Leder
Klokelig taus
Journalister sliter med å forstå at det er uvesentlig hva Kjell Ingolf Ropstad mener om homofile prester og at han ikke vil gå i Pride-paraden.
Noe av det viktigste med den nye regjeringen, om vi skal dømme ut fra nettsiden til VG, er at den nye familieministeren Kjell Ingolf Ropstad nekter å gå i Oslo Pride- paraden. De kaller det faktisk nekt. Underforstått, han gjør ikke noe han burde gjøre. Han er ulydig mot det en toneangivende del av opinionen, godt heiet fram av journalister, forventer av ham. Hvem i alle dager har funnet på at alle politikere bør delta i Pride-paraden?
Hvis Ropstad skulle hatt ansvar for likestillingen, kunne det vært grunnlag for i alle fall å stille spørsmålet. Når han ikke har ansvaret for likestilling, så har det sammenheng med at han og KrF ikke brenner for dette saksområdet på samme måte som barn og familie. Den som gjerne vil ha ansvar for likestilling, er Trine Skei Grande. Det er mer å hente for Venstre der enn på tro- og livssynsområdet. Her er Ropstad på hjemmebane.
Trine Skei Grande er klok nok til ikke å grine på nesen over at Ropstad ikke vil gå i Pride-parade. Hun sier til VG at hun vil gå for dem begge. Mer bør det ikke være å si om den saken. Mediene bør interessere seg for politikkens innhold. Ropstad sier han er forpliktet på regjeringserklæringen og at det ikke er grunnlag for å så tvil om at han vil føre en politikk på familie- og livssynsområdet som likebehandler homofile. I Dagsnytt 18 i går inviterte Ropstad til samarbeid med de homofiles interessegrupper. Det svarte de ja til. Utgangspunktet er altså godt. Ropstad bør få tråkke feil før noen gyver løs på ham for å føre en politikk som bryter med kravet om likestilling for homofile.
Det er journalistene som surrer. Ropstad opptrer ryddig og prinsipielt og har en presis rolleforståelse
Dagsavisen er ikke opptatt av hvilke grep Ropstad vil ta på familiepolitikkens område. De har også lagt seg på homosporet. Hele artikkelen på side 10 i dag handler om homofile prester. Tittelen er «Ropstad taus om homofile prester». 6 ganger stiller journalisten spørsmål om hva Ropstad mener om det. Ropstad svarer klokelig at det har han som statsråd ikke noe mening om. Dette er et teologisk spørsmål – og det er det opp til trossamfunnene selv å ta stilling til. Han tillater seg å kritisere Arbeiderpartiet som forsøker å blande seg inn i teologiske spørsmål og dermed overstyre trossamfunn. Ropstad viser til regjeringsplattformen og understreker at hans oppgave som politiker ikke er å ta stilling til lære- eller trosspørsmål.
Det er journalistene som surrer. Ropstad opptrer ryddig og prinsipielt. Vi trenger politikere som har en presis rolleforståelse. Det bli bare surr dersom alle skal herje rundt på twitter som Donald Trump eller servere personlige meninger hele tiden. Å være statsråd er å inneha en rolle. Basis for denne rollen er formulert i regjeringserklæringen. Regjeringserklæringen samsvarer ikke med KrFs program. I KrFs program står det for eksempel formuleringer som må tolkes slik at de ønsker å prioritere familier med mor og far i et ekteskap. Det står det ikke i regjeringserklæringen. Som familieminister skal Ropstad basere sin politikk på likestilling mellom par som lever ekteskap og i samboerskap og uavhengig av seksuell legning. Han kommer ikke til å forsøke å markere hva KrFs primærstandpunkt er. Det blir bare surr. Ropstad kommer kun til å opptre i rollen som statsråd, ikke bare innenfor eget ansvarsområde. Han må utad forsvare alle sider ved regjeringens politikk.
Jobben er å holde fingrene fra fatet. Ved å avvise Dagsavisens spørsmål seks ganger, har han bestått prøven
Når Knut Arild Hareide ikke er statsråd, er det fordi han ikke vil forplikte seg til å forsvare regjeringens politikk, slik en statsråd må gjøre. Han er for uenig til at han orker den rollen. Han kunne klart det, men vil ikke. Dag Inge Ulstein, som i utgangspunktet er enig med Hareide, har bestemt seg for å klare å være lojal mot regjeringens politikk. Utslagsgivende for ham har vært at ledelsen i KrF har ønsket at rød side skal være representert i regjeringen, og muligheten for å bli statsråd er det sjelden politikere sier nei til.
KrFs statsråder, Ulstein, Ropstad og Bollestad, er på hjemmebane i sine departementer. De har fått på plass en plattform som ikke gjør at de i det daglige må føre en politikk som noen i partiet mener skurrer. Det er den økonomiske politikken – og den utformes i de tunge Høyre- og Frp-styrte departementene – KrF-statsrådene vil slite med å forsvare utad.
Hva de enkelte statsråder personlig måtte mene om hine og hitt er selvsagt interessant, ikke minst for oss i pressen som gjerne vil at alle skal uttale seg om alt mulig til enhver tid. For en statsråd er det en blindvei å begynne å strø om seg med personlige meninger. Om Ropstad er av den oppfatning at prester ikke bør leve i et homofilt samboerskap, får vi ikke vite. Det spiller ingen rolle for ham som statsråd. Jobben hans er å holde fingrene fra fatet. Ved å avvise Dagsavisens spørsmål seks ganger, har han bestått prøven.