SYNSPUNKT
Jan Ketil Arnulf: Pepperkaker og andre lederoppskrifter
I anledning jula tenkte jeg å ta rollen som leder-nissen og by alle interesserte på essensen av all ledelseskunnskap: Pepperkakebake-sangen. Det meste står egentlig der.
Jan Ketil Arnulf er professor ved Forsvarets Høyskole og Handelshøyskolen BI.
SYNSPUNKT. Den som vil sette seg grundig inn i ledelses-litteraturen har en uoverkommelig jobb. I skrivende stund er det publisert 150.606 vitenskapelige publikasjoner om ledelse, eller 5 per dag siden 1945. I tillegg kommer et berg av flyplasslitteratur. I anledning jula tenkte jeg derfor å ta rollen som leder-nissen og by alle interesserte på essensen av all ledelseskunnskap: Pepperkakebake-sangen. Det meste står egentlig der.
For de som (later som de) ikke kjenner Hakkebakkeskogen og Thorbjørn Egner, kommer her en elementær innføring i det enda enklere paradigmet. I Hakkebakkeskogen finnes en bakermester Harepus, som har et ekspanderende bakeri der det trengs ekstra arbeidskraft. Han ansetter en bakergutt, som får i oppdrag å bake pepperkaker.
Bakermester Harepus er en tydelig leder, som onboarder bakergutten med en sang om hvordan pepperkaker blir til. Historien får en klassisk dramatisk vending midtveis, da bakergutten i mesterens fravær begår et kvalitets-avvik og rører inn et kilo pepper i stedet for en teskje. Bakermesteren fortviler og vil avskrive varepartiet som tapt, men så plutselig blir bakeriet ranet av en rev. De dobbeltpeprede pepperkakene framstår til slutt som en innovasjon, en nyoppdaget form for tyverisikring med dokumentert effekt mot rever.
Svært mange prinsipper innen ledelses- og styringsforskningen lar seg illustrere og forklare med dette caset. Jeg nevner i fleng:
Bakermesteren er en dyktig, coachende leder som bruker estetisk kommunikasjon – vers på rim og med melodi – for å gjøre sin adept fortrolig med bedriftens kjernekompetanse og forretningsmodell. Så vel oppdrag som intensjon, kvalitetskrav og prosessforløp er godt ivaretatt med pepperkakebake-sangen, som går rett til medarbeiderens hode og hjerte.
Bakermesteren gjør likevel en feil: Han tar seg ikke tid til å lytte. Han glemmer å høre bakergutten synge sin versjon av sangen, og tar derfor personalets kompetanse for gitt. Dette er en klassisk brøler, både i daglig ledelse og endringsledelse.
5 siste Synspunkt
-
Rune Glomseth: Politiets bruk av makt i møte med personer i krise
-
Anne-Kari Bratten: Lerøs myter om sykehusreformen
-
J.K. Baltzersen: Formuesskatten straffer de som tar eget ansvar for egen fremtid
-
Lise Lyngsnes Randeberg om bruddet i IA-forhandlingene: Å holde folk friske er løsningen
-
Tor W. Andreassen: Hvorfor Trumps varsel om økte tollsatser ikke bekymrer
Kanskje var mesteren virkelig så opptatt med forretninger at han ikke rakk å lytte til medarbeiderne. For å spare tid til instruksjon kunne han ha gjort bakergutten til franchise-taker, lovet ham å få del av gevinsten ved pepperkakene, og samtidig forlangt at han selv måtte betale for ingrediensene. Da ville bakergutten neppe ha forvekslet sukker med pepper, ettersom et kilo sukker koster kr. 32.90, mens pepper er 20 ganger dyrere, altså kr. 650. Dette er et hevdvunnet prinsipp innen såkalt prinsipal-agent-teori for å motvirke «moral hazard», slomsete omgang med andres penger.
En lederteori som er populær for tiden, ville uansett gitt bakermesteren litt å tygge på: Det er anbefalt at man driver såkalt «Tight-Loose-Tight»-ledelse, altså stramt-løst-stramt-lederskap. Gjennom sangen er bakermesteren en stram og tydelig leder, men han slipper bakergutten litt for raskt «løs». Når mesteren kommer tilbake for å være «stram» igjen, er skaden allerede skjedd. Eller er den det?
