Leder
Magne Lerø: For lave bevilgninger – Svarstad Haugland måtte kaste inn håndkleet
Valgerd Svarstad Hauglands avgang bør være en vekker for politikere som pøser på med rapportering og kontroll slik at ikke en gang landets voksenende tilsynsregime har nok penger til å følge loven.
Valgerd Svarstad Haugland har ikke gitt et ansikt til ledere som ikke følger godt nok med på det som skjer i egen organisasjon, men til dem som får skylden for at bevilgninger ikke er tilstrekkelige for den jobben som skal gjøres.
Valgerd Svarstad Haugland (68) trekker seg som statsforvalter i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus. Bakgrunnen er at det viser seg at 969 innsynskrav til helseavdelingen ikke har blitt behandlet i årene 2019 til 2024 og at 123 saker som omhandler 114 pasienter, ikke har blitt behandlet, men lagt til side.
Dette er i strid med våre rutiner for saksbehandling, sier Svarstad Haugland. De rydder opp blant annet ved å ta kontakt med dem som ikke har fått svar.
Hun skulle ha gått av som statsforvalter til sommeren. Nå har hun sagt opp stillingen sin fordi hun ikke opplever å ha statsrådens stilling og fratrer ved årsskiftet.
Digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung (Ap), som er overordnet statsråd, betegner saken som svært alvorlig fordi det rammer mennesker i en sårbar situasjon som er underlagt et svært inngripende tiltak.
Fem siste ledere fra Magne Lerø
– Innbyggerne skal kunne ha tillit til og være trygge på at statsforvalterne håndterer sakene sine i tråd med lover og regler, sier Tung i en pressemelding og betegner Svarstad Haugland oppsigelse som en riktig avgjørelse.
Valgerd Svarstad Haugland har ikke kjent til det som har skjedd. Hun har imidlertid det overordnede ansvaret. Det tar hun ved å trekke seg, ikke ved å rydde opp.
Hun sier også at hun klaget til sine overordnede på manglende ressurser lenge, og at dette er en «meldt katastrofe».
– Det unnskylder så klart ikke disse alvorlige avvikene, men det er et uttrykk for at det har vært en veldig krevende situasjon. Jeg håper min etterfølger (Jan Tore Sanner, red.anm.) får litt bedre økonomiske rammer, sier Haugland.
Det er slett ikke sikkert. Det er mer regelen enn unntaket at bevilgninger ikke strekker til for å oppfylle det loven krever.
Tilsyn løser gjerne problemet med å bruke evig lang tid på saksbehandlingen. De legger ikke saker bort slik saksbehandleren hos statsforvalteren har gjort.
Karianne Tung (Ap) tar ingen læring av det som har skjedd. Hun nøyer seg med å reagere på en slik måte at Svarstad Haugland har oppfattet at hun ikke lenger har tillit. Da er det bare å trekke seg.
Myndighetene har klart å holde denne saken intern i flere måneder. Mediene hadde nok ønsket seg at skandalen hadde blitt kjent først og at de kunne ha bygget opp en sak som endte med at statsforvalteren måtte trekke seg.
Slik gikk det ikke denne gangen. Alt ble avklart på kammerset på forhånd. Saken ble kjent ved at Svarstad Haugland trakk seg fra stillingen.
Det går mot jul. Det er ikke mer å si. Saken er over.
Det burde den ikke vært, for Valgerd Svarstad Haugland har pekt på et problem stadig flere ledere i offentlig sektor kjenner sterkere på kroppen. Loven blir brutt fordi de ikke har de ressursene som kreves.
Denne uken har vi skrevet om rektorkrisen. Rektorer sier rett ut at de må bryte opplæringsloven fordi de mangler ressurser til å gi alle elever den lovbestemte opplæringen.
Politi og tilsyn kan fort bruke et år for å finne ut av mulige lovbrudd som ikke virker spesielt komplisert. Slik er det blitt når de ikke kan legge saker bort, men heller må bruke lang tid.
Kontroll og rapportering brer om seg over alt. Vårt Land skriver i dag om at det er blitt enighet i Stortinget om endringer i trosloven. Det blir skjerpede krav til aktivitet, og for å få støtte må en bekrefte at en arbeider for at det minst skal være 40 prosents kvinneandel i styrende organer. Det blir mer for statsforvalteren å følge opp.
For en tid tilbake skrev avisen om at statsforvalteren har stoppet utbetalingen til en menighet fordi de har fått inn et varsel. Slikt må de også bruke tid på.
Politikerne har i og for seg gode begrunnelser for å pøse på med krav og oppgaver. Men det fører til langdryge prosesser og flere som ikke vil påta seg lederansvar fordi de ikke vil bli tatt for å bryte loven som følge av at bevilgningene ikke strekker til.