Motviljen mot reformer

Aftenposten skriver på lederplass i dag at regionreformen startet i feil ende og at det siden bare har blitt verre. Først skulle en ha fått på plass hvilke oppgaver de nye regionene skulle ha. Deretter skulle en ha delt landet inn i regioner. Nå virker det som om en sammenslåing av fylkene er målet, ikke et middel, leser vi.

Det er etter hvert blitt en utbredt oppfatning at regjeringspartiene og KrF gjorde en feil da de startet med formen, ikke innholdet. Dette er en kritikk de borgerlige ikke bør ta inn over seg. De har valgt rett med å ta inndelingen først og oppgaveoverføringen deretter, fordi inndelingene er det vanskeligste. Når en skal gjøre endringer, kan en velge «lirkemetoden», en lirker på plass endringer som det er mulig å få til og utsetter det vanskeligste i håp om at en da har kommet så langt at en til slutt finner en løsning på det som sitter lengst inne. Slik drev en forhandlingene mellom Israel og palestinerne som endte opp i Oslo-avtalen. Avtalen viste seg å ikke være god nok for å løse det vanskeligste problemet. EU er eksperter på å løse vanskelige saker på denne måten. De har imidlertid stanget hodet i veggen når det gjelder å løse flyktningkrisen.

Den andre metoden er «å ta tyren ved hornene». Da gyver en løs på det farlige og vanskeligste først. Klarer en å løse det, faller de andre tingene på plass etter hvert.

Problemene ved regionreformen er ikke hvilke oppgaver regionene skal ha. Det er ingen ting som tyder på at regjeringen og KrF ikke finner ut av det. Er det noe som er tilstrekkelig utredet her i landet, så er det inndelingen av landet i regioner. Da Jens Stoltenberg regjerte sørget har for å utrede både inndelingen i regioner og hvilke oppgaver de skulle ha. Det arbeidet som ble gjort da, ha fortsatt brukbar gyldighet i dag. Vi må ikke finne opp kruttet på nytt hele tiden.

Regionreformen kokte bort i kålen for de rødgrønne fordi Sp insisterte på at inndelingen skulle være frivillig. Det er jevngodt med at det i praksis skjer fint lite. En vil aldri få Finnmark med på å slå seg sammen med noen. De må tvinges. Stortinget tvinger igjennom endringer hele tiden. Det er ikke mer spesielt å tvinge Finnmark til å slå seg sammen med Troms enn å tvinge fylkene inn i Viken. Det som ble diskutert under de rødgrønne, var å gjøre hele Nord-Norge til en region. Det gir god mening å mene det. Stortinget valgte minimumsløsningen, å gjøre Troms og Finnmark til en region. Det gir ikke mening å lage to miniregioner, Troms og Finnmark, nord i landet. Avstander er ikke det avgjørende. Det er befolkningsgrunnlaget som bør konstituere en region.

KrF sikret flertall for en regionreform. I et par måneder har det virket som om de åpnet for å gjøre om på det vedtaket Stortinget har fattet. Mandag gjorde imidlertid KrF det klart at de står på det som er vedtatt. Det spørs om ikke skaden alt har skjedd. Viken er i ferd med å sette seg på bakbeina. I verste fall har KrF med sin vingling ødelagt den reformen de har kjempet fram. Slik kan det gå når et parti ikke klarer å holde fast på de vedtak de fatter, men lar forvirringen bre om seg.

Skal KrF redde reformen, må de gjøre det krystallklart at Troms og Finnmark skal slås sammen. Hvis det ikke skjer, blir regionreformen meningsløs. Det er en del argumenter for at Viken burde vært delt opp annerledes. Det kan skje, men da må Ap på banen med en oppdeling som får bedre oppslutning.

Det ser ikke ut til at vi kan regne med de rødgrønne i denne saken. De leverer ingen konstruktive bidrag. De løper bare rundt og forsøker å spenne beina under det regjeringen og KrF vil gjennomføre. Det er gått så langt at Jonas Gahr Støre gir støtte til de som ikke vil iverksette vedtak Stortinget har fattet. Og det i en sak der Ap burde klappet for at det de selv ønsker, at landet deles inn i regioner, endelig skjer.

Senterpartiet har varslet at de vil foreslå at hele reformen skrotes. Det gir mening. Sp står for en alternativ styringsfilosofi for hele forvaltningen. Det er Aps opptreden som er påfallende.

Regionreformen er en demokratireform. Makt og oppgaver skal flyttes fra Stortinget og forvaltningen i Oslo til regionnivå. Dette vil også Ap skal skje. I alle fall har de ment det i mange år. Knut Arild Hareide og Jonas Gahr Støre har en ting til felles, de tillater at det oppstår mye forvirring om hva partiene de leder mener.