Magne Lerø: Ustabile Bollestad ble presset ut

Olaug Bollestad begrunnet sin opptreden på Debatten i går med at hun ville fortelle sin historie. Det er forståelig, men hun oppnår knapt noe mer enn å få økt støtte fra sine støttespillere – og å forsterke krisen i KrF.

For rett etter Debatten var avsluttet, vartet fungerende leder Dag Inge Ulstein, nestleder Ida Lindtveit Røse, stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad og generalsekretær Ingunn Ulfsten opp med en pressemelding der det heter at «Det er trist å høre Olaugs fremstilling av det som har skjedd de siste månedene. Vårt mål har hele tiden vært å finne løsninger og gi Olaug en god avgang etter at hun ba om det.»

Det var da voldsomt til fromhet. I KrF heter det «trist». De skriver ikke at de er «steike forbanna» over at hun ikke gir seg, men fortsetter en strid som blir ødeleggende for partiet.

Hjem til sykemeldte Bollestad

Ingen var i tvil etter Debatten i går om at Bollestad ønsket å fortsette som leder. Bollestad ble tatt på senga av de tilbakemeldingene hun fikk, ble sykemeldt og sa til Ida Lindtveit Røse og Ingunn Ulfsten, som kom hjem til henne 20. juni, at hun ikke orket å fortsette som leder. Det var bare å forberede hennes avgang.

Etter hvert kom hun seg opp av kjelleren, fikk kampgnisten tilbake og fant ut at hun ikke ville trekke seg på de premissene partiet la opp til. Selv om hun var sykemeldt, møtte hun opp på sentralstyret 6. august med påstanden om at de andre i ledelsen forsøkte å presse henne ut.

Da hun ikke trakk seg, ble det kjørt fram et varsel fra tre ansatte. Bollestad har aldri fått vite hvem de tre varslerne er. Varslet ble lekket til offentligheten, og det ble opplyst om at generalsekretæren, som Bollestad var kommet i konflikt med, skulle behandle varslet i tråd med partiets retningslinjer. Generalsekretær Ulfsten skulle altså behandle et varsel mot sin egen sjef.

Bollestad, fru Larkins på Instagram, er landets mest populære politiker. Hun har en sterk stilling ute i partiet. Men sentralt i partiet har de blitt lei henne. Hun opptrer ikke forutsigbart, finner ikke samlende løsninger, er dårlig til å lytte og får ikke partiledelsen til å trekke sammen. De vender tommelen ned for lederstilen hennes.

Det er ikke en politisk maktkamp som foregår i KrF. Det handler om Olaug Bollestad.

En for høy pris

Det Dag Inge Ulstein, Ida Lindtveit Røse og Ingunn Ulfsten burde forstått, er at prisen for å presse en partileder til å trekke seg ville bli for høy. De burde gjort alt som står i deres makt for å få Bollestad til å fortsette fram til neste landsmøte. Da ville det vært legitimt å informere valgkomiteen om at Bollestad ikke fungerer godt nok som partileder og be om at de finner en ny leder for partiet.

I KrF vil de helst være snille med hverandre. De har ikke et vokabular for strid og maktkamper. Det forhindrer ikke at Dag Inge Ulstein, Ida Lindtveit Røse og Ingunn Ulfsten setter i gang en brutal prosess mot Bollestad. Mens hun er i kjelleren, desillusjonert og sykemeldt, forbereder de hennes avgang mot hennes vilje. De begrunner det med at det er hun selv som vil trekke seg. Som Pilatus toer de sine hender. De fastholder den dag i dag at de bare har gjort det Bollestad har bedt om, å forberede hennes avgang.

I Vårt Land i dag sier Hans Olav Syversen at det ikke er riktig at Bollestad fikk et ultimatum på styremøtet 22. august der hun valgte å trekke seg. Bollestad var klar til å fortsette som partileder og få samarbeidet til å fungere bedre. Det var ikke Dag Inge Ulstein, Ida Lindtveit Røse og Ingunn Ulfsten klare for. De ville ha henne ut. Den slags sier man ikke rett ut i KrF, men det er realiteten.

Skulle røykt fredspipe

Bollestad gjorde det vanskelig for seg selv og muligheten for å fortsette som leder etter at hun kritiserte Dag Inge Ulstein, Ida Lindtveit Røse og Ingunn Ulfsten for å rotte seg sammen mot henne. Framfor å trekke våpen skulle hun invitert dem til å røyke fredspipe med henne.

Olaug Bollestad er ikke ute etter en omkamp om ledervervet. Hun innser at hun har tapt kampen. Det hun ikke finner seg i, er at partiet sier varslingssaken mot henne er avsluttet uten at hun har fått gitt et skikkelig tilsvar.

Bollestad har tauet inn en advokat. Det samme har partiet gjort. Det er å sløse med penger. Dette kommer det ikke noe ut av.

I forbindelse med varselet hevdes det at Bollestad ved sin lederstil har brutt partiets etiske regelverk. Det avviser Bollestad. Hun vil ha partiet til å konkludere på samme måte.

Det er forståelig at Bollestad ikke vil ha brudd på partiets etiske retningslinjer hengende ved seg. Det ser ikke ut til at partiet vil bry seg om det. Ingunn Ulfsten vil ha varslingssaken ut av verden. Det kan være hun lykkes med det. Det avhenger av om partiledelsen makter å legge Bollestad-saken død eller om den vil leve videre i partiet.

Kamp om posisjoner

Da Dag Inge Ulstein 30. mai fortalte Bollestad at han ville trekke seg ut av politikken, og begrunnet det delvis med at samarbeidet med Bollestad ikke fungerte, samt la til at det var flere i partiet som var kritiske til hennes lederstil, så var det ikke unaturlig for Bollestad å tenke at han egentlig var ute etter hennes posisjon.

Vanligvis er det slik at den som søker en posisjon ikke bør medvirke til at den som innehar posisjonen må trekke seg. Kamala Harris kritiserte aldri Joe Biden. Trygve Slagsvold Vedum holdt seg unna striden før han ble partileder. Ingen aktuelle kandidater til å overta etter Erna Solberg sa noe ufordelaktig om henne under tillitskrisen som henne mann utløste, skriver organisasjonspsykolog Steinar Bjartveit i en kronikk i den kommende utgaven at Dagens Perspektivs magasin.

Dag Inge Ulstein og Ida Lindtveit Røse har hatt en rolle i konflikten med Olaug Bollestad som taler mot at de får fortsette i partiledelsen. Det er uklart om Ingunn Ulfsten bare har spilt andre fiolin i konflikten. I så fall kan hun få administrere det skadeskutte partiet videre.

Olaug Bollestad er ingen maktglad politiker. Hun styrer ikke etter Machiavellis prinsipper. Da ville hun aldri åpnet for å trekke seg. Det er forbundet med stor risiko for de som bekler maktposisjoner å antyde at en vurderer å trekke seg. Da er det med en gang andre som posisjonerer seg.

Bollestad var ikke sterk nok til å holde på makten da kreftene ebbet ut av henne. I det mørket hun var i, åpnet hun selv for at hennes nærmeste fikk presset henne ut.