De globale elefantene

I en kronikk i Aftenposten i dag forklarer finansminister Siv Jensen hvorfor Norge bør gå i takt med andre land når det gjelder å skattlegge de multinasjonale selskapene hardere. Problemet er ikke at regjeringen eller andre sover i timen. Det tar tid når en rekke land skal bli enige om hvilke regner for beskatning som skal gjelde. OECD legger fram en rapport i april om hvordan beskatningen bør være i den digitale økonomien. Rådet i EU har dessuten gitt Europakommisjonen i oppdrag å utrede nye regler. Så Siv Jensen håper og tror en vil ta mange skritt framover i 2018. Hun har liten tro på at landene hver for seg lager regler. Hun vil heller at regjeringen vil presser på for at vi skal få regler som sikrer at internasjonale digitale selskaper betaler skatt av de overskuddet de genererer i de enkelte land.

De globale digitale selskapene utgjør en trussel mot demokratiet som en ikke løser ved å sørge for at de betaler skatt på lik linje med andre selskaper. EU har i 2017 demonstrert at de har redskaper for å sikre at de digitale globale markedsaktørene beskattes hardere og holder seg til EUs konkurranselovgivning. EUs konkurransesjef, Margrethe Vestager, har gitt Apple, Google og Facebook bøter og skattekrav på 150 milliarder kroner i år.

Men dette er ikke tilstrekkelig. Det hjelper ikke om de globale aktørene betaler den skatten de skal hvis de samtidig ødelegger de strukturene demokratiet bygger på. Margrethe Vestager bekymrer seg over at Google og Facebook stikker av med en stadig større del av annonsekronene. Hun mener mediemangfold utgjør et fundament for et sterk og åpent demokrati.

– Derfor er det viktig å ha et annonsemarked som kan understøtte forskjellige medier som blir i stand til å finansiere seg selv. Det er avgjørende for å ha fungerende journalistikk som borgerne kan forholde seg til. Vi kan ikke bare ha public service, sier Vestager til Dagens Næringsliv.

Hun vil ikke sitte stille å se på at en håndfull amerikanske giganter stikker av med mesteparten av verdien i den digitale delen av annonsemarkedet. Hun har ikke klart for seg hva som bør gjøre ut over det EU alt gjør og at det i 2018 blir strammet inn på bruken av personlige data i markedsarbeidet. Med de nye GDPR-reglene blir forbrukerne rettigheter betydelig skjerpet og de store selskapene kan ikke bruke persondata slik de gjør i dag.

Dette er ikke nok til å bremse Google, Facebook, Apples og Amazons økende markedsmakt. Disse selskapene gjør ikke noe annet enn å utnytte de muligheter digitaliseringen gir i et system der nasjonale regler er erstattet av frihandel. De reglene EU innfører, vil gjøre det vanskeligere for dem, men de kan fortsette som før med å legge Europa under seg.

USA ville aldri godtatt at utenlandske selskaper tok fullstendig styringen over den digitale delen av næringslivet, handel og distribusjon av meningsinnhold og opplysninger om egne borgere. Vladimir Putin godtar ikke at amerikanske selskaper får en dominerende stilling i Russland. Det samme gjelder i Kina. Men i Europa må vi godta det, for vi de siste femti årene har laget et frihandelssystem som gjør det mulig for globale aktører å øke sin markedsmakt. Med digitaliseringen er politikere som Vestager virkelig blitt bekymret. Hun gjør det hun kan for i det minste å få de store gigantene til å betale skatt og holde seg innenfor lovene som skal sikre konkurranse.

Det Vestager ikke sier noe om, er at det er den frie konkurransen som er blitt problemet der digitaliseringen turer frem. For i den digitale verden er det de sterkeste som vinner. Mindre aktører må gi tapt. De store vokser seg enda større. Og de fleste store globale aktørene holder til i USA. Store deler av handel og næringsliv i EU holder på å bli et digitalt underbruk for et lite antall amerikanske selskaper.

For vel en uke siden avgjorde EU at Uber skal regnes som et transportselskap. Det betyr at Uber kan underlegges nasjonal kontroll. Det betyr i praksis at de ikke vil etablere seg i land der myndighetene er opptatt av å ha kontroll med hvordan taxinæringen utvikler seg

Vi er endt opp i en situasjon der noen få amerikanske selskaper snart det vet meste som er verd å vite om flesteparten av europeiske borgere, de betaler knapt skatt, deres markedsmakt er i sterk vekt, nasjonale selskaper tvinges i kne og de kjøper opp selskaper som kan true deres eksistens på sikt.

Hadde noen for 20-30 år siden sagt at vi ville ende opp her, ville de blitt feid av banen som dommedagsprofeter og fiender av frihandel.

Det bryter på dypt vann for EU og deres konkurransesjef Margrethe Vestager. Hennes oppgave er å gjøre det beste ut av det i den konkurranse og frihandels-settingen hun opererer innenfor. Det er et åpent spørsmål om hun mener hun har de virkemidler som trengs for å få kontroll på de globale markedsaktørene eller om det viser seg at de ikke er mulig innenfor det det rådende markedssystemet.