En advarsel til de oljeivrige

Det internasjonale energibyrået (IEA) skriver rett ut i sin siste rapport at «det trengs ingen nye olje- og gassfelt på veien til netto null utslipp».

Det kan leses, som politikere som vil sette bremsene på i oljepolitikken gjør, at IEA ber Norge om å droppe utdeling av flere konsesjoner for å lete etter olje.

Så enkelt er det ikke, mener Høyre og Ap som styrer norsk oljepolitikk.

De har i vår vedtatt programmer om at vi skal lete etter olje og at oljepolitikken ligger fast. De snur ikke på en femøring selv om IEA legger fram en ny rapport.

Men både olje- og energiminister Tina Bru og Aps energipolitiske talsperson, Espen Barth Eide, innser nok at denne rapporten kommer til å få konsekvenser for norsk oljepolitikk.

For IEA må regnes som en hoffleverandør til den politikken vi har ført. Det er ikke mer enn tre år siden IEA-sjefen Fatih Birol på Equinors høstkonferanse uttalte at «verden trenger hver eneste dråpe av norsk olje og gass».

Det som har skjedd er at IEA ikke nøyer seg med å peke på verdens kraftbehov, men for alvor har tatt inn over seg at klimautslippene må ned.

De har sett at markedet alt er på ballen.

Selv om olje og gass fortsatt gir meget god lønnsomhet, er det selskaper som kan bli vinnere i den grønne omstillingen investorer jakter på.

IEA vil ikke risikere å bli liggende i bakleksa. De ser ut til å ville være blant pådriverne for grønn omstilling.

Frederic Hauge i Bellona kaller IEA-rapporten for et «paradigmeskifte» for oljedebatten. NHOs sjeføkonom, Øystein Dørum kaller den «krutt». Espen Barth Eide kaller den «kraftig kost», og informasjonsdirektør Bård Glad Pedersen i Equinor betegner i en uttalelse til Dagens Næringsliv (DN) rapporten som et «viktig innspill i selskapets arbeid».

Glad Pedersen sier de regner med et betydelig fall i etterspørselen etter olje og gass og at de derfor utvikler en portefølje som kan være verdiskapende også i en karbonnøytral framtid.

En variant av diskusjonen om det er høna eller egget som kommer først, er om det er markedet eller politikken som kommer først når det gjelder olje og gass.

Skal politikerne sette en sluttdato for leting og produksjon av olje eller skal dette overlates til markedet?

Tina Bru sier til DN at hun mener rapporten bekrefter at det er etterspørselssiden som vil avgjøre produksjonen i framtiden.

Når markedet faller, vil også norsk oljeproduksjon falle. Men så lenge det etterspørres olje og gass, vil Norge være blant leverandørene.

Slik tenker Ap og Høyre. Espen Barth Eide peker riktignok på faren ved at vi overinvesterer og blir sittende igjen med «stranded assets»- prosjekter som blir et tapssluk fordi forutsetningene endres.

Med IEA-rapporten beveger vi oss raskere i denne retningen.

Det betyr at det er god grunn til å stille spørsmål med fortsatt leteboring på dagens premisser.

Høyre og Ap legger ikke opp til noen endring i norsk oljepolitikk, ikke utover det at vi skal bruke oljekompetansen til å satse sterkere på havvind, hydrogen og CO2-rensing.

Rapporten fra IEA betyr endringer i norsk oljepolitikk i den fireårsperioden vi går inn i.

Utviklingen i disfavør av olje og gass ser ut til å gå raskere enn Ap og Høyre får med seg. Det bør først og fremst føre til endringer i leterefusjonsordningen ved at oljeselskapene tar en større del av regningen mot at oljeskatten reduseres.

Vil ikke oljeselskapene ta sjansen på å lete, bør heller ikke staten ta sjansen. Den beste modellen er å styre med markedet. Vi påvirker markedet ved å investere i grønn energi.

Politikerne bør gå i front med å få ned de globale utslippene. Det gjør en ikke ved å overlate mer av produksjonen av olje og gass til Opec-landene.

– Hvis Europa fortsatt vil ha gass i 2028 fordi de ikke er ferdig med omstillingen, så er det ikke noe mål at den skal komme fra Russland og Qatar i stedet for Norge, sier Barth Eide til DN.

Det har han rett i.

Alle må feie for egen dør. Norge er et søkkrikt land.

Det betyr at vi bør overoppfylle Parisavtalen, ikke ved å overlate olje og gass-produksjonen til andre eller elektrifisere sokkelen, men ved å bruke milliarder på langt mer effektive klimatiltak i andre land.