Uenighetens konsekvens

I dag legger ledelsen i KrF i samlet tropp ut på sin «uenighetsturné» til fylkeslagene. Knut Arild Hareide skal argumentere for at KrF bør gå i kompaniskap med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Nestlederene Kjell Inge Ropstad og Olaug Bollestad skal ivre for mulighetene som ligger i å regjere med Frp, Høyre og Venstre.

Uansett hva landsmøtet bestemmer seg for 2. november, vil de tre at vi skal tro at de fortsetter i sine posisjoner. De er som de tre musketerer enige om å holde sammen uansett hva slags fiender som dukker opp på deres vei. Slik fremstiller de det i alle fall utad.

Knut Arild Hareide sier det kun handler om hvem KrF skal søke samarbeid med. Han er rede til å stå på for partiet fortsatt. Olaug Bollestad sier det er helt uaktuelt å starte en lederstrid i partiet. Som om det er hun som avgjør det. Det er alt flere sentrale personer i KrF som mener Hareide bør trekke seg.

Hvis Hareide ikke får partiet med seg, bør han trekke seg. Skal KrF gå inn i regjeringen og samarbeidet med Frp, må de ha en leder som helhjertet kan stå for den strategien. Det blir noe halvveis med Hareide som statsråd sammen med Sylvi Listhaug. Etter hun blir valgt som nestleder i Frp, kan hun når som helst få plass i regjeringen.

Det er mye som er mulig her i verden. I KrF tror de endatil på undere. Et under kan være at Sylvi Listhaug skjerper seg og anstrenger seg for å vise seg som en statsråd som KrF kan tale vel om. Hun må skjerpe seg, krever Olaug Bollestad. Hun vil nærmest ha inn regjeringserklæringen på at Listhaug skal pålegges et opphold på en forbedringsanstalt. Hun sa det slik til Klassekampen i går. «En regjering må aldri bruke en retorikk som driver med splitt og hersk og som løfter noen opp og holder andre nede. Det kan jeg ikke være en del av». Hun understreker at hun ikke skiller mellom Frp i og utenfor en regjering.

Sylvi Listhaug sa på strak arm til VG at hun ikke akter å endre måten hun snakker på. Hun gjør det klart at hun på ingen måte vil dempe retorikken for å tekke KrF. «Andre partier kommer aldri til å styre hvordan jeg snakker», skrev hun på sin Facebookside sin i går. Hun kommer med bok to dager før KrFs landsmøte. Her tar hun ifølge Klassekampen et oppgjør med eliten i det norske samfunnet. Her må Hareide regne med å få sitt pass påskrevet.

Dette har Knut Arild Hareide forstått og tatt konsekvensen av. Olaug Bollestad sitter fast i naivitetens hengemyr og sprer forvirring. Hun må ha det inn med teskje. Det Frp hun vil samarbeide med finnes ikke. Det er Sylvi Listhaugs parti hun må forholde seg til. Det kan være Bollestad innser at hun opererer i en virkelighet som ikke finnes og at hun til slutt ender opp på Hareides parti. Det vil neppe Ropstad gjøre. Han står for en politisk ideologi som gjør et samarbeid med venstresiden problematisk.

At det oppstår dyp uenighet i et fellesskap er ganske vanlig. Abram og Lot ble uenige i sin tid. Da sa Abram: «Kjære, la det ikke være trette mellom deg og meg og mellom mine gjetere og dine. Vi er jo frender. Ligger ikke hele landet åpent for deg? Skill heller lag med meg. Tar du til venstre, skal jeg dra til høyre; og tar du til høyre, skal jeg dra til venstre.» (I. Mosebok kapittel 13)

Slik har ikke Hareide talt, forståelig nok for å unngå at saken handler om hvem som skal lede partiet. Men om partiet vil gå til høyre når Hareide anbefaler venstre, bør han ta konsekvensen av det.

Abrams poeng er at det er bedre å gå hver sin vei framfor å leve i lang tid med energitrappende uenighet. KrF er kommet dit. Mange har forlatt partiet, forståelig nok. Det er naturlig å tolke Hareides tale som en avskjedstale. Han akter å gå til venstre – uansett, for det er en dyp overbevisning det handler om for ham. Går partiet til høyre, sier Hareide takk for seg. Da har han gjort sitt som partileder.

En partileder må være topp motivert. Det kan være Hareide tar et nederlag såpass tungt at motivasjonen siger ut av ham raskere enn han har sett for seg. Det kan være han ikke har ork til å lede forhandlingene om å gå inn i Ernas Solbergs regjering. Kjell Inge Ropstad må være for beredt på å ta over som partileder.