Bakermesteren har følt seg litt for trygg og har dermed begått en annen vanlig, men farlig feil: Han har ikke gjort en grundig nok risikovurdering
Det viser seg nemlig at bakergutten har drevet utforskning i mulighetsrommet. Pepperkaker kan komme i mange former, også dobbeltpeprede. Og, som bakergutten sier, det kan godt være at det finnes noen som foretrekker sånne. Konkurransen er hard der ute. Bakermesteren er tvilende, men er ikke rabiat avvisende og gir ikke bakergutten sparken. De har et sterkt tillitsforhold som tåler denne typen utforskning, en forutsetning for innovasjon og læring under usikkerhet.
Tilliten dem imellom kan naturligvis bygge på en felles identitet. Det er ikke fritt for at bakermester Harepus nok kjenner seg litt igjen i bakergutten, om det nå er de framstående tennene eller formen på ørene. Det er ikke sikkert at Petter pinnsvin ville møtt samme velvilje, og kanskje vipper dette over til kameraderi og nepotisme.
Bakermesteren har følt seg litt for trygg og har dermed begått en annen vanlig, men farlig feil: Han har ikke gjort en grundig nok risikovurdering. Slik myndighetene vedgikk å ha kjent til, men neglisjert faren for en epidemi i 2020, tilstår bakermesteren å ha kjent Revens tilbøyeligheter og atferd, men hadde ingen klar tiltaksplan. Bare bakerguttens innovative atferd, tillit og organisasjonsforpliktelse redder ham. Det hadde ikke trengt å bli sånn, bakergutten kunne ha forlatt katastrofesonen i farens stund og gitt reven fri tilgang. Og reven sier rett ut at han har lyst på både kakene og bakermesteren. Det så stygt ut.
På denne måten er det bare tillit, felles målsetning og sterke relasjoner som gjør at bakermesteren redder sitt forretningsimperium, men på bekostning av å bli mer lyttende til medarbeideren på gulvet. Det er ikke sikkert at franchise-løsningen, som er mer transaksjonsorientert, ville gjort samme nytten under en krise.
I det lange løp kan det hende at bakermesteren kommer til å effektivisere gjennom å bruke kunstig intelligens i bakeprosessen. Kakebake-sangen er nemlig en algoritme god nok. Spørsmålet er likevel: Er det mulig for en algoritme å få med seg all den usikkerheten som ligger utenfor sangen? Konkurranse, innovasjon, preferanser, risikomomenter og sosial kapital som tillit?
Jakten på algoritmer og automatisering er en jakt på den perfekte kakebake-sangen
Det kan virke naivistisk å true alle disse teoretiske poengene, og flere til, ut fra en barnesang. Men faktum er at den siste lederforskningen selv formelig skriker om det: Alle undersøkelser av lederteorier og oppskrifter viser at de stort sett er forskjellige formuleringer av samme innhold. Målt i effekt på organisasjoner og medarbeidere er teoriene omtrent like gode, og forskjellene mellom teoriene henger ikke sammen med systematiske effekter utad.
Lederens vesentligste oppgave er å formulere og framføre en konkretiserbar pepperkakebake-sang (plan, doktrine, oppdrag eller intensjon), på en slik måte at den virker retningsgivende for dem som kan gjenta den. Strengt tatt trengs ikke begrepet «ledelse» heller, dersom bare kakebakesangen er god nok. Derimot trenger man et våkent øye for hvor mye risiko og usikkerhet sangen enten forutsetter eller gir opphav til.
Jakten på algoritmer og automatisering er en jakt på den perfekte kakebake-sangen. Uten forståelse for den sosiale dynamikkens betydning for risiko og usikkerhet kommer alle verdens bakermestre til å møte samme overraskelser som Harepus. Kanskje synes bakerguttene synd på dem i nødens stund, men det kommer helt an på tilliten som rår. Og den bygges som kjent langsomt, mens mistillit oppstår plutselig.
God jul!