Kompetansereformutvalget uenige om hvem som skal ta regninga  

Tirsdag denne uka kom den 258 sider lange utredningen NOU 2025: 1 Felles ansvar, felles gevinst – partssamarbeid for kompetanseutvikling i arbeidslivet.

– Det er synd vi ikke klarte å bli enige om finansieringen, men det viktigste nå er at alle skjønner alvoret og behovet for kompetanseutvikling: Alle som er i arbeidslivet, må vi beholde der og de må få mulighet til å utvikle seg gjennom arbeidslivet. Vi har ikke råd til å miste noen. Uten investeringer i kompetanseutvikling vil vi ikke klare å møte fremtidens behov for arbeidskraft, sier nestleder Lizzie Ruud Thorkildsen i YS, medlem av utvalget, til Dagens Perspektiv.

Sammen med LO-sekretær Trude Tinnlund og utvalgsleder Dag Terje Andersen, tidligere stortingsrepresentant, stortingspresident og Ap-statsråd, tok Thorkildsen dissens og utgjorde utvalgets mindretall i spørsmålet om hva slags lønnsikring arbeidstakerne skal få når kompetansen skal videreutvikles.

Delt om lønnsstøtte

To spørsmål er helt sentrale for framtiden i norsk arbeids- og næringsliv:

• Hvilke grupper i arbeidslivet skal prioriteres for kompetanseutvikling?
• Hvem skal dekke kostnadene?

Betydningen av kompetanse avhenger av hvem vi snakker om. For den enkelte arbeidstaker er den viktig for inntektsevnen, personlig utvikling, helse, samfunnsdeltakelse og innflytelse. På virksomhets- og samfunnsnivå den samlede kompetansen i arbeidsstyrken viktigere. Utvalget understreker at det ikke er et mål at «alle skal gjøre større kompetanseinvesteringer til enhver tid».

Kompetansereformutvalget er samstemt og enig om behovet og målet: Å bidra til en kompetansepolitikk og et partssamarbeid som fremmer kompetanseutvikling i arbeidslivet og gir alle arbeidstakere gode muligheter til nødvendig kompetanseutvikling.

Bakgrunnen for arbeidet er det stigende ropet om rett og nødvendig kompetanse «i lys av trender som aldrende befolkning, grønn omstilling og digitalisering».

Mindretallet i utvalget mener «økonomisk støtte til inntektssikring for arbeidstakere (…) er viktige for både motivasjon og økt mulighet til deltakelse for de som har størst behov».

– Tjener du 450.000 kroner i året, har du ikke mer enn du trenger for å få livet til å gå rundt. Da må vi få til en form for inntektssikring når kompetansen skal utvikles.

Helt konkret foreslår mindretallet at «staten går inn med direkte midlertidig lønnsstøtte til virksomheter for en tidsbegrenset periode mens den ansatte er ute av jobb for kompetanseutvikling. Virksomheter får dekket deler av lønnskostnadene mens ansatte deltar i opplæring». Det er virksomheten som skal søke om støtte og forutsetningen er at partene lokalt i fellesskap skal ha kommet fram til behovet og løsningene. Lønnsstøtteordningen skal kun kompensere for tapt produksjon eller lønnsinntekt under deltakelse i kompetanseutvikling.

Flertallet i utvalget mener lønnsikring griper inn i partenes ansvarsområde i tariffavtalene, og at lønnsstøtteordningen kan bli kostbar og administrativt krevende, og at det vil være vanskelig å etablere objektive kriterier for når støtte skal gis. Flertallet mener også «at dersom ordningen dekker kompetanseutvikling som allerede ligger under virksomhetenes ansvar, kan det føre til konkurransevridning og muligens bryte med EØS-reglene».

Krever prioriteringer

Et samlet utvalg ønsker å gi Kompetansepolitisk råd en nøkkelrolle:

• En mer strategisk arena for samordnet innsats mellom arbeidslivets parter og myndighetene
• Et rent partssammensatt organ med et tydeligere mandat og en klarere rollebeskrivelse, som å følge opp langtidsplanen for livslang læring
• Et mer systematisert arbeid og at rådet får høyere prioritet fra alle involverte parter, og at møtene ledes av ansvarlig statsråd
• Rådets anbefalinger må være tuftet på et bredt og grundig kunnskapsgrunnlag, der både nasjonale og regionale utfordringer blir synliggjort

– Regjeringen setter kriterier og prioriteringer ut ifra råd fra Kompetansepolitisk råd. Ingen skal få ut penger som ikke bidrar i den retningen Norge trenger for å utvikle kompetanse gjennom hele arbeidslivet, sier Lizzie Ruud Thorkildsen i YS, som er klar på at det er virksomheter med tariffavtaler som skal prioriteres.

Staten må bidra

Utvalget er samstemt om at staten må bidra økonomisk: «Offentlige myndigheter bør gå aktivt inn og tilrettelegge for mer kompetanseutvikling for å unngå at virksomheter og arbeidstakere ikke har nødvendig kompetanse for å møte omstillingene i arbeidslivet».

Tiltakene utvalget har diskutert inkluderer blant annet disse:

• styrking av tilskudd til bedriftsintern opplæring (BIO)
• statlig omstillingsstøtte for kompetanse
• lønnsstøtte for opplæring
• Kompetansefunn for kompetanseinvesteringer til arbeidstakere med høyere utdanning
• individuelle læringskontoer
• lånekasse for livslang læring

Men meningene er altså delte om hvordan myndighetene kan bidra til å støtte finansiering av kompetanseutvikling. Nå skal utredningen ut på høring.