Tvilernes KrF

KrF er de troendes parti. I dag herjer tvilen i partiet.

Både stortingsgruppe og landsstyre skal ta stilling til om de skal gå i forhandlinger om å gå sammen med Frp, Høyre og Venstre i regjering på grunnlag av de sonderingen som er ført.

I Venstre og Høyre finnes det knapt tvil om de vil ha med KrF. I går sa Frp ja til å åpne dørene for KrF. Vedtaket var enstemmig, sier partileder Siv Jensen.

Realiteten er at de er dyp tvil i Frp om de orker å regjere sammen med KrF. Det er tross alt politikkens hund og katt vi her snakker om.

Siv Jensen gjør det klart at Frp vil stille tøffe krav i forhandlingene. De vil ha en strengere innvandringspolitikk, ingen endringer i abortloven som berører kvinner rett til selvbestemmelse og skatter og avgifter skal senkes ytterligere.

Disse prioriterte kravene er stikk i strid med det KrF står for.

Likevel er det sannsynlig at KrF i dag bestemmer seg for at de vil forhandle om å bli en del av regjeringen Solberg. De vil få det like vondt som skiløperne opp Monsterbakken.

KrF er delt på midten. Det er flertall i landsstyret mot å gå inn i en regjering der Frp er med. Landsmøtet har imidlertid bestemt at det er det KrF skal. Landsstyret må respektere landsmøtet vedtak.

Derfor er det tvilsomt om den avgjørende beslutningen fattes i dag. Hvis nestlederne Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad mener at de vil ende opp med et forhandlingsresultat som KrF kan leve med, bør flertallet la de få muligheten til å føre forhandlinger.

Det betyr at det avgjørende vedtaket om å gå inn i regjeringen blir fattet i sluttfasen av forhandlingene eller når de i praksis er sluttført.

Det er så stor motstand i KrF mot å gå inn i en Solbergs regjering at flere medlemmer i landsstyret vil markere sitt syn ved å stemme nei til forhandlingsresultatet.

Siv Jensen vil at Frp skal stå fram som et parti som er forpliktet til å delta i en borgerlig regjering. Derfor vil hun ikke at Frp skal være den som trekker seg.

Jensen vil heller stille knallharde krav slik at det blir KrF som må trekke seg.

KrF har gått tilbake hvert eneste år etter at de har holdt til i den borgerlige leiren. Det hjelper ikke om de er i regjering eller utenfor som støtteparti.

Siden valget i fjor har de markert seg som opposisjonsparti uten fast støtteavtale med Erna Solberg.

Det vanlige er at partier bestemmer seg for å gå i en bestemt retning med den politikken de skal føre, enten til venstre eller mot høyre. KrF startet i den andre enden.

De bestemte seg først for at de ville inn i en regjering, enten ledet av Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg.

Det forteller mye om situasjonen i KrF når regjeringsmakt er viktigere enn om en går til høyre eller venstre.

Det er komplett uforståelig at KrF tror at de skal klare å øke oppslutningen ved å gå inn i den regjeringen de har støttet, men holdt seg utenfor i fem år.

Det skjer praktisk talt ikke at småpartier vokser i en regjering som lillebror. Frp er mer enn tre ganger så store som KrF.

Siv Jensen kommer til å skremme vettet av KrF med sin «kjøttvekt-argumentasjon» når viktige saker skal avgjøres.

Kjell Ingolf Ropstad turnerte fylkeslag i KrF med påstanden om at de ville få en historisk mulighet til å endre abortloven om de valgte å gå inn i Erna Solbergs regjering.

Den muligheten er stein død etter høstens abortdebatt.

Ropstad trodde på det Erna Solberg sa, og flere i KrF trodde på Ropstad. Slik skaffet han flertall for sitt alternativ.

Hvis Ropstad og Bollestad ikke får gjennomslag for å endre abortloven, bør de la være å gå inn i Solberg-regjeringen. Det ligger det ikke an til at får avgjørende gjennomslag i forhandelingene.

KrF vil drive inn i skyggenes dal selv om de får tre statsråder. De vil lide samme skjebne som Venstre som har bakset under sperregrensen hele tiden de har vært i regjeringsposisjon.

KrF vil kreve at det opprettes et eget utviklings – og bistandsdepartement som de får styre. Gjerne det, men det tilflyter ikke mange nye velgere av å ta forvaltningsmessige grep.

KrF har lite å tape på å legge seg lavere i spørsmål om innvandring.

Det som blir skjebnesvangert for dem, er om Frp vinner fram med kravet om fortsatt reduksjon i skatter og avgifter. Da blir det ikke penger til alle de gode tiltakene KrF har i programmet sitt og bekjempelse av økende fattigdom.

Nivået på skatter av avgifter vil bli en viktigere skillelinje i politikken framover.

SV og KrF er de som vil gå lengst i å øke skattene. Når de økonomiske realiteter siger inn over KrF i en borgerlig regjering og det blir kjøttvekta som blir utslagsgivende i de interne dragkampene, vil handlingslammelsen bre seg.

Partiet vil måtte forsvare en rekke saker de har særdeles lite sans for. Det blir få vinnersaker å løfte fram fordi det ikke er rom for det når en ikke er villig til å øke skattene.

Det er ikke for seint å snu. Det kan være partiet trenger en periode der de roer ned situasjonen og inntil videre følger Hans Fredrik Grøvans linje om å holde seg utenfor regjeringen.

Hans linje tapte på landsmøtet.

Når virkeligheten siger inn over partiet, kan det være den «Grøvanske pragamtismen» er til å leve med inntil det utvikler seg mer klarsyn i det hardt prøvende partiet.