskraft dukker opp. Dersom byråkratene – av gode eller dårlige grunner – ikke kan svare på kravet om rask og umiddelbar handling, kan søkelyset bli satt på dem.
I den nasjonale politikken er det antagelig 22. juli-kommisjonen som har bidratt mest til å øke kravene til byråkratiet. Kommisjonen beskrev på begredelig vis hvordan byråkrater og offentlige institusjoner kunne motsette seg styring i år etter år. De morsomme historiene om avdelings- og institusjonsdragkamper som varte i tiår, ble plutselig tragiske. Det var de som dannet bakteppet for den dramatiske konklusjonen om at myndighetene kunne ha gjort mer for å redde liv den 22. juli.
Noen av de seigeste tautrekkingene gikk mellom institusjoner i den ytre etat – statlige institusjoner som var styrt av departementet og i praksis ikke av den politiske ledelsen i departementet. Også her var byråkratene vant til forutsigbar styring fra en fagavdeling i departementet som besto selv om statsråden ble skiftet. De tilpasset seg så godt til styringen at de like gjerne kunne overta den. Hvis en slik holdning setter seg, blir man immun mot politisk styring.
Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
