Ensidig. Prediktivt. Vanskelig og for enkelt

I 1957 skrev Philip Selznick i sin klassiker «Leadership in Administration» at det finnes fire typer beslutninger som er kritisk for en organisasjons institusjonelle karakter (det vi i dag ville kalle «kultur»): 1) Beslutninger om rekruttering av ansatte, 2) Opplæring av ansatte, 3) Hvordan ulike interesser representeres i organisasjonen, og 4) Samarbeid med andre organisasjoner. Ole I. Iversens bok griper direkte inn i to av disse: Hvem vi ansetter, og hvordan disse læres opp (og gjøres til gode medarbeidere og representanter for virksomheten). Iversen starter da også sin bok med en kort argumentasjon om at ansettelser er viktig.

For egen del vil jeg gjerne legge til at ansettelser ikke bare har blitt stadig viktigere, men også vanskeligere, foregår hyppigere, og utføres av ledere uten opplæring – i en tid da de fleste andre oppgaver har blitt vitenskapeliggjort og profesjonalisert. Iversens hjertesak er å forbedre ansettelsespraksis gjennom sertifisering (og opplæring) av rekrutteringspersonell. Boka er viktig fordi det finnes så lite litteratur om ansettelser på norsk – og fordi den (sammen med to enkeltkapitler fra andre bøker) brukes som pensum for denne sertifiseringsordningen. Den vil således bidra til å forme kommende generasjoner rekrutteringspersonell, og det er for denne rolle jeg har lest og anmelder boka.

Derfor er det synd at den ikke er grundigere – fattige 152 sider i et ganske lite (håndboks)format er veldig snaut når man har som ambisjon å forbedre praksis på det som er et svært omfattende forskningsfelt. Det mest problematiske er at den dessverre har et tradisjonelt og snevert perspektiv på hva ansettelser er, ikke refererer- eller tar stilling til nyere forskningstradisjoner, og heller ikke gjør sitt eget ståsted eksplisitt.