KrF strever videre

En gang satt det jødiske folk ved Babylons bredder, utmanøvrert, utslitt og uten planer for hvordan de skulle komme seg videre.

Men i 539 ble Babylon erobret av den persiske kongen Kyros 2.

Han ga jødene tillatelse til å reise tilbake og bygge opp igjen tempelet i Jerusalem. Det babylonske fangenskapet varte i 50 år.

Når landsmøtet i KrF samles i dag, sitter de ikke slukøret med sukk og stønn over alt de har tapt. Et landsmøte tar aldri nederlag på forskudd.

Jobben er å fokusere på mulighetene. Partiledelsens oppgave er å oppildne til innsats. De må klare å stake ut den kursen de skal følge for å komme seg opp av den grøfta de har oppholdt seg i det siste året.

En fokk tillitsvalgte og velgere har forlatt KrF. De mener KrF frivillig gikk inn i et babylonsk fangenskap da de gikk inn i regjering med Frp.

Kjell Ingolf Ropstad har ikke vært med på at KrF bortførte seg selv da de delte regjeringstaburettet med Frp. Nå har han imidlertid kommet til at det ikke skal skje igjen.

Ropstad sier rett ut at KrF ikke skal inn i regjering med Frp igjen. Venstres leder, Guri Melby er ikke like avvisende. Ropstad og Melby understreker at det er en regjering sammen med Høyre og Venstre de vil gå til valg på.

For 8 år siden valgte Høyre å danne regjering med Frp. Venstre og KrF ble stående utenfor.

Om de rødgrønne skulle tape valget, og det under skje at Erna Solberg fortsetter som statsminister, vil hun ganske sikkert invitere Frp inn i regjeringen. Nå vet vi at KrF vil bli stående utenfor.

Men kan vi være helt sikre på det? For åtte år siden var Knut Arild Hareide tydelig på at KrF ikke skulle inn i regjering med FrP. Det kunne ikke Hareide være med på. Han gikk imidlertid inn i regjeringen da Frp trakk seg ut.

Ropstad skrur utviklingen tilbake til for 8 år siden. Det vil være en ulykke om mediene også denne gang bli like opptatt som tidligere av hvem KrF vil danne regjering med.

Skal KrF klare å komme seg over sperregrensen, må de nå fram med sin egen politikk.

Det er mulig abortsaken kan bidra til det, men det er ikke sikkert.

Da Kjell Ingolf Ropstad vant fram i striden om KrFs linjevalg, var det avgjørende at han fikk Erna Solberg med på en mindre innstramming i abortloven. Ved å gå inn i regjering med Erna Solberg og Frp, argumenterte han med at KrF ville få en historisk sjanse til å endre abortloven i mer restriktiv retning.

Han vekket en sovende bjørn.

Etter at det har vært rimelig ro om loven om selvbestemt abort i flere tiår, har vi endt opp med at Ap vil utvide adgangen til selvbestemt abort fra 12 til 18. svangerskapsuke.

De er ikke alene. SV går lengst og vil ha fri abort fram til fosteret er levedyktig utenfor livmoren, altså til 22. uke.

Debatten vil komme til å dreie seg om vi skal beholde den loven vi har eller om adgangen til selvbestemt abort skal utvides til 18. uke.

KrF har aldri akseptert dagens lov, så det spørs om det er særlig mange nye velgere å hente på å forsvare dagens lov.

KrFs merkesak er en strengere lov enn den vi har.

SVs vedtak om å droppe nemndsystemet og innføre selvbestemt abort fram til 22. uke, er blitt møtt med skarpe reaksjoner. Jordmødre varsler at de vil reservere seg. 70 har meldt seg ut av SV.

Mange reagerer sterkt og emosjonelt på at vi har kommet dit at vi den ene dagen setter inn store ressurser på å redde livet til et 22 måneder gammelt foster, men vi neste dag tar livet av et på samme alder.

De argumenterer ikke med prinsipper om fosterets krav på rettsvern, men med at de føler at dette umulig kan være rett.

Kjell Ingolf Ropstad maktet å utbytte abortsaken da KrF skulle velge side. Det er ikke like lett å treffe riktig i den opphetede debatten om abortloven vi er på vei inn.

KrF har ikke noe å tape på at abortsaken kommer høyt opp på den politiske dagsorden. Kanskje kan den gi KrF litt større oppslutning.

Det skal ikke så mye til for å komme seg over sperregrensen.