Sentrum tapte

Å gå inn i regjering med én stemmes overvekt i landsstyret er oppskriften på en tragedie. Et parti som lar en av landets fremste politikerne forsvinne inn i skyggenes dal, for å gå i regjering med det partiet de for under to år siden sa de ikke skulle gå i regjering med, lider av mangel på dømmekraft.

Skal en gjøre helomvending, og gå inn i en regjering som juniorpartner, må det ikke skje med én stemmes overvekt i landsstyret. Det blir umulig for KrF å utløse begeistring for en regjeringsdeltakelse som halve partiet er imot. Nå skal de holde seg med Olaug Bollestad som midlertidig leder og finne ut om Kjell Ingolf Ropstad er spiselig som ny leder for alle fløyer i partiet. Flere toneangivende politikere har varslet at de vil melde seg ut. Det er like greit. Det KrF ikke tåler, er harde omkamper. KrF er mest tjent med at taperne ligger lavt og slikker sine sår.

Hadde KrF kunnet vise til en lang rekke saker de har fått gjennomslag for, kunne en forstått at de hadde gått inn i regjeringen. De får økt barnetrygden for de minste barna. Det er en sak de kanskje kan vinne noen velgere på. De får styringen på bioteknologiområdet. Det er da noe. Den «historiske muligheten for å endre abortloven», som Kjell Ingolf Ropstad snakket om, ble det ingen ting av. Det er pinlig å holde fram et forbud mot tvillingabort som en seier. Det gjelder en håndfull kvinner. Noen av dem det gjelder kan komme til å abortere bort begge fostrene når de blir stilt overfor valget om å føde to eller ingen barn.

Venstre har kommet dårligst ut i forhandlingene. De har oppnådd mye på mål-planet når det gjelder klima, men det er verd lite. Det er det som skjer i år og neste år som er avgjørende. Venstre må avfinne seg med at Frp er en brems i klimapolitikken i praksis.

KrF og Venstre har ikke oppnådd noe som helst når det gjelder flyktninger. De har måtte bøye seg for at det er Frp som skal sitte med hånden på rattet her.

Frp er blitt vinneren i tautrekkingene på Hadeland. KrF og SV var de partiene som i høst ville øke skattene mest for å finansiere en rekke gode tiltak. KrF fikk faktisk gjennomslag for en mindre skatteøkning i budsjettforhandlingene. Det er det slutt på. Skatter og avgifter skal ned, slås det fast. Eiendomsskatten og formuesskatten skal reduseres. Det betyr at KrFs økning i barnetrygden skal finansieres med kutt andre steder. Frp har også fått gjennomslag for reduserte bompenger. Det må også finansieres med kutt andre steder. Med KrFs stemmer vedtok Stortinget i høst å oppheve ordningen med at en kan kjøpe to flasker vin ekstra dersom en ikke kjøper tobakk. Her slo Frp i bordet på Hadeland. KrF måtte gi seg. En fillesak? Egentlig ikke. Det forteller hvem som har makt til å skjære igjennom i den nye regjeringen.

KrF og Venstre må ta inn over seg at de er juniorpartnere. På de siste meningsmålingene har de til sammen ikke stort mer enn halvparten av den oppslutningen Frp har. De må være strålende fornøyd med å få tre statsråder.

Erna Solberg kan være fornøyd med at hun beholder makten og har fått kontroll på KrF og Venstre. Nå kan de ordne opp internt før de går til Stortinget og får sakene banket igjennom. Prisen kan bli høy for å holde sammen et lag der spriket i utgangspunkter er stort. Frp har tydeligvis bestemt seg for at de ikke vil gi ved dørene. Kjøttvekta skal telle. Derfor må Venstre og KrF innordne seg når Frp og Høyre er enige om hva de vil. Erna Solberg og Siv Jensen er riktignok for kloke til ikke å provosere Venstre og KrF unødig.

Det er Venstres og KrFs eget ansvar å holde seg over sperregrensen. Erna Solberg vil være opptatt av at det er regjeringens samlede politikk som skal sikre oppslutningen. Det er ikke slik at hun vil presse Frp til å gi fra seg noe for at Venstre og KrF kan få noe som kanskje kan øke deres oppslutning.

Erna Solbergs langsiktige mål er å vinne valget i 2021. Det er det for tiden lite som tyder på at hun gjør. Det er vanskelig å få øye på saker som kan øke oppslutningen om Venstre. I KrF tror de mer på under enn i andre partier. Når et splittet parti går inn i regjering med sin hovedmotstander, noe alle tidligere partiledere har advart mot, skal det et mirakel til om de ikke mister oppslutning.

Venstre og KrF kan ikke snu. Det mest sannsynlige er at de vil gå til valg i 2021 på å fortsette i den regjeringen de nå er en del av. Hareide-fløyen i KrF har tapt for alltid. KrF og Venstre er blitt borgerlige partier. Sentrum er dødt.

Hadde Knut Arild Hareide vunnet fram og dannet regjering med Ap og Sp, hadde den regjeringen fått en tydelig sentrumsprofil. Det var ikke flertallet i KrF interessert i. Grunnen er at de hører til i den borgerlige leir. Den økonomiske politikken Erna Solberg og Siv Jensen vil føre, plager dem ikke.

Debatten på NRK i går kveld ga et signal om at vi får en skjerpet politisk debatt framover. Jonas Gahr Støre var på hugget. Kjøret mot regjeringen får ny start. Nå skal ikke KrF spares. «Bare vent til 8.mars», varslet Audun Lysbakken. Selv om KrF knapt har oppnådd noe som helst når det gjelder abort, er det nok til å starte abortkjøret igjen. Opposisjonen mener tydeligvis de kan hente velgere på å definere KrF som et parti kvinner bør holde seg unna.

– Hvis du klarer å bære frem ett barn, klarer du to også, uttalte Kjell Ingolf Ropstad på NRK i går. Han beklager uttalelsen i dag. Hadia Tajik sier denne kommentaren kommer til å forfølge ham. Hun er nok blant dem som vil sørge det. KrF er kommet enda mer på defensiven i abortsaken.