«Det virker som om du har en effektiv struktur i gruppa»

Jeg har testet ut den nye Ledercoach-appen til Level2. Det er ganske friskt gjort av dem å la en skeptisk journalist få fri tilgang til deres plattform, som jo fortsatt er under utvikling og dermed ikke helt ferdig.

Dette er en betaversjon, og det merker man. Men man merker også at dette faktisk kan ha noe for seg. «Therese» og «Edgar» som de to digitale ledercoachene kaller seg, gir seg ikke før du har satt ord på tingene.

Må ta det på alvor

Skal du få nytte av et slikt verktøy som COWPlace, må du ta greia på alvor. Du må godta at du skal snakke til en «tegneseriefigur» på mobilen din om utfordringer du har på jobben. Bare det er det nok en terskel for mange. Selv forsikret jeg meg om at jeg var helt alene i rommet, i huset og i gata, før jeg våget å trykke på start.

Jeg bringer en reell utfordring til torgs. Jeg leder en redaksjon med en gruppe journalister der vi i lang tid har jobbet på hvert vårt hjemmekontor. I tillegg har redaksjonen, eller «gruppa», som Therese ynder å omtale det som, mistet to nøkkelmedarbeidere på ganske kort tid etter en lang periode med stabilitet. Disse tingene gir enhver gruppe eller team noen utfordringer tenkte jeg, og ba Therese «om hjelp».

Therese maser og spør

Seansen starter med at Therese ber meg beskrive problemet eller situasjonen i gruppa. Du merker fort at du ikke kan snakke bransjespesifikt. Her er det hvordan team og grupper fungerer sammen som er hovedfokus, det nytter ikke for redaktøren å øse ut sin frustrasjon over manglende evne til å sette punktum eller folk som ikke kan kommareglene.

Så jeg beskriver. Omtrent som nevnt over.

«Kan du beskrive det litt mer?» spør Therese.

Og jeg prøver å utdype. Snevre inn. Konkretisere.

«Fortell mer om hvorfor dette er et problem», sier hun.

Og da merker jeg at jeg nå er over i et annet modus. Dette er ikke bare en «test av en dings». Dette er i ferd med å bli alvor. Nå må jeg tenke meg om før jeg svarer. En ganske merkelig følelse. Jeg sitter altså og snakker med en app …

Pausefyll

Etter «forhøret», sier Therese at hun skal drøfte situasjonen med Edgar. Edgar er altså den tredje personen i samtalen. Og Therese spør om hva han tenker om «min situasjon».

Her skal nok alt jeg har sagt bearbeides og knas i en server, så Edgar blir litt «pausefyll».

«Jeg har inntrykk av at Knut P. synes det er ganske krevende å være leder for denne gruppa», sier han til Therese.

Tja… Kanskje noen ganger, men egentlig ikke, tenker jeg. Men Edgar er kjapp til å konkludere. Han påstår til og med at «Knut P. opplever manglende tillit og blir utfordret som leder».

Jøss, den så jeg ikke komme. Therese er ikke umiddelbart enig med sin kollega, kan det virke som.

«Det virker som om de har en effektiv struktur i gruppa», sier Therese.

Takk for den, men hva betyr det egentlig, tenker jeg.

Therese borrer videre

Etter et par minutter vender Therese tilbake til meg.

Hun oppsummerer faktisk ganske presist. Gjentar dette med «effektiv struktur», men spør om hvordan møtene våre fungerer og foreslår at jeg lar alle få slippe til. Men at jeg bør prioritere og bli flinkere til å planlegge og be medarbeiderne i gruppa å komme med forslag.

Oppsummeringen er grei, men virker også litt «standardisert». Men så spør Therese meg om «veien videre».

«Be medarbeiderne komme med forslag», foreslår hun.

Igjen er hun ganske «på». Hun borrer videre.

«Hvorfor er det slik, tror du»?

Jeg blir på ny tvunget til å tenke og snakke høyt om reelle utfordringer.

Til slutt spør Therese om det er noe mer hun og Edgar kan bidra med. Jeg sier «nei takk, dette var fint», og seansen er over.

Kloke Therese

Var dette givende? Har dette noen hensikt?

Jeg tror det kan ha det. For noen. Men da må man ta det på alvor. Man må legge fram reelle utfordringer og man må være ærlig. For hele greia handler egentlig om at du skal tenke sjæl.

Men samtalen blir veldig «generell». I alle fall i den prøveversjonen av appen som jeg fikk teste. Du må snakke i generelle vendinger og om generelle «gruppeproblemer». Hvis jeg kom innpå faglige ting, svarte Therese kjapt (og ærlig) «Unnskyld, kan du si det på nytt»?

Av de to «rådgiverne» er det helt klart Therese som er den «kloke». Edgar svir av noen innøvde (ferdigprogramerte?) fraser. Jeg mistenker som nevnt at det er for å få tida til å gå mens systemet sorterer informasjonen som er gitt.

Men Therese, som jo også er programmert til å sortere en gitt mengde informasjon, klarer å få tankene i gang med sine oppfølgingsspørsmål og antydninger. Hun får meg til å reflektere over både egen rolle og om hvordan «gruppa fungerer».

Bare det er jo verdt noe.