Kirke i tilbakegang

Det er ikke mer enn 69,8 prosent av befolkningen som er medlem av Den norske kirke. I Oslo er folkekirken i ferd med å ramle sammen.

Her er ikke mer enn 48.7 prosent av innbyggerne medlemmer, og det er bare 27 prosent av barna som blir døpt.

På landsbasis blir 53 prosent av barna døpt. Mens den norske kirke hadde 5,3 millioner besøk i 2006, falt dette tallet til 4,4 millioner besøk i 2016, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Når det gjelder begravelser, står det bedre til. Fremdeles utgjør kirkelige gravferder 87,3 prosent.

Det går jevnt og trutt nedover. Det mest dramatiske er at dåpstallene er i fritt fall. Og verre skal det bli. Når dåpstallene for 2019 legges fram, blir det gråt og tenners gnissel i hvert eneste sogn.

Grunnen er endringene i folkeregisterloven. Før i tiden var kirkebøkene det beste folkeregisteret vi hadde. Siden har vi fått et eget folkeregister og Den norske kirke har fått et eget medlemsregister.

Det ble etablert med en metode som var langt verre enn «telefonkatalogmetoden» som katolikkene tok i bruk. For å spare penger valgte departementet i praksis å kopiere over hele folkeregisteret som medlemsregister for kirken.

I ettertid måtte folk gi beskjed om at de ikke hørte til Den norske kirke. Det er en annen skål.

Problemet for Den norske kirke er at de 1. oktober mistet tilgangen til registeret som viser når medlemmer får barn.

Det har ikke andre trossamfunn tilgang til. Staten vil ikke favorisere et kirkesamfunn. Tilhørighet til trossamfunn er en sensitiv personopplysning. Så her er døren stengt for Den norske kirke om den er aldri så mye folkekirke.

Fra kirkelig hold brukes det ord som «et dramatisk angrep på folkekirken» om den nye praksisen som er innført.

Når en menighet ikke får muligheten til å invitere medlemmer som får barn til dåp, vil færre døpe barna sine.

Kirkevergen i Sandnes, Andreas Eidsaa, sa til Vårt Land for et halvt år siden at de regner med at dåpsprosenten i deres menighet vil falle fra 47 til 30 prosent. Flere enn ham er bekymret over at personvernreglene vil bidra til å rasere folkekirken.

Når det blir vanntette skott mellom folkeregisteret og kirkeregister, vil det føre til at mange barn vil havne i et trosmessig ingenmannsland. Tidligere var det slik at barn automatisk ble tilordnet det kirkesamfunnet foreldrene tilhørte hvis de ikke ble døpt. Foreldre som får et barn må nå ta kontakt med en menighet om de vil døpe barnet sitt.

Flere politikere har tatt til orde for at alle kirkesamfunn bør få støtte ut fra hvor mange medlemmer de har.

Ledelsen i Den norske kirke får lettere panikk når de hører slikt, forståelig nok. Skal bevilgningene til Den norske kirke gjøres avhengig av medlemstall, vil vi få en nedtrapping av støtten år for år.

I dag får Den norske kirke omtrent den samme bevilgning hvert år. Når medlemstallet synker, vil det bety at støtten per medlem øker.

Reglene i dag er slik at tros- og livssynssamfunn skal få lik støtte som Den norske kirke får fra stat og kommune. Det betyr altså at når medlemstallet i Den norske kirke synker og bevilgningen opprettholdes, får de andre tros- og livssynssamfunnene økt støtte.

Før var det Trine Skei Grande som spekulerte på hvordan tros- og livssynssamfunn skal finansieres i framtiden. Dette hodebryet ble overført til Kjell Ingolf Ropstad da KrF toget inn i regjeringen.

En framskriving av de seinere års utvikling viser at om ti år er under 60 prosent medlem av Den norske kirke og ikke mer enn rundt 45 posent av barna blir døpt.

På Kirkemøtet som åpner i dag, vil de snakke seg varme om å styrke folkekirken. De kommer sikkert til å vedta noen tiltak de håper skal virke.

Ropstad må imidlertid legge til grunn at tiltakene ikke virker og at folkekirken svekkes, ikke styrkes. Han må se konsekvensene ti år fram i tid av den loven han skal legge fram.

En framskriving av de seinere års utvikling viser at om ti år er under 60 prosent medlem av Den norske kirke og ikke mer enn rundt 45 posent av barna blir døpt.

I denne situasjonen blir det mer komplisert om det fortsatt skal være slik at tros og livssynssamfunn skal få lovbestemt støtte både fra kommunene og staten. Støtten bør sentraliseres for å sikre forutsigbarhet når eldrebølgen ruller inn over kommunene.

Venstre og Trine Skei Grande la til grunn en prinsipiell «stat er stat og kirke er kirke»-holdning i trossynspolitikken. Hun ville aldri latt Den norske kirke få opplysninger fra folkeregisteret.

Det kan tenkes Ropstad vil være mer pragmatisk. Norge blir ikke tauet inn for menneskerettighetsdomstolen eller ESA om de lar alle livssynsamfunn få vite når medlemmer får barn. Det blir heller ingen fakkeltog av folk som blir opprørt over at personvernet svekkes.

En kan se saken fra en annen kant. Folk som får barn, vet det er et noe som heter dåp. Hvis ønsket er at det barnet de har fått, skal bli døpt, klarer de å ringe menigheten. Den norske kirke bør ikke bruke for mange kalorier på foreldre som ikke synes dåp er viktig.

Fallet i oppslutning representerer en strategisk utfordring for Den norske kirke. Det blir i framtiden langt viktigere å bygge livskraftige menigheter enn å kjempe imot tilbakegang for folkekirken. Det er trender i samfunnet som ikke en gang en folkekirke kan gjøre noe særlig med.