Magne Lerø: Olaug Bollestad stiger ut av KrF-gjørma

LEDER. KrF sliter med å dra seg opp av den gjørma de har drevet seg selv ned i. Etter et syv timer langt krisemøte i går, fortalte Olaug Bollestad pressen at hun ville trekke seg som KrF-leder med umiddelbar virkning.

Hun la vekt på at dette var hennes eget valg, basert på hva hun mener er det beste for partiet og at sentralstyret ikke ba henne gå av.

Bollestad ville ikke snakke med pressen. Hun dro hjem som sykemeldt. Når hun er tilbake på Stortinget, er et åpent spørsmål.

Dag Inge Ulstein, som nå overtar som leder inntil ny leder er valgt, avviste at Bollestad er blitt presset ut ved å vise til at hun selv sier det er hennes eget valg.

På NRKs spørsmål til nestlederne Ulstein og Ida Lindtveit Røse om de prøvde å overtale henne til å fortsette, svarer Ulstein at de alle sammen er lei seg for at de har havnet i denne situasjonen.

Det er så nær en from utgave av «god dag mann, økseskaft» som det er mulig å komme.

Partiets store ledestjerne, Mesteren selv, sa en gang at «den som ikke er med meg, er imot meg. Den som ikke samler med meg, han sprer».

Om Bollestad siterte fra Matteus-evangeliet på sentralstyremøtet, aner vi ingen ting om. Men det er slik hun ser det. Hun har mistet garderoben i Oslo, men har en sterk posisjon rundt om i landet. Det er ikke nok.

Ulstein og Røse vil gjerne framstå som nøytrale. Det er de ikke. De mener i likhet med de tre varslerne og generalsekretær Ingunn E. Ulfsten at KrF er best tjent med at Bollestad trekker seg.

Varselet mot Bollestad var ikke tema på møtet. Det vil bli behandlet i tråd med de interne rutinene for varslingsbehandling, sa Ida Røse til pressen i går kveld.

KrF er merkverdigheten selv. Hvis de ikke sakket om Bollestads lederstil, hva snakket de da om?

Varsler er hellige for tiden, i alle fall i KrF, der de har frykt for å gjøre noe galt. De akter fortsatt å baske rundt med varselet i den suppa de har havnet i. Generalsekretæren skal fortsette arbeidet med finne ut av om Olaug Bollestad har en lederstil og oppførsel som er i strid med partiets retningslinjer. På et vis blir det enklere når det ikke er hennes egen sjef hun skal granske.

Hvor lenge Bollestad skal stekes på ilden, er ikke klart. Hun har fortsatt en sterk posisjon i partiet. Det er nok av dem som mener det er tull å hevde at Bollestads stil bryter med partiets etiske retningslinjer.

Olaug Bollestad er ingen Carl I. Hagen eller Lars Sponheim. De vant maktkamper fordi de var villige til å bruke makt og visste hvordan det skulle gjøres.

Bollestad er en inspirator, emosjonell, positiv, direkte, uformell, en stemningsskaper. «Fru Larkins» med titusener av følgere på Instagram kunne gått rett i en sentral rolle i komiserien «Alle elsker Raymond». Alle elsker Bollestad – med sitt gode humør, uhøytidelige og folkelige stil.

Flere fylkespolitikere har sagt de er godt fornøyd med henne som partileder. Det hjelper ikke.

En partileder skal også være leder for et partibyråkrati. KrF har flere ansatte enn politikere. Flinke fagfolk som også kan ha administrasjon og ledelse i fagkretsen sin, har forventninger og krav til hvordan ledelse skal utøves på deres arbeidsplass.

De ber om planer, strategi, klare beslutninger og avveide uttalelser. Dette er ikke Bollestads sterke side. Her er det mye hjerte, til tider litt for lite hode.

Tre ansatte mener det er så ille at de varslet. Varselet ble riktignok levert etter at det ble klart at Bollestad ikke ville trekke seg.

Vi har fått et av de tydeligste eksemplene på hvordan varsler brukes for å presse ledere ut. Lite tyder på at politikerne vil rydde opp i det kaoset de har skapt for ledere i offentlig sektor.

Olaug Bollestad tapte maktkampen i KrF. Det var som ventet. En leder som blir sykemeldt på grunn av en konflikt, vinner ikke en maktkamp. Olaug Bollestad har ikke krefter til å ta opp kampen med sine motstandere.

Hun gjorde rett i å trekke seg. Ledere i krevende situasjoner må være på hugget. De må ha overskudd. Det er mulig Bollestad over lengre tid har kjent på at hun tappes for krefter. Da gjør ledere lettere feil.

Ifølge Dagen har Dag Inge Ulstein tidligere gitt inntrykk av at han kan tenke seg å bli partileder. Det har han imidlertid sagt nei til. Det kan ikke utelukkes at han vil ombestemme seg.

KrF ligger litt under sperregrensen på meningsmålingene. Den konflikten partiet nå er inne i, vil ventelig føre til tapt oppslutning. KrF beveger seg mot et katastrofevalg neste år om de ikke raskt skaper klarhet.

Det er mulig ledelsen i KrF lar seg inspirere av demokratene i USA. Striden rundt Joe Biden var ødeleggende. Han trakk seg som presidentkandidat av fri vilje, som han sa, fordi han mente det var det beste for partiet. Som Biden, så Bollestad.

Men kan KrF finne sin Kamala Harris som på forunderlig vis har skapt ny glød og optimisme i partiet og i opinionen?

Da Biden varslet sin avgang, handlet partistrategene raskt og målbevisst. I løpet av en ukes tid var det klart at Kamala Harris skulle overta. Ingen strid. Ingen langdryge prosesser.

Maktkampen i KrF har vært såpass brutal at de sannsynligvis vil merke etterdønningene av den utover høsten. Men om de i løpet av noen uker klarer å samle seg om en ny Moses som skal føre dem ut av gjørma og fram mot det lovende land over sperregrensen, er ikke løpet kjørt for partiet.