Stadig flere bedrifter flytter produksjonen hjem igjen til Norge

Industriroboter, automatisering og bedriftslederes ønske om kontroll og overvåking har gjort det økonomisk gunstig for norske bedrifter å flytte produksjonen hjem igjen fra lavkostland.

En dominerende global trend har siden 1980-tallet vært å flytte industriproduksjonen fra vestlige høykostland til lavkostland i Øst-Europa og Asia.

Slik er nok ståa globalt fremdeles.

Men de siste fire årene har flere og flere bedrifter valgt å flytte produksjonen hjem igjen til Norge fordi de ser at det er økonomisk lønnsomt.

En av disse bedriftene er den norske isolasjonsprodusenten Hunton Fiber. For tre år siden tok de avgjørelsen om å flytte produksjonen hjem til Gjøvik, og i fjor høst var de i gang med å teste ut nye produkter på den høyteknologiske fabrikken.

– De to hovedargumentene for å flytte produksjonen tilbake til Norge var transportkostnader og miljøperspektivet, sier administrerende direktør i Hunton Fiber, Arne Jebsen.

Stipendiat Henrik Brynthe Lund har i arbeidet med sin doktoravhandling om modernisering av norsk industri snakket med ni virksomheter som har flyttet produksjonen sin til Norge de siste fire årene.

– Det noen rariteter som spiller inn når noen velger å gå motsatt vei å flytte hjem fra lavkost- til høykostland, sier han.

Ifølge Brynthe Lund er følgende de vanligste begrunnelsene for at norske bedrifter flytter produksjonen hjem igjen:

Roboter, automatisering, hurtighet, språkbarriere, mangel på kontroll og forventede klimautgifter ved transport – dette er faktorer som kan gjøre norsk produksjon mer konkurransedyktig.

Færre operatører

Det finnes få offisielle oversikter over virksomheter som har flyttet produksjonen til Norge, men ifølge EUs Eurofound er det 15 norske virksomheter som har flyttet hjem produksjon siden 1. januar 2014.

Teknologien har vært en bærebjelke i flere av virksomhetenes iver etter å flytte produksjonen hjem og samtidig holde seg konkurransedyktige. Det handler om at industriroboter og automatisering kan lette arbeidstrykket for operatørene.

Selv om produksjonen vender hjem, betyr ikke det nødvendigvis at det vil bli skapt flere norske arbeidsplasser. Arbeidskraft i Norge er som kjent dyr.

Tanken til bedriftslederne er at store deler av produksjonen kan skje automatisk og overvåkes av et fåtall ansatte – gjerne rett fra mobilen, selv om dette fortsatt er en fjern virkelighet for de fleste bedrifter i dag.

Om hjemhentingen av produksjon ikke leder til en veldig stor økning i arbeidsplasser, har det likevel ringvirkninger på lokalsamfunnene, påpeker Henrik Brynthe Lund .

– Det kan skape arbeidsplasser i systemer som ligger rundt disse produksjonene og øke skatteinntektene til kommunene.

Tar tak raskere

Selv om Hunton Fiber har startet opp produksjonen av isolasjonsprodukter på den nye fabrikken i Gjøvik, produserer de fremdeles litt i Polen. Flyttingen er en gradvis prosess.

– Vi så at produktene vi leieproduserte i Polen ble relativt dyre når de ble fraktet til Norge. I tillegg ble produktets iboende positive miljøegenskaper skadelidende, forklarer Arne Jebsen.

Fra før av hadde selskapet en annen fabrikk i Gjøvik. Ledelsen innså at det ville bli skapt lønnsomme synergier dersom de flyttet produksjonen fra Polen til en ny fabrikk i samme området.

Det å kunne endre noe raskt og teste ut nye produkter har også vært avgjørende i valget om å flytte produksjonen til Norge. Når utfordringer oppsto, måtte ledelsen reise helt ned til Polen – nå kan de ta tak i problemene mye raskere.

– Alt går mye raskere. Det å ha produksjonen i Norge gjør det også enklere å drive produktutvikling, sier Jebsen.

På fabrikken i Polen var selskapet en del av et mye større system og kunne ikke ta beslutninger alene fordi fabrikken produserte både egne produkter og for andre.

– Vi hadde mindre mulighet til å påvirke, påpeker Jebsen.

Mindre lønnsforskjeller

I utgangspunktet har Polen vært et billig land å produsere i, men etter at landet ble integrert i EU, erfarer Jebsen at Polen har blitt en «light-versjon av Tyskland».

– De er dog blitt litt bedre på kompetanse og kvalitet, men kostnadene på arbeidskraft har gått opp mye.

Han poengterer også at lønnsforskjellene mellom Norge og Europa har blitt mindre med årene. Det er altså økonomisk gunstig for bedriften å flytte produksjonen hjem til Norge, men ikke i første omgang.

– Vi har hatt en del engangskostnader nå, som investering i ny fabrikk, nytt utstyr og kjøp av tomt, sier Jebsen.

Målet hans er å utnytte de fordelene som finnes i Norge. Mye av råvarene som brukes i produksjonen har høy kvalitet og selges til en overkommelig pris, som for eksempel granflis. Energikostnadene er også innafor og kompetansen er høy

– Takket være roboter og automatisering blir ikke lønnskostnadene så høye som de en gang var i norsk produksjon.

Det er også en fordel å være plassert i Norge for å nå det europeiske markedet, spesielt Norden, som er Hunton Fiber sitt største nedslagsfelt. Det er færre aktører i Norge som lager isolasjonsprodukter, noe som gjør selskapet mer konkurransedyktig.

– I Polen og Tyskland er det større markeder og flere som konkurrerer om de samme kundene. Hvis man frakter produktene lenger vil frakt bli en ekstrakostnad som kundene i utgangspunktet ikke vil betale for.

I Norden bygges det veldig likt, mye i tre og det er et ganske stort marked ut i fra hvor mange mennesker som bor her. Folk bruker også mer penger på isolering og etterisolering i Norden enn resten av Europa, forlklarer hunton Fiber-direktøren.

Langt fra idealet

Selve avhandlingen til Brynthe Lund handler om modernisering av norsk industri og hvordan norske bedrifter jobber for å holde seg konkurransedyktige globalt med utgangspunkt i konseptet «Industri 4.0». Stipendiatet er en del av forskningssenteret SFI Manucaturing.

Det handler om avansert produksjonsteknologi som gjør at man kan ha størst grad av automatisering i produksjonen. Alt skal gå av seg selv og man trenger bare folk til å vedlikeholde og løse problemer underveis.

– Det er utopien av industri 4.0. Virkeligheten er ganske annerledes. Det er få som lever opp til idealet i dag, sier Brynthe Lund.

Likevel er det elementer av dette konseptet som norske bedrifter nå jobber med å få implementert i sin produksjon. Doktorgraden tar for seg ulike strategier som norske virksomheter tar i bruk for å holde seg konkurransedyktige.

Teknologi i bunn

Før bedriftene tok det store steget med å flytte produksjonen hjem igjen, har bedriftslederne kjørt en rekke scenarioer. For det er ikke bare i Norge produksjonen automatiseres. Kina er det landet hvor det investeres mest i industriroboter.

Det er totalbilde av flyttingen som har vært avgjørende for bedriftene, og teknologien har vært fundamentet som man har kunne bygge hjemflyttingen på.

– Hvis man ikke hadde hatt teknologi som gjorde at man trengte færre operatører i produksjonen, hadde ikke hjemhenting vært mulig for flere av bedriftene. Regnestykket hadde ikke gått opp om man skulle brukt like mange operatører i Norge som i Kina, sier Brynthe Lund.

Transportkostnader spiller også en viktig rolle i avgjørelsen om hjemmeflytting. Flere bedrifter trekker frem nærheten til selve produksjonen som en viktig faktor.

– Det å sende råvarer fra Europa til Kina for produksjon og tilbake til Europa for å bli solgt på markedet er ganske dyrt, sier stipendiaten.

Flere måneder med frakt

Neuman Raufoss Technology, som produserer bildeler for noen av verdens mest kjente bilmerker, er et av selskapene som har flyttet deler av produksjonen fra Kina til Gjøvik i løpet av de siste tre årene.

Til Teknisk Ukeblad uttalte fabrikksjef Christopher M. Braathen i 2016 at det tok mellom fire og seks måneder å frakte produkter fra Kina til det europeiske markedet.

– Det er ikke bærekraftig og hensiktsmessig. Transporten tar lang tid og det er mye kapital bundet opp. Med bra utstyr, gode prosesser og kompetente medarbeidere, kan vi produsere i Norge, sa Braathen til avisen.

Ikke bare sparte Neuman Raufoss Technology tid på frakt, men produksjonen blir også raskere ved hjelp av automatisering og roboter.

Inspirert av tekstilteknologi

I løpet av flytteprosessen har Hunton Fiber vært på jakt rundt om i Europa etter teknologi som kan være aktuell for dem å implementere i den nye fabrikken. De endte opp med å kjøpe inn utstyr fra åtte forskjellige produsenter og siden sette det sammen på nye, kreative måter.

– Vi har delvis valgt en teknologi som tidligere ikke har blitt brukt til å lage slike produkter som vi gjør. Tekstilindustrien har en del teknologi og utstyr som vi så kunne brukes i vår produksjon. Det fins ingen fabrikker som er lik den vi nå har bygget, sier Jebsen med et smil.

Nå nærmer det seg 15 nyansatte i den nye fabrikken deres i Gjøvik. Fire av disse er ingeniører. Etterhvert som selskapet øker produksjonen, har de estimert at de kommer til å bli mellom 40 og 50 nye ansatte.

For å drive fabrikker trenger de fem til seks personer per skift. Det er i stor grad fagfolk, og historisk sett har selskapet ligget på 90 prosent andel ansatte med fagbrev.

I starten hentet de inn fagarbeidere fra deres andre fabrikk i Gjøvik for å trene opp de nyansatte.

– Nå har vi mulighet til å rullere de ansatte mellom de to fabrikkene.

Fabrikkene ligger i nærheten av industriparken på Raufoss hvor det jobber et par tusen mennesker, mange av dem fagarbeidere. Det går derfor relativt greit å finne produksjonsarbeidere fra det miljøet. I tillegg ansetter selskapet ingeniører som prosjektledere og driftsledere.

Ikke smertefritt

Det å produsere utenlands er ikke smertefritt. For noen kan det være snakk om språkbarriere, for andre vekter transaksjonskostnader sterkt.

Hvis man skal drive produksjon og kvalitetssikre produktene må man ha folk i produksjonslandet for å overvåke og kontrollere.

Flere av de Brynthe Lund har snakket med sier at det å ha produksjonen en times kjøretur unna hjembyen, skaper tettere dialog med de som styrer produksjonen. Man får testet ut ny teknologi og kan drive produktutvikling på en mer effektiv måte sammenlignet med når produksjonen lå i utlandet.

– Den ene bedriften vi snakket med har hatt produksjonen sin i Midtøsten og har hatt norske arbeidere boende der i lange perioder for å kontrollere kvaliteten. Det er ikke kostnadsfritt, sier han.

Det er en av flere faktorer som gjør at flere bedrifter velger å flytte produksjonen hjem.

Ingen politisk drahjelp

I Tyskland og USA har man flere eksempler på bedrifter som har tatt produksjonen tilbake. I Frankrike og USA har det vært flere politiske bevegelser som har gått til valg på å få industrien tilbake til hjemlandene.

Bedriftslederne som Brynthe Lund har snakket med forteller derimot at hjemmeflytting ikke er et nasjonalistisk prosjekt.

– De flytter tilbake produksjonen fordi det er det som er økonomisk lønnsomt og det de tjener mest på.

Internasjonale konkurranseregler hindrer myndighetene å gå inn med insentiver for å få produksjonen tilbake til Norge. Det er derfor begrensinger for hvor mye myndighetene kan hjelpe en enkelt bedrift med å flytte produksjonen.

Myndigheter kan derimot øke innovasjonsevnen i landet med å føre en fremtidsrettet innovasjonspolitikk. I Norge har man eksempelvis satt i gang nasjonale katapult-satsinger som er basert i klynger med fokus på regional utvikling og styring av eksisterende industri.

– Det vil jeg tro er en viktig del av hjemmeflyttingen. Myndighetene kan bidra til å heve det nasjonale kunnskapsnivået og få bedrifter til å ta i bruk ny teknologi, sier Brynthe Lund.

Stopper utflagging

Forskeren er usikker på om Norge igjen kan bli en industrinasjon på lik linje med det landet var før og etter oppdagelsen av olje. Det viktigste, mener han, er at vi nå beholder den eksisterende industrien i Norge og at nye bedrifter ikke flagger ut.

– Nye industrioppstartsbedrifter ser at det går an å starte produksjon i Norge og at man ikke trenger å flytte alt utenlands. Det faktum at noen bedrifter velger å flytte produksjonen tilbake til Norge, gjør at det er lettere for andre å tenke at det er mulig å drive industri i Norge.

Tidligere har flytting til lavkostland vært det eneste alternativet. Nå viser noen bedrifter at de fremdeles kan være konkurransedyktige i Norge. Det tror Brynthe Lund kan rokke ved en mental barriere hos bedriftsledere.

En av bedriftslederne han har snakket med har ikke tatt hele produksjonen tilbake til Norge, bare de delene som skal til det europeiske markedet. Den delen som skal til det kinesiske markedet, produseres fremdeles i Kina.

– For noen er det å produsere for Europa i Kina ikke lenger lønnsomt. Nærhet til markedet er et viktig element i hvor man legger produksjonen, sier han.

Gjennom å løfte teknologikompetansen og innovasjonsnivået tror Brynthe Lund Norge kan bli et forlokkende vertsland for fremtidens industriproduksjon, men da må man ta hensyn til markedet for det man produserer.

Importerer teknologiske løsninger

De største teknologileverandørene er ofte tyske eller østeriske. Teknologien som brukes i norsk produksjon er altså nødvendigvis ikke norsk. Norge har ikke markert seg som en systemleverandør på produksjonsteknologi.

– Hjemhenting av produksjon har på nåværende tidspunkt ikke noe stort potensial for å skape mange arbeidsplasser. Per i dag er ikke Norge noen stor maskin- eller produksjonsteknologileverandør, sier Lund.

Det finnes derimot bedrifter i Norge som er spesialisert på å integrere teknologi i produksjonsbedrifter. Det mener Lund er det viktigste.

– Man kan ikke kjøpe hyllevarer fra Tyskland, sette det inn på produksjonslinjen i Norge og tro at det vil gå av seg selv. Bedriften må vite hva som finnes av tilgjengelig teknologi og man må ha folk som vet hva som kan brukes i produksjonen, sier han.

Norsk industri trenger altså folk som kan programmere, finjustere og jobbe med å videreutvikle effektiviteten av produksjonsteknologien som man importerer.

– Evnen til å integrere og ta i bruk teknologi er viktig, og jeg tror Norge har et fortrinn her. Vi har en godt utdannet arbeidsstokk, sier han.

Oppdatert utdanning

I avhandlingen tar også Henrik Brynthe Lund for seg koblingen mellom utdanning og industri. En av utfordringene med yrkesfagutdanningen er å holde den oppdatert og i tråd med de kompetansebehovene industrien har.

Fagutdanning, både på videregående- og fagskolenivå, må moderniseres for å møte disse kravene, mener forskeren.

Selv om det vil bli færre operatører og yrkesfagarbeidere i produksjonen, vil man foresatt trenge folk til å overvåke produksjonen, og disse fagfolkene vil det stilles større krav til.

Kongsberg Gruppen, GKN og TeachnipFMC er private aktører som har prøvd å bygge ned barrieren mellom utdanning og industri. Lund mener at skolene i større grad burde bruke industrien som en læringsarena.

I Kongsberg har man samlokalisert noen av utdanningene på videregående skole i teknologiparken slik at man får et samspill med industrien og tilgang på moderne utstyr og teknologi.

– Det er dyrt å drive produksjon og kjøpe produksjonsteknologi, og fylkeskommuner er ikke kjent for å ha kjempegod økonomi. Det å hele tiden skulle oppdatere skolens utstyr og maskinpark for å holde tritt med industrien er ikke realistisk.

Nettopp derfor mener han det vil bli viktigere fremover at skole og industri samarbeider tett.

– Industrien må være villig til å ta mer ansvar for opplæringen til fremtidens fagfolk og skolen må være åpen for nye samarbeidsmåter.

Vanskelig å rekruttere

Hunton Fiber har en egen avdeling hvor de driver med forskning og utvikling av nye produkter. Direktør Jebsen forklarer at det er et internasjonalt miljø i FoU-avdelingen, med ingeniører fra både Tyskland og Kina i tillegg til nordmenn. Det har vært vanskelig å finne folk med kompetanse på trefiber, men han forteller at Hunton har lykkes i å forsterke avdelingen med en senioringeniør med erfaring fra forskningsmiljøet fra SINTEF Manufacturing.

Men det har vært enklere å finne fagfolk til selve produksjonen.

– Det har vært noen store norske bedrifter, som for eksempel Norske Skog, som har lagt ned fabrikker hvor vi har kunnet rekruttere fra, sier han.

For Jebsen er det viktig at fagfolkene de ansetter har en grunnbase av kunnskap, men det tar vanligvis minimum seks måneder å lære seg å bruke maskinene som de har i produksjonen.

– Man finner ikke slikt utstyr på skolen. Vi trenger mennesker med grunnutdannelse og som er interessert i det vi driver med og som vil jobbe skift, sier han.

Starter katapult

Henrik Brynthe Lund mener det er lite internasjonal empirisk forskning på hva fagutdanning har å si for industriens konkurransedyktighet. Her mener han deres forskning kan være et bidrag.

Han tror samarbeidet mellom industri og utdanning kommer til å bli viktigere jo mer avansert den teknologiske produksjonen blir.

– Man må ha en læringsarena hvor man har tilgang på relativt nytt utstyr som ligner på det som blir brukt i industrien som man kan trene på, sier han.

På Raufoss er de i gang med å bygge en læringsfabrikk som skal være en del av den norske katapulten på produksjonsteknologi (MTNC). Ideen er at videregående skole, fagskolene og NTNU Gjøvik skal ha en læringsarena med moderne produksjonsutstyr. Til høsten skal Læringsfabrikken tas i bruk for første gang.

Der skal de se på hvordan man designer, produserer og markedsfører et produkt. Hele ideen med katapulten er industri 4.0 eller avansert produksjonsteknologi med industriroboter, fjernstyring og overvåkning av produksjon fra data.