Erna på tronen

For Erna Solberg er landsmøtene i Høyre bortimot en kroningssermoni, selv om hun ikke får det som hun vil i alle saker. Hun er partiets ubestridte leder selv om mediene før landsmøtet skrev om hvem som kan være aktuelle til å overta. Noe skal man skrive om. Ernas plan er på å vinne valget om tre år. I 2025 vil hun ha vært statsminister i 12 år. Da vil hun være 64 år og klar for AFP. Men det er ikke sikkert. Hun kan fortsette enda fire år. Hun har muligheten for å bli vår Angela Merkel. Hun nærmer seg alt Gro på landsmodermålestokken. Det er nummeret før Einar Gerhardsen.

Erna Solberg kan sitte lenge fordi hun ikke er spesielt opptatt av å få rett. Hun tilpasser seg. Hun administrerer landet, og så lenge det går bra med Norge, ser det ut til at det går bra med Erna Solberg. Ifølge Machiavelli er målet for en fyste å beholde makten. Da må en velge de metodene som passer. Erna Solberg sikrer seg makt ved å være fleksibel, inngå kompromisser og ta hensyn. Hun ser ut til å ha innsett at hun når lenger med profilen «myk-Erna» enn «jern-Erna». Det er ikke hardkokt Høyre-politikk landet styres etter. Erna Solberg snakker om velferd omtrent som de gjør i Ap-bastionen på Youngstorget. Hun vil ikke at noen skal kunne hevde at Høyre vil nedbygge velferdssamfunnet. Ikke en gang verdens beste sykelønnsordning, som gjør oss til verdens sykeste folk, vil hun røre.

Erna framstår som folkelig, en folkets kvinne som vil at folk skal ha det bra. Det første budsjettet regjeringen la fram, inneholdt en del feilskjær. Det gav opposisjonen anledning til å fyre løs med påstander om at regjeringen vil gi skattelette til de rikeste, men redusere ytelsene til de svakeste. Den retorikken har blitt svekket betydelig de siste fire årene, for regjeringen har ikke kuttet i velferdsordningene, kun gjort en del justeringer. Regjeringen har kommet unna med å foreslå upopulære tiltak ved å pøse på med oljepenger. Slik kan de ikke fortsette. Det vil bli tyngre alt i år å få budsjettene i balanse uten kutt og upopulære tiltak. Det blir verre hvert eneste år framover ettersom det blir flere eldre som skal ha pensjon, pleie og omsorg og antallet trygdede øker.

I årene framover vil Erna Solberg bli satt på prøve. Spørsmålet er om hun vil sikre velferdsordningene. Det skal ikke så mye til før opposisjonen får vann på mølla. «Vi har muligheten til å ta posisjonen som styringspartiet i Norge», sier partiets ideolog, næringsminister Torbjørn Røe Isaksen. Det har han rett i. Det er denne prøven partiet settes på i år.

Dette vet Erna Solberg. Etter snart fem år sammen med økonomene i Finansdepartementet begynner også Siv Jensen å innse at man ikke kan få både i pose og sekk. Hennes retorikk om skattelettelser som øker verdiskapingen vil bli overskygget av realitetene. Budsjettet skal i balanse. Regjeringen kan ikke legge opp til et offentlig forbruk av oljemilliarder som gjør at de får NHO og økonomiske eksperter på nakken.

Spørsmålet er om regjeringen har tillit nok i det brede lag av folket til at de vil føre en politikk som sikrer velferden eller om Arbeiderpartiet har større troverdighet når det kommer til stykket. Det er dette det kommer til å handle om framover.

Erna Solberg kan være fornøyd med å ha fått Venstre inn i regjering. Å gå i kompaniskap med Frp har ikke ført til stort velgertap slik noen fryktet, men det har heller ikke gitt Høyre et stort oppsving på meningsmålingene. Det blir harde tak innad, men det lever Solberg godt med. Det er et stort framskritt sammenliknet med tidligere års basketak om budsjettet i full offentlighet. Klarer Venstre å holde seg over fire prosent på meningsmålingene, kan både Trine Skei Grande og Erna Solberg regne det som en seier.

Erna er litt bekymret for hva KrF kan finne på. De påførte henne og regjeringen et nederlag da de tvang Sylvi Listhaug til å gå av. Men her var det ingen sure miner å spore. Dagen etter var Høyre i gang med å invitere KrF til et tettere samarbeid. Vedtaket på landsmøtet om liberalisering på bioteknologiområdet, ville Erna vært foruten. Venstre ser ut til å ville gå enda lenger i liberal retning. Dette er en kjernesak for KrF. I spørsmål om bioteknologi har SV og KrF en god del til felles. Hvis SV, Sp og KrF får Ap til å holde igjen kravet om liberalisering, kan det øke lysten i KrF til å velge de rødgrønne framfor de blågrønne. Erna Solberg tror det nok ikke, men hun kan aldri vite. Hun må passe på å gjøre KrF rimelig fornøyd. Det var derfor regjeringen ba om unnskyldning for det Sylvi Listhaug hadde skrevet på Facebook. Denne saken kom helt ut av kontroll. Erna Solberg fikk tvilen i seg når det gjelder KrF. Slik vil KrF at det skal være. Solberg skal være en tviler, ikke en troende når det gjelder hva KrF kan finne på.