Hagen som pariakaste

Med Stein Erik Hagen er det «same procedure at last year» foran hvert stortingsvalg; klage på formueskatten. Det er ikke bare det at han klager. Det er han ikke alene om. Men ingen klarer å bruke seg selv og sin familie på en så ikke-tjenlig måte som Hagen. Når en av landets rikeste framstiller seg selv som et offer, må det være grunn til å spørre om han er kommet ut av vater.

Han sier til Dagens Næringsliv i dag at å være rik er blitt et skjellsord i Norge. Et bomskudd. Vi hyller jo de som tjener millioner, enten det er innen idrett, underholdning eller man lykkes i næringslivet. Hvis det er mange som skjeller ut Olav Thon, Petter Stordalen, Kjell Inge Røkke, for å nevne noen, så er det like mange som hyller dem. De fleste rike kommer ikke på den tanken at det skulle være synd i dem eller at rikdommen er plagsom.

De fleste av landets millionærer løper da heller ikke rundt og fremstiller seg som ofre. Det gjør Hagen. «Det er provoserende at norske bedriftseiere, som bidrar med formidabel verdiskaping, blir behandlet som en pariakaste her til lands», sier han. Send mannen til India og be ham skjerpe seg. Makan til skivebom i sammenlikning skal en lete lenge etter. Hagen har aldri lykkes med å framstå i rekken av samfunnsstøtter og næringslivsbyggere som setter spor etter seg. Noe av grunnen er at han ikke klarer å la være å klage på egne vegne.

Datteren i Sveits

Staten går glipp av 2,2 milliarder skattekroner fordi datteren har flyttet med familieformuen til Sveits, opplyser han. «Disse pengene har hun i all hovedsak reinvestert i norsk næringsliv. «Hun har skapt arbeidsplasser som har gitt Norge skatteinntekter, men det er likevel ikke en selvfølge at familieformuen vil bli investert i Norge fremover», sier Hagen og viser blant annet til kjøpet av vinimportøren Arcus. Vinimportøren hadde svenske eiere, men nå er Hagens familieselskap Canica største eier i selskapet med en eierandel på 33,3 prosent.

Om Arcus har norske eller svenske eiere, er ikke så viktig. Hagen har så pass mange milliarder at han hadde hatt råd til å kjøpe eierandelen selv om han hadde betalt 2,2 milliarder mer i skatt. Formueskatten utgjør ikke mer enn 0,85 prosent av formuen. Selv om det blir et par milliarder av det i løpet av syv år i utlendighet, er ikke formueskatten et problem for Hagen. Han klager høylytt fordi han har utviklet en så høy «onkel Skrue-faktor».

Et flertall av politikerne mener det er bedre om disse 2,2 milliardene hadde vært brukt til veier, jernbane, eldreomsorg eller undervisning. Det er ingen bombe at Hagen er oppgitt over Ap som vil øke formueskatten og at han tror utviklingen i norsk næringsliv blir forverret dersom det blir regjeringsskifte. Han har tidligere sagt at landet utviklet seg til en sovjetstat under de rødgrønne.

For diverse politikere på venstresiden er Hagen den reneste lissepasningen. Audun Lysbakken er alt ute og kaller det «skamløs egoisme» å be om lavere formueskatt.

Vann på mølla

Hagen vil formueskatten til livs. Han bidrar til å gi de som forsvarer den vann på mølla. Formueskatten er faktisk et så lite problem at regjeringen ikke vil fjerne den en gang. Frp innstiller seg på at den skal beholdes. Det kan de trygt gjøre, for det er stor enighet blant fagøkonomer om at formueskatten er til å leve med. Vi kan ikke forvente vesentlige positive konsekvenser om den fjernes, og for de fleste er den ikke til skade.

Formueskatten kunne gjerne vært lavere og en kunne beskattet eiendom betydelig høyre. Men økt skatt på eiendom, orker ikke politikerne tenke på for tiden.

De færreste land holder seg med formueskatt. Norge er riktignok ikke alene. Det er store sjanser for at andre land vil komme etter. Det som skjer verden over er at formuene til et lite antall mennesker vokser enormt, mens arbeidsledigheten brer om seg med den følge at skatt på inntekt blir lavere. Staten trenger økte inntekter. Det er hos de rikeste de kan hente milliarder.