Norsk eksport: Nå må den nye regjeringen rydde opp!

Kai Eide er tidligere diplomat og styreleder i Norsk-Svensk Handelskammer.

SYNSPUNKT. I tre år har man diskutert hvordan eksportinnsatsen skal styrkes. Flere grep er gjort for at apparatet kan bli mer strømlinjeformet. Men de økonomiske ressursene, som er nødvendig for å gjøre innsatsen mer slagkraftig, er svekket.

Det mangler ikke på advarsler: NHO-lederen, Ole Erik Almlid, sier at bedriftene har satt seg på det grønne toget, mens politikerne ikke er kommet lenger enn til perrongen.

«Dette er ikke tiden for å bygge ned virkemiddelapparatet», sier Håkon Haugli, leder for Innovasjon Norge.

Konsernsjefen i Agder Energi, Steffen Syvertsen, uttalte nylig at «Europamesterskapet i grønn industri er godt i gang, men Norge sliter i de innledende rundene».

Nå haster det. Den globale konkurransen blir stadig hardere, ikke minst innenfor grønn kraftproduksjon, hvor vi har naturlige fordeler og kompetanse.

Men vi mangler økonomiske ressurser. I Sverige er tilgangen på risikokapital stor. Og den svenske regjeringens politikk er offensiv med hensyn til statlige støtteordninger. I Norge er det motsatt: Vi mangler både risikokapital og tilstrekkelig støtte over statsbudsjettet. For at norske aktører skal konkurrere – både om utenlandsk kapital, partnere og om markeder – kreves en langt kraftigere innsats fra regjeringens side.

Mest dramatisk er situasjonen for Innovasjon Norge (IN), som får reduksjoner på 150 millioner i sitt kjernebudsjett, i tillegg til store reduksjoner i prosjekter; til sammen over 300 millioner.

Det vil ha store konsekvenser. For tredje gang på få år står IN overfor en situasjon, hvor kontorer ute kan måtte legges ned og driften hjemme reduseres.

Utenriksdepartementet får en økning på 200.000 kroner. I realiteten betyr det igjen en nedgang i tilgjengelige ressurser. UDs arbeid for å fremme eksport – en av de viktigste utenrikspolitiske oppgavene Norge står overfor – svekkes ytterligere. Antallet ansatte innen næringsfremme er de siste årene redusert fra om lag 15 til 5.

Regjeringen har slått sammen GIEK og Eksportkreditt til Eksportfinansiering Norge. Det er bra. Men mer penger blir det ikke. Sammenligner vi Norges innsats med den svenske illustrerer det hvor svakt vi står:

Mens det svenske Eksportkredit i fjor innvilget nye lån på 125 milliarder kroner var tallet for norske Eksportkreditt 5 milliarder.

En rapport fra NHO om grønne verdikjeder på energiområdet viser at det nå skjer mye i norsk satsning. Men det går enda raskere i land som Tyskland, Sverige, Finland og Danmark. Det er fare for at avstanden fra Norge til konkurrentene blir større. Størrelsen av statlige tilskudd ligger i en rekke tilfeller skyhøyt over norske.

Et par eksempler illustrerer dette: Det svenske batteriselskapet Northvolt har mottatt 500 millioner kroner fra den svenske staten til sitt Northvolt Labs. Tyske myndigheter bidrar med 4.5 mrd kroner til en batterifabrikk bygget av Automotive Cell Company. Lignende eksempler finnes innen andre grønne verdikjeder på energiområdet.

For å lykkes kreves både ressurser og kompetanse. Innovasjon Norge trenger tilgang til kompetanse ute i markedene for å bistå norske aktører. Kapasitet og riktig kompetanse koster, men er avgjørende. UD må utvikle et apparat, hvor eksportfremme behandles som hva det er; én av de viktigste oppgavene landet står overfor. Norske ambassader må bli «speidere» og ikke bare «døråpnere».

Næringsliv, forskning og regjering må nå utvikle en «landslags-følelse», hvor aktørene «spiller hverandre gode».

Akkurat som med Erling Braut Haaland er det grenser for hva én superstjerne kan makte alene. Norge må skape et landslag, hvor de store hjelper de små og hvor aktørene samlet kan bidra til en bred offensiv på internasjonale markeder. Det dreier seg om å kunne utvikle det fantastiske samfunnet vi har bygget opp!

En stor oppgave venter den nye regjeringen.