Aslak Bonde: Historiefortelling viktigere enn før

En uke etter at regjeringen la frem sitt forslag til statsbudsjett for neste år har alle lobbyister summet seg, og det er blitt lettere å se alle de små taperne i årets budsjettprosess. Dem er det uvanlig mange av. Det er lett å se hvordan parolen om innstramning og stramt budsjett har vært førende for statsrådene og byråkratene.

En lang rekke organisasjoner har mistet sine mer eller mindre faste bevilgninger på budsjettet. Alle de samferdselsprosjektene, som det har vært mulig å utsette, er blitt utsatt. Byggeprosjekter er blitt slanket, og flere statlige stimuleringsordninger er blitt suspendert. Skogeiere, som regnet med å få betalt for å verne skogen sin, får ikke penger likevel. Kommuner som hadde regnet med statlig tilskudd til nye boliger for de aller eldste, har fått en brutal beskjed om at de enten må betale selv eller utsette prosjektet.

«Tøffere tider»

Statsrådenes begrunnelse har i all hovedsak vært krigsøkonomi og behov for å stramme inn. Helseminister Ingvild Kjerkol brukte frasene om tøffe tider så ofte i torsdagens politiske kvarter at programlederen etter en stund forbød henne å si det flere ganger.

Når SV og LO denne uken rettet søkelyset mot regjeringens forslag til endringer i dagpengeordningen, får de ikke annet svar fra regjeringen enn at det var nødvendig for å finansiere nye tiltak for å få flere mennesker i jobb. Forslaget om å snevre inn beregningsgrunnlaget for dagpenger gir en budsjettinnsparing på i underkant av 200 millioner kroner.

Sett fra utsiden er det et mysterium at regjeringen har stilt seg så lagelig til for hugg fra sine venner i LO og SV, bare for å spare en så liten sum. Det kan vanskelig være noe annet enn den generelle innstramningsparolen i hvert enkelt departement som ligger bak.

Budsjettdisiplin

Etter en uke ser det ut til at regjeringen får veldig dårlig betalt i den offentlige debatten for å ha innført en budsjettdisiplin som hører til sjeldenhetene i det oljerike Norge. Kritikken dreier seg jo i stor grad om at regjeringen ikke har foreslått et stramt budsjett. Den har mislyktes i å gjøre det som den selv mener er nødvendig for å bremse pris- og lønnsveksten, og dermed renteøkningene.

Årsaken er at makrotallene i budsjettforslaget ikke tegner et bilde av et særlig stramt budsjett. Når nærmere hundre milliarder kroner skal brukes på strømstøtte, mottak av Ukraina-flyktninger og automatiske økninger i Folketrygden, skal det noe til å få budsjettbalansen til å se stram ut. På tross av de store avgifts- og skatteøkningene klarte ikke regjeringen å få til et budsjett som utvilsomt er innstrammende.

Stramt eller nøytralt?

Frp, Høyre og Venstre har i samlet flokk kastet seg over makrotallene, og formuleringene i Finansdepartementets prosa om at budsjettet virker omlag nøytralt. Det er nemlig slik denne gangen at det avhenger av hvilken modell man bruker om budsjettet kan presenteres som innstrammende – altså negativ vekstindikator – eller nøytralt.

Dette har gjort det mulig for partiene på høyresiden å tegne bildet av en regjering som bare klarer å øke skattene. Den klarer ikke å kutte i budsjettene slik at målet om innstramning blir nådd.

For Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum er det alvorlig om den fremstillingen av budsjettforslaget fester seg. De mange småkuttene og utsettelsene som er unektelige resultater av at det i år har vært en strammere budsjettering enn vanlig, blir bare oppfattet som hjerteløse og unødvendige enkeltkutt fordi den store historien dreier seg om at regjeringen ikke har klart å kutte nok.

Skattesjokk?

Enda viktigere for den politiske debatten fremover blir det hvordan skatteøkningene i budsjettet blir oppfattet. Partiene på høyresiden banker inn budskapet om at regjeringen i sitt første hele år har økt skattene mer enn det Rødt gikk inn for i sitt alternative statsbudsjett i fjor. I norsk sammenheng er det riktig å snakke om «skattesjokk» fordi det aldri før har skjedd at man har økt skatter og avgifter med nesten 45 milliarder kroner fra et år til et annet.

Regjeringens svar er at den aller største økningen er tidsbestemt og midlertidig. Merprisavgiften på strøm er beregnet å gi 16 milliarder og den skal forsvinne med en gang strømprisene faller til mer normale nivåer, når nå det måtte bli. Da vil også strømstøtten, som koster mer enn 40 milliarder forsvinne.

Økt grunnrenteskatt på vann- og vindkraft er også noe som regjeringen ønsker å utelate fra historien om tidenes skatteøkningsregjering. Det kommer høyst sannsynlig til å være et stort flertall på Stortinget som går inn for en slik økning, fordi det er økonomisk fornuftig. En hvilken som helst regjering ville med dagens energipriser ha benyttet anledningen til å jekke opp grunnrenteskatten på vann og vind.

De skatteendringene som har en tydeligst ideologisk profil kommer på inntekter, formue og utbytte. Der er det en tydelig omfordeling ved at de med høy inntekt og formue skal betale noe mer til statskassen.

Den politiske redaktøren i Dagens Næringsliv fastslo forrige lørdag at regjeringen med denne omfordelingen sa farvel til middelklassen, men skattetabellene viser at endringene er relativt moderate for de som har inntekter opp mot to millioner og formuer som stort sett består av hus, hytter og noe fonds- og pensjonssparing.

Et mobiliserende budsjett

Når historiene kan fortelles på så mange ulike måter, er det viktig for regjeringspartienes strateger å finne ut av hvilken fortelling de skal støtte opp om. Både Arbeiderpartiet og Senterpartiet kan frykte at mange tradisjonelle velgere nå flykter over til Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet fordi de er enige med DN-redaktøren i at regjeringen nå «bare» bryr seg om de lavtlønte.

Samtidig er det mange rødgrønne velgere og kommentatorer som i de siste ukene har gått med usedvanlig rett rygg og et smil om munnen. Ingen kan lenger si at Jonas Gahr Støre er en fordekt Høyre-mann i en sentrumsorientert regjering.

Ei heller kan de si at regjeringen mangler handlekraft. Årets statsbudsjett kan presenteres som noe så sjeldent som et mobiliserende budsjett. Det reiser igjen de store ideologiske debattene, og Ap og Sp kan samle seg bak de røde fanene med grønt islett.

For Senterpartiet er det åpenbart et problem at fanene er litt for røde for mange av partiets tillitsvalgte, men da hjelper det godt med forslaget om økt arbeidsgiveravgift for alle som tjener over 750.000 kroner. Det er av noen blitt karakterisert som en grunnrenteavgift for byene. Det er i de store byene bedriftene har mange ansatte som tjener godt over 750.000 kroner.

Litt mer fra bedriftene

Både Støre og Vedum har hele tiden understreket at dette forslaget bare er et alternativ til økt selskapsskatt, og at det er nødvendig for å stramme inn. Det er ikke unaturlig at også bedriftene bidrar med litt mer til fellesskapet når det er behov for å få en bedre balanse i budsjettet.

Det spørs om det argumentet godtas av dem som står næringslivet nært. Selskapsskatten kommer på overskudd. Arbeidsgiveravgiften kommer uansett. På kort sikt er det ikke mulig for bedriftene å vri seg unna den kostnadsøkningen. På dette punktet er historiefortellingen enkel: Regjeringen pålegger næringslivet økte kostnader.