Partiet som mistet sin eksistensberettigelse

På Norstats måling som er utført på vegne av Nationen og Klassekampen, ender KrF på 2, 6 prosent. På målingen fra Sentio i forrige uke, gikk KrF ned 0,8 prosent og endte på 3,4 prosent.

Partiet Sentrum har nå fått over 6000 underskrifter og kommer til å stille liste i alle landets fylker ved Stortingsvalget neste år.

I følge Norstat vil 7 prosent av KrFs velgere stemme Sentrum neste gang.

17 prosent av KrFs velgere melder overgang til Senterpartiet, og det er kun 43 prosent av de som stemte på KrF ved siste valg som er sikre på at det ville stemt KrF om det var valg i dag.

Regjeringens budsjettforlik med Frp, blir ingen vinnersak for KrF. De kan komme til å synke enda dypere. Det kan ende med at Olaug Bollestad blir den eneste KrF-representanten på Stortinget.

På den siste målingen får Sentrum 0,4 prosent av stemmene. Geir Lippestad som leder partiet, er ifølge Klassekampen henrykt over at de har så pass stor oppslutning alt før de har rukket å registrere seg som parti.

Det ligger an til at Sentrum blir KrFs banesår. Når de kommer i sving som parti, vil de ganske sikkert få økt oppslutning på meningsmålingene. Det betyr at de vil ta flere velgere fra KrF.

Det skjer ikke fordi Sentrum vil forsøke å profilere seg et kristent parti.

Sentrum er et livssynsåpent parti, understreker Lippestad. Det er inkludering, likestilling, en bedre klima-og miljøpolitikk og en god næringslivspolitikk de vil være opptatt av, ikke kristne formålsparagrafer med tilhørende garnityr.

Ved siden av Lippestad er det relativt kjente KrF-profiler som har stått fram i offentligheten på Sentrums vegne.

Derfor er partiet et alternativ for de KrF-velgerne som tapte kampen for to år siden om partiet skulle gå til høyre eller venstre.

Ettertiden vil komme til å gi Knut Arild Hareide rett.

Det lå ingen vekstmuligheter i å binde seg til Høyre og Frp samtidig som en forsøkte å løfte fram KrFs tradisjonelle hjertesaker. Knut Arild Hareide bet i seg skuffelsen over tapet i veivalgsprosessen.

Da Frp gikk ut, gikk han inn i regjeringen. Slik sett har han bidratt til at Kjell Ingolf Ropstad fikk alle muligheter for å lykkes. Dagens regjering bestående av Høyre, KrF og Venstre er KrFs drømmeregjering.

I høst fikk en del sentrale KrFere nok. Den splittelsen som ikke kom da Hareide trakk seg, kom nå. Men ikke i form av harde taklinger internt om hvilken kurs KrF skal velge: Et nytt parti så dagens lys.

Å drive med politisk spådomskunst er en risikabel virksomhet. Dog må det sies at det vil være bortimot et under om Sentrum skulle komme seg inn på Stortinget neste høst.

Et nesten like stort under vil det være om KrF klarer å snu utviklingen og karre seg over sperregrensen. Ved siste valg fikk de 4,2 prosent.

KrF ble dannet i 1933. Det var partiet for bedehusfolket, den kristne lekmannsbevegelsen som den gang hadde en betydelig posisjon. KrF var et interesseparti for denne grupperingen.

I dag er ikke «kristenfolket» en homogen størrelse. Det politiske og teologiske meningsmangfoldet er stort. Det er vanskelig å samle seg om hva «det kristelige» skal bety i praktisk politikk.

For noen år siden brøt de konservative i KrF ut og dannet partiet «De kristne». Nå går en del andre veien og finner seg til rette i Sentrum.

En finner imidlertid i dag langt flere velgere med et kristent livssyn i de andre partiene.

Da Valgerd Svarstad Haugland var partileder og Kjell Magne Bondevik statsminister, hadde KrF en oppslutning over 10 prosent. Siden har det gått jevnt og trutt nedover. Skifte av partiledere har ikke hjulpet.

KrF forsøkte også å gjøre seg mer folkelige ved å fjerne bekjennelseskravet til tillitsvalgte som hadde vært sentralt i det teologiske tenkning fra Ole Hallesbys tid. Det var de kristne som utgjorde KrF.

Nå skulle det avgjørende være at en delte KrF kristne verdier og den politikk som var utledet av det. KrF oppnådde ikke noe med å markere seg som et parti for alle uavhengig av livssyn.

Den såkalte kristendemokratiske tekning så grei ut på papiret. I virkeligheten samlet den ikke partiet og tiltrakk seg heller ikke nye velgere.

Partiet har i realiteten bestått av en borgerlig fløy og en sosialdemokratisk fløy i flere tiår. Veivalgsprosessen var et oppgjør mellom disse to fløyene.

KrF kaller seg fortsett et sentrumsparti. For alle praktiske formål er de etter åtte år som Erna Solberg støttespiller, et borgerlig parti.

Det er de meste sentrumsorienterte i KrF som nå melder overgang til Sentrum. De borgerlig orienterte forblir på post.

Løpet ser ut til å være kjørt for KrF som en betydelig rikspolitisk aktør. Partier er riktignok seiglivede skapninger.

Så KrF kan eksistere i mange år framover selv om de blir et miniparti på Stortinget. Det går an å håpe på nye saker eller personer skal klare å løfte partiet igjen.

Venstre var ute av Stortinget, men Lars Sponheim kom seg inn igjen. Det kan skje igjen.

Det er i mindre grad sannsynlig for KrF, fordi «det kristelige» er tømt for et presist innhold også for de som har et kristent livssyn.

Hadde Knut Arild Hareide vunnet fram med sin linje, ville KrF hatt gode muligheter for å vokse fordi han hadde truffet bedre i forhold til det folk flest og velgere med et kristent livssyn mener om politisk spørsmål enn dagens KrF.