Lønnskrav hinsides virkeligheten

Den tanken ser ikke ut til å ha streifet mange at når strømprisen skyter i været, svindyre grønne klimatiltak må iverksettes, pandemien herjer, verdensøkonomien kneler og arbeidsledigheten øker faretruende i de land vi samhandler med, så er det ikke selvsagt at vi i rike Norge kan bli enda rikere og at alle fast ansatte kan øke sin kjøpekraft.

Det er opplest og vedtatt at lønnsoppgjørene handler om å sikre økt kjøpekraft. Den skal i alle fall ikke gå ned, krever LO som tradisjonelt setter standarden, ikke for hva som skal kreves, men for hva som skal godtas.

I offentlig sektor setter de rekorder i krav for tiden. Sykepleierforbundet mener årslønnen til intensivsykepleierne bør økes med 100 000 kroner. Kravene fra utdanningsgruppene i offentlig sektor er ikke klare ennå. Noen snakker om lønnstillegg på nærmere 10 prosent. Det er mer drøm enn virkelighet.

De galopperende strømprisene har ført til at regjeringen har mistet kontrollen på et område det forventes at man har kontroll. Bare noen uker etter at statsbudsjettet er banket igjennom, er regjeringen rede til å hente ut 10 milliarder ekstra fra Oljefondet for å øke subsidieringen av strømprisene.

«Får de støtte, skal også vi ha»-dynamikken brer om seg. Stadig flere grupper melder seg med krav om strømstøtte. Det framstår som et folkekrav at vi skal ha det vi alltid har hatt, billig strøm.

Nationen skriver at lederen i Norges Bondelag, Bjørn Gimming, vil kreve nærmere 10 milliarder fra staten for å tette inntektsgapet mellom bøndene og andre lønnstakere.

Bøndene får i dag mellom 15-17 milliarder fra staten hvert år. Jordbruksoppgjøret ender gjerne på pluss minus en ekstra milliard. I år vil de ha omtrent 10 ganger så mye som de fikk i fjor. Også dette er drømmerier, selv med en landbruksminister fra Senterpartiet.

Bøndene har alt fått 754 millioner ekstra til dekning av økte kostnader på kunstgjødsel og bygningsmaterialer. Nå krever de også forhandlinger om økt strømstøtte. Det sier mat- og landbruksminister Sandra Boch får vente til vårens jordbruksoppgjør. Det er ikke lenge til.

Norges Bank varsler økt rente i flere omganger framover. Vi har ennå ikke fått en Facebook-aksjon mot økt rente. Det blir det neppe, for ikke en gang Frp ser for seg at de skal hamre løs på regjeringen for at de ikke sørger for at renten går ned i «verdens rikeste land».

Det er ikke noe som truer norsk økonomi på kort sikt. Vi er verdens lykkeland. Skyhøye gasspriser gjør at oljeselskapene soper inn milliarder i hopetall. Milliarder renner også i strie strømmer inn til kraftselskapene som for det meste er eid av kommuner.

I Luster dropper de eiendomsskatten i år. I Lærdal får innbyggerne 1000 kroner hver. Mens noen fryser, kan andre glede seg over en ekstra kjøpefest.

Koronakrisen vil øke forskjellene i samfunnet, også hos oss. Det hjelper lite med et godt lønnsoppgjør. Det kan de som er i jobb glede seg over. Problemet er den økende andelen av befolkningen som ikke har fast inntekt.

Fortsatt vil det være slik at det er hva industrien tåler som vil avgjøre hvor store lønnstilleggene blir. Vi tåler ikke at norske lønninger øker mer enn lønningene i de land vi samhandler med. Da vil vi prise oss ut av markedet.

Frontfagsmodellen vil ligge fast. Det betyr fint lite hva arbeidstakerne i offentlig sektor krever. Lønnstillegget blir omtrent det LO og NHO kommer fram til i forhandlingene. Det vil ligge på rundt 3,5 prosent, kanskje litt i overkant.

Dette lever offentlig sektor fint med, med ett unntak. Dette er ikke godt nok for sykepleierne. Vi må få utdannet flere sykepleiere, og vi må få flere av dem til å forbli i jobben lengst mulig. Da er lønn et avgjørende virkemiddel. Regjeringen kan ikke overlate sykepleiernes lønnsutvikling til partene i arbeidslivet innenfor frontfagsmodellens rammer. Da får vi ikke løst krisen i helsevesenet.

Vi må regne med dyrere strøm framover. Inntektene fra olje og gass vil synke. Kostnadene med å få ned klimautslippene vil øke. Antallet eldre som krever mer sykehus- og omsorgstjenester øker. Det er flere som sliter med psykiske problemer som fører til økt sykefravær og flere uføre. Det betyr at vi ikke kan forvente økt kjøpekraft for alle yrkesaktive grupper framover.

Så for de fleste er det bare å jekke lønnskrav og forventinger ned, men ikke for sykepleiere. De må spesialbehandles på en eller annen måte som neppe er mulig å få til i de ordinære lønnsforhandlingene - for helsevesenet og samfunnets del.