Stemmene utenfor

Det har alltid stått noen der utenfor. Utenfor gjerdene, utenfor parlamentene og utenfor sperringene. De har ropt og skreket – men stort sett til døve ører.

Nå er noe i ferd med å skje.

Du så det i Davos, og du ser det i Oslo, de som sitter innenfor – politikerne, næringslivstoppene, elitene – er plutselig lutter øre.

Fortsatt lytter nok mange av dem bare tilsynelatende. Men gir du noen øret, så gir du dem også en viss betydning.

Rapportene etter World Economic Forum (WEF) i Davos forteller at topp-politikere og næringslivsfiff nærmest var statister i sin egen forestilling under årets seanse i alpebyen.

Det var ikke bare styrtrike, dresskledde menn i 50-åra – 24 prosent av dem var kvinner – men like mye lurvete aksjonister og kulturpersonligheter som skapte overskrifter.

Greta Thunberg og hennes unge venner var selvsagt invitert til paneldiskusjon. Det samme var stifteren av Occupay Wallstreet-bevegelsen, Micah White – han deltok i to ulike sesjoner. White fikk så mye pepper av sine gamle aksjonistvenner, at han måtte forklare og forsvare sin egen deltagelse i en kronikk.

Man kan jo si at Davos og World Economic Forum ba om det.
Øverst på årets agenda sto behovet for å innføre «en ny form på kapitalisme». «Stakeholder-kapitalisme» kaller Davos-folket det. Det handler om at private selskaper må skape verdier for flere enn aksjonærene sine – også lokalsamfunn, ansatte, miljø og klima skal det tas hensyn til.

Vel, dette er kanskje ikke helt nye tanker, men Word Economic Forums grunnlegger, sveitseren Klaus Schwab, brukte 50 årsjubileet til WEF til å fremme et eget manifest for «stakeholder-kapitalisme». Dette «Davos-manifest» understreker viktigheten av at også private selskaper «må arbeide for å forbedre den verdenen de opererer i».

«Til å begynne med, bør et nytt mål for ‘felles verdiskapning’ inkludere miljømessige, sosiale og statlige mål, som et supplement til standard finansmål», skriver Klaus Schwab i en kronikk som ble publisert i Dagens Perspektiv i forkant av årets Davos-møte.

I Davos fikk Schwabs tanker bein å gå på. Den ene etter den andre av tunge næringslivstopper og statsledere snakket seg varme om bærekraft, klima, rettferdig fordeling og sosial utjevning.

Lederen for et av verdens største IKT-selskaper, Marc Benioff i Salesforce, sa rett ut at «kapitalismen slik vi kjenner den, er død».

Klar tale der altså, men det er når de høye herrer skal forklare hva som skall erstatte den sotteseng-liggende kapitalismen at det blir en smule mer uklart: «Talentisme», sier Benioff. «Menneskelige egenskaper» er vår dominerende ressurs, og skal altså på ett eller annet vis erstatte kapitalismen.

Marc Benioff har snakket om viktigheten av talent også tidligere – blant annet i en samtale med Barak Obama i høst, som Dagens Perspektiv overvar.

Det var ikke bare svenske ungjenter og amerikanske toppledere på plass i Davos. Norgeseliten hadde også tatt turen.

Hvis du var der, ville du kunnet truffet på «the usual suspects» – Telenor-Brekke, DNB-Braathen, Equionor-Sætre og Ferd-Andresen for å neve noen av dem.

Men også mer uvanlige representanter for Norge var på plass. For eksempel la Circular Norway sammen med Virke og Skift fram en rapport om sirkulærøkonomi.

Også her hjemme står nå flere andre, og nye grupper der utenfor og roper.

I morgen skal en gruppe med ymse mennesker på ny protestere mot vedtaket om å rive den berømte Y-blokka i regjeringskvartalet i Oslo. I saken om Y-blokka har den klassiske aktivisten fått selskap i sine protester. Her kan du risikere å møte riksantikvaren, arkitekter, professorer og skoleelever. Eller Henie Onstad kunstsenter – en institusjon som for første gang tatt stilling i en politisk sak, og går inn for å bevare bygningen med Picasso-kunst.

Litt lenger nordvest i landet gikk noen helt vanlige mødre sammen for å protestere mot nedleggelsen av en fødeavdeling for ett par år siden. I dag er Bunadsgeriljaen en landsomfattende aksjonsgruppe, som er mer fryktet blant landets helsepolitikere enn den mest opportunistiske legeforening.

Bompengeprotestene før fjorårets kommunevalg er også en type protest der folk man vanligvis ikke ser i demonstrasjonstog deltok. Det forårsaket som kjent nesten regjeringskrise og endte til slutt opp med at bompengemotstanderne dannet et eget politisk parti.

I klassisk revolusjonsteori heter det at det er når folk mister rettigheter og privilegier at det smeller.

Et godt diktatortips er å holde folk nede hele tida, og ikke slippe opp. Gir du dem litt, så vil de ha mer, og hvis du da reverserer noe du har gitt, blir det garantert bråk.

Litt slik Emmanuel Macron har det i Frankrike om dagen. Hans problem er at den franske kassa for velferdstjenester snart er tom. Men folket vil ikke være med på de innstrammingene og endringene han foreslår. De vil ikke miste privilegier de har opparbeidet seg. Derfor tar de til gatene iført sine gule vester.

Et problem for dagens ledere er at folk har høye forventninger. Det har gått bra i verden en lang stund. Vi vil ha det bedre, eller i alle fall ikke verre. Vi godtar ikke økte forskjeller og vi godtar ikke klimaendringer som dreper jordkloden, men heller ikke vindmøller som ødelegger naturen.

Lederne våre blir ikke enige med seg selv og vet ikke hva de skal gjøre for å løse de nye flokene. Fortsatt står det mange der utenfor, og de som slipper inn for å høres blir stadig flere.

Et problem for lederne som forsøker å lytte, er at heller ikke de som står der ute taler med én stemme.

Tilbake til Davos. New York Times skriver at all denne velmente bærekraften kanskje ikke sitter så langt inne hos alle pengefolkene som er på besøk. En hedgefond-investor sier det rett ut – at tanken er god, men at det tar tid å finne felles kjøreregler: «Hvis det fortsatt er den gamle musikken som spilles, så må du danse».

Og når WEF-grunnlegger Klaus Schwab får spørsmål om at bankene og finansfolkene som er her gjerne snakker pent og entusiastisk om det grønne skiftet, men løper hjem og putter pengene sine i olje dagen derpå, svarer den gamle sveitseren lakonisk:

«Hvis du var prest, ville du da nekte synderne å komme til kirken hver søndag»?

Og hvordan gikk det så med dette Davos-manifestet? Det ble både presentert og applaudert. Men ingen skrev under på noe eller forpliktet seg til noe som helst konkret.