Kontantstøtte i tynn tråd

Det er 20 år siden kontantstøtten ble innført. Det er noe av det mest vellykkede KrF har foretatt seg. Partiet svingte seg godt over 15 prosents velgeroppslutning en kort periode. Partileder Valgerd Svarstad Haugland ble skjelt huden full fra venstresiden og andre som var opptatt av at politikerne ikke måtte finne på noe som kunne føre til at noen kvinner foretok en ørliten brems i kampen for likestilling. I forhold til store velgergrupper traff imidlertid Svarstad Haugland planken og framsto i flere år som en partileder av den meget vellykkede sorten.

Siden den tid har det gått jevnt og sikkert nedover både med KrF og kontantstøtten. I dag er KrF det eneste partiet som fortsatt ivrer for ordningen. Nytt av året er at Venstre fremstår som et parti som aktivt vil motarbeide kontantstøtten og ikke bare la den seile videre siden deres historisk nærmeste samarbeidspartner, KrF, ikke vil gi slipp på den. Kulturminister Trine Skei Grande (V) sier til Vårt Land i dag at det kan bli aktuelt for regjeringen å gå til venstresiden for å få flertall for avviklingen av denne støtten.

Når Venstre de siste årene har intensivert motstanden mot kontantstøtten, skyldes det at en klarere har sett virkningen av den. Ifølge SSB var det i 2016 46 prosent av innvandrere og 15 prosent av de øvrige barnefamiliene som gjorde seg nytte av ordningen. Det er i dag opplest og vedtatt at kontantstøtten hemmer integrering. Ikke primært i den forstand at et barn på 12 måneder blir nevneverdig mindre integrert om de ikke kommer seg i barnehagen før de er 2 år. Men mamma eller pappa kunne ha jobbet framfor å være hjemme med barnet. Det er problemet.

Det er ført og fremt kvinner som utnytter de muligheter som kontantstøtten gir. Venstre og andre partiet med dem tror altså at yrkesdeltagelsen blant innvandrerkvinner vil ta seg merkbart opp, om kontantstøtten skrotes. Kvinnene vil komme seg i jobb og bli bedre integrert framfor å surre hjemme med barn. Gid det var så vel. Sjansen for at det står ledige jobber og venter på innvandrerkvinnene som er hjemme med barn, er ikke stor. Faren er betydelig større for at et bortfall av kontantstøtten vil føre til økt fattigdom blant innvandrere om de skal gå glipp av den «lille inntekten» de får for å passe eget barn.

For 20 år siden var det stor mangel på barnehageplasser. Derfor var det fire ganger så mange familier som i dag som benyttet seg av kontantstøtten. Etter at de rødgrønne med SV i spissen gikk i bresjen for full barnehageutbygging, er behovet og interessen for kontantstøtten redusert. I 2012 ble ordningen dessuten redusert til å gjelde maksimum 11 måneder per barn. De siste årene har under 20.000 familier benyttet ordningen. Det kan observeres en svakt synkende tendens.

KrFs begrunnelse for kontantstøtten er den samme som den alltid har vært: Om foreldre vil være hjemme med barnet sitt etter at det er blitt et år framfor å sende det i barnehagen, skal de ha mulighet til det.

Audun Lysbakken (SV) kommentar til Vårt Land er typisk for politikerne som ivrer etter å få skrotet kontantstøtten: «Noen ganger må jeg klype meg i armen for å sjekke at det ikke var noe jeg drømte: ja at staten betaler faktisk kvinner for ikke å delta i arbeidslivet».

I Lysbakkens enkle verden er det slik: Skrot kontantstøtten, og vips så er en ny kvinne, fortrinnsvis en innvandrerkvinne med dårlige norskkunnskaper, i arbeid. Innvandrerkvinnen ser det på en annen måte: Hvorfor skal staten bruke penger på en barnehageplass som koster mye mer framfor å betale meg litt for at jeg skal være hjemme med ettåringen min?

Kontantstøtten er etter hvert blitt så politisk ukorrekt at det spørs om KrF er tjent med å kjempe for den med nebb og klør. Dagens ordning ser ikke ut til å være fullstendig hugget i stein for KrF. Nestleder Olaug Bollestad avviser ikke at partiet kan gå med på endringer. Trine Skei Grande vil at det skal innføres en «ventestøtte» inntil man får plass i barnehagen. Det er da noe, men for KrF er det avgjørende at det skal være mulig for familiene å velge.

Hvis KrF skal gå med på vesentlige endringer i kontantstøtten, må det skje som element i et betydelig løft for barnefamiliene. En radikal økning i barnetrygden vil være sentralt her. Høyre har vært inne på tanken om en behovsprøvd barnetrygd slik at det gis mer til de familier som virkelig trenger støtte. Dette er riktig vei å gå. Men det spørs om regjeringen, som sliter med å få budsjettet i balanse, makter å gi barnefamiliene et økonomisk løft. Det kan være Jonas Gahr Støre pønsker på å legge opp til et løft for familiene som er så godt at KrF har problemer med ikke å henge seg på selv om de må «tynne ut» kontantstøtten enda mer i forhandlinger med Ap. Det blir selvsagt bare bli aktuelt dersom Knut Arild Hareide akter å sjokkere med å melde at han vil vurdere å bytte ut Solberg med Støre.