Jakten på arbeidskraften: Det tar tid å utdanne egne ansatte

­− Her finnes ingen quick fix. Vi må ha et godt utdanningssystem i bånn som er tilpasset arbeidslivets behov. Det ordinære utdanningssystemet vil imidlertid ikke kunne svare på alle behovene i en kortvarig situasjon med stramhet på arbeidsmarkedet. En løsning kan likevel være at det finnes modulbaserte utdanninger som gjør at personer kan få tilgang på enkelte deler av utdanningstilbudet som de har behov for der og da, uten å måtte begynne på en lang utdanning, sier økonom Merete Onshus i Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS).

Onshus viser også til spesielle ordninger for kvalifisering utenom de ordinære opplæringsløpene, slik som fagbrev på jobb.

− Nå har flere ufaglærte trolig kommet inn i jobb, og det kan være behov for å utvide slike ordninger, sier hun.

Virksomhetene må gi opplæring

I dagens situasjon med knapphet på mange grupper må virksomhetene regne med å måtte ansette personer med lite arbeidserfaring og kanskje uten nok formell kompetanse.

− Disse personene må læres opp, og vi ser at mange bedrifter nå gjør en stor innsats for å få til dette, sier Merete Onshus.

− Det gir nye muligheter på arbeidsmarkedet for grupper som ellers har vanskelig for å få jobb, og det er gledelig. I tillegg kan bedriftene bli enda flinkere til å ta inn lærlinger, og de må passe på og videreutvikle den kompetansen de allerede har ved å tilby læring internt i virksomhetene.

Knapphet på arbeidskraft

− Hva er etter din oppfatning årsaken til at norske virksomheter ikke klarer å rekruttere nok folk og rett kompetanse?

− Når det er press i økonomien, som nå, vil det nok alltid oppleves som at det er for lite arbeidskraft som har rett kompetanse. Men i tillegg tyder framskrivinger fra blant annet Perspektivmeldingen på at knapphet på arbeidskraft kommer til å være en mer vanlig tilstand i tiårene som kommer. Befolkningen i arbeidsdyktig alder vil ikke vokse i samme fart som før, samtidig som behovene særlig innenfor helse og omsorg vil øke kraftig, sier sjeføkonom Onshus i YS.

− I dagens situasjon spiller det også inn at arbeidsinnvandringen ikke har kommet opp igjen på nivåene fra før pandemien, i tillegg til at det kan gjøres mer for å formidle og matche arbeidskraft. Dessuten er systemene for rekvalifisering for svake, fortsetter hun.

Merete Onshus påpeker at det tross alt er flere blant de rundt 700.000 som står utenfor arbeidslivet som nå har fått jobb, og viser til at antallet utenfor arbeidsstyrken har falt med 60.000 personer i løpet av det siste året har, ifølge tall fra NAV.

− I mars var nesten 70 prosent av alle mellom 15 og 74 år sysselsatt, ifølge SSB, det er høyeste nivå siden 2009.

− Når mange fortsatt står utenfor arbeidslivet, har det flere årsaker. Mange er uføre og har ikke helse til å jobbe. Blant de som kan jobbe, finner vi personer på arbeidsrettede tiltak, personer med nedsatt arbeidsevne og også uføre som ønsker å prøve seg i arbeid igjen. Også blant hjemmeværende, pensjonister og sosialhjelpsmottakere kan det være mange som kan mobiliseres inn i arbeid, mener Onshus.

Kan være vanskelig

− Det kan imidlertid være vanskelig å finne en jobb som er fleksibel nok og som tilsvarer den arbeidsevnen den enkelte har, framhever Onshus.

− Samtidig har en del arbeidsgivere nokså enkelt kunnet hente inn arbeidskraft fra utlandet. Dette har kanskje framstått som enklere enn å ta den jobben det er å tilrettelegge for personer med nedsatt arbeidsevne, eller som bare kan jobbe deltid. I noen tilfeller krever det at NAV går inn med lønnstilskudd eller annen støtte. Mer generelt er det også et misforhold mellom arbeidslivets behov for arbeidskraft og kvalifikasjonene til gruppen utenfor arbeidslivet. Det er for eksempel stor mangel på fagarbeidere i bygg og anlegg og sykepleiere. I disse yrkene er det ikke nødvendigvis lett å rekruttere fra gruppen utenfor arbeidslivet.

• Les også: − Norsk næringsliv står nå i en ekstraordinær situasjon

− Hva skal til for at flere i denne «utenforgruppen» skal kunne delta i arbeidslivet, slik du ser det?

− Nå gjelder det å benytte det vinduet vi har, med veldig sterk etterspørsel etter arbeidskraft, på en god måte. Da kan de som nå har fått innpass i arbeidslivet, ha håp om å bli værende i arbeid også framover, sier Merehe Onshus, og fortsetter:

− Noen av disse trenger opplæring og kvalifisering, og der må både myndighetene og arbeidsgiverne bidra. For at enda flere skal komme i jobb, trenger vi også god arbeidsformidling. Noen trenger tilrettelegging, og flere må få fullføre utdanning de har begynt på. For eksempel vet vi at mange som ikke har fullført videregående opplæring, bare mangler ett eller noen få fag.

Realkompetanse

Onshus og YS er opptatt av at den enkeltes realkompetanse må tillegges mer vekt, da mange ‘kan mye’, uten nødvendigvis å ha en formell utdanning.

− Det er mange som har realkompetanse uten nødvendigvis å ha dokumentert hva de kan gjennom formelle eksamener og godkjenninger. YS har i lengre tid ment at vi bør få på plass et sentralt system for realkompetansevurdering, slik at det blir lettere for arbeidssøkerne å dokumentere overfor potensielle arbeidsgivere hva de kan.

− Vi mener også at myndighetene i noen tilfeller må avlaste arbeidsgivere for en del av risikoen ved å ansette personer med usikker produktivitet og kompetanse. Det kan handle om lønnstilskudd, arbeidstrening og ulike kombinasjoner av stønad/arbeid/utdanning.

− NAV-ledelsen har den senere tid sagt at norske virksomheter for enkelte stillinger bør vurdere å «senke lista». Hva er din kommentar til det?

− Som nevnt ser det ut til at mange virksomheter allerede har senket lista i den forstand at de påtar seg betydelige opplæringskostnader for blant annet ungdom som har sin første jobb, sier Onshus, og legger til:

− Offentlig sektor ser derimot ut til å henge etter. Det er et problem at offentlig sektor som arbeidsgiver ikke i stor nok grad deltar i inkluderingen av personer som står utenfor arbeidslivet, blant annet på grunn av rigide kvalifikasjonskrav. Det bør for eksempel være mulig å se på økt bruk av lønnstilskudd i kommunale og statlige stillinger.

Langsiktig arbeid

Merete Onshus ser at næringslivet står i en krevende situasjon: Samtidig med at mange av virksomhetene møter høy etterspørsel som de skal dekke, må de ta inn og lære opp ny arbeidskraft. Dette spiser både ledelsesressurser og tid.

− Mange bedrifter «gjør noe», men dette er et langsiktig arbeid, understreker Onshus.

− Arbeidsgivere må ta et samfunnsansvar her. De må være villige til å tilrettelegge, og noen ganger må de ta en risiko ved å ansette personer med usikker produktivitet og arbeidsevne. I mange tilfeller kan dette vise seg å bli en lønnsom investering, ansatte som har blitt vist tillit og satset på, kan betale tilbake ved å bli lojale medarbeidere som tilfører bedriften og arbeidsmiljøet store verdier.