Amerikansk rulett

Donald Trump er godt kjent med spill og risiko. I sitt forrige liv som eiendomsbaron drev den amerikanske presidenten kasinoer i spillebyer som Atlantic City, Las Vegas og andre steder. Trump har ikke glemt sin gamblermentalitet som president. Evnen til å kunne utspille sine motspillere sine har tjent ham godt både under valgkampen og som president.

Med sin erklærte tollstrid om stål og aluminium har Trump nytt vist at han ser politikk som et stort spill der han selv skriver reglene og selv vil være croupier.

Europa fikk ny frist

Allerede i mars forlot Trump verdens handelsorganisasjons (WTO) spillebrett med sine klare bestemmelser for toll og for konfliktmegling. Den gang truet han den Europeiske Union (EU) og andre handelspartnere med høy toll på stål og aluminium om de ikke selv reduserte sin eksport til USA. Han stilte et ultimatum – og forlenget det i forrige uken med en måned.

Trump spiller også med pisk og gