Ofte er brudd en forutsetning for å tenke nytt

Det er konklusjonen til seniorforsker Lars Kobro og førsteamanuensis og doktor i improvisasjon Stig Roar Wigestrand ved Senter for sosialt entreprenørskap og samskapende sosial innovasjon ved Universitet i Sørøst-Norge.

Sammen holdt de to en noe annerledes innledning under Dagens Perspektivs Arbeids- og velferdskonferanse nylig.

«Endring er mulig, hvis du virkelig vil», mener de to. Men de påpeker også at det ofte er den såkalte ekspertisen og deres «vanetenkning» som står i veien for endring.

– Vaner er gode å ha, men av og til må de brytes, sier Lars Kobro.

– Men det er vanskelig for mange å legge noe vekk, for å gjøre noe nytt. Det ser vi ofte i kommuner og i Nav-kontor for eksempel.

Fiolinisten som brakk armen

Førsteamanuensis og jazz-fiolinist Stig Roar Wigestrand forteller en historie om en ung fransk gutt for å illustrere et av sine poenger:

I 1970 i Calais i Frankrike satt en 14 år gammel gutt med fiolinen sin i fanget sitt.

Han hadde brukket armen, og kunne ikke spille fiolin på mange måneder. Men denne gutten var et fiolintalent av de sjeldne, og han elsket sin fiolin. Månedsvis uten å spille var utenkelig for ham.

Han måtte finne en annen måte å forstå fiolinen på. Han så på den med andre vinkler. Han måtte finne ut av det. Så begynte han å spille på fiolinen som om det var en gitar. Han tenkte på fiolinen på nye måter.

Didier Lockwood het gutten. Han ble senere en av verdens beste jazz-fiolinister. Og Stig Roar Wigestrand møtte ham som ung mann, og ble inspirert av ham. Selv ble Wigestrand en av Norges beste jazz-fiolinister. Noe han viste fram til fulle under Dagens Perspektivs konferanse.

– Innovasjon handler om å tenke på nye måter, sier Wigestrand. Slik Lockwood gjorde med sin fiolin da han hadde brukket armen.

– Men, nye løsninger er lett å finne. Utfordringen er hvilke behov som er viktige å dekke? Vi trenger behovsorientert innovasjon, ikke bare nye, kreative ideer, framhever Wigestrand.

– Det vanskelige er ikke å komme med nye ideer, men å rømme fra de gamle, skyter Lars Kobro inn.

Spør dem det gjelder

Et viktig poeng for de to innovasjons-rådgiverne handler om å aktivt finne fram til dem som faktisk evner å se på en problemstilling med nye øyne og dermed faktisk bringe nye tanker til bordet.

– 300 mennesker som ser likt på oppgaven, tenker ikke så veldig nytt. Man må spørre dem det gjelder, sier Kobro.

Men de ekspertisen er vanskelig å utfordre. Over alt sitter det jurister, økonomer og linjeledere som «vet hvordan ting fungerer her».

Hvis vi snakker om velferdstjenester og arbeid, er det særlig tre dype vanetanker – eller paradigmer – som gjør seg gjeldende ifølge Kobro og Wigestrand:

• Planlegging. Vi tenker på og om store grupper. Forutsigbarhet er verdien vi prøver å oppfylle.

• Tall. New Public Management og planer med tall. Idealet er rasjonalitet og effektivitet.

• Samskaping. Dette er ganske nytt. Her søker man brede partnerskap for å finne gode løsninger med involvering av målgrupper/kunder/pårørende etc.

Og mer samskaping er hva Kobro & Wigestand ønsker seg. Men det er vanskelig å få til.

– Problemet er ofte at dette med samskaping floker seg til, fordi man prøver å få til samskaping basert på planlegging og rasjonalitet og effektivitet. Altså de to andre vanetankene.

– Hjernen vår foretrekker tanker den har tenkt før, sier Lars Kobro, og siterer den verdenskjente psykologen Daniel Kahneman. Han vant faktisk Nobelprisen i økonomi, så han kunne absolutt tenke nytt.

– Vi trenger å forstyrres av noen som har andre tankevaner og tankebaner enn oss selv.

Den beste veien til nytenking er å bruke tid på å se på oppgaven sammen med andre som ser ulikt på oppgaven, mener Kobro/Wigestrand. For eksempel de som faktisk lever med det problemet som oppgaven skal løse.

– Innovasjon handler ikke om å fikle seg fram til nye svar på gamle spørsmål. Vi må i stedet lete etter nye måter å se situasjoner, floker og problemer på. Da kan det være klokt å studere situasjoner sammen med mennesker som ser annerledes på dem enn vi gjør selv. Brudd med vaner forutsetter ofte nye partnerskap, sier Lars Kobro

Tre huskeregler

Det er bedre å gjøre ting sammen, istedenfor å gjøre ting for, mener innovasjonsrådgiverne Lars Kobro og Stig Roar Wigestrand.

Samskaping handler om å skape (ikke bare prate), mener de. Her er deres tre huskeregler på veien:

1. Diversitet. Å skape livsmiljø og livskvalitet i et likeverdig samspill mellom aktører på tvers av miljøer, kompetanser og sektorer i samfunnet.
   
2. Humanitet. Sett menneskers sammensatte ressurser, interesser, erfaringer og behov i sentrum – ikke systemer, prosedyrer og budsjettkolonner.
   
3. Likeverdighet i aktivitet. I samskaping er de som skal «motta» de tjenestene som utvikles, en
   sentral og aktiv part. – Frivillige, pårørende, pasienter, medborgere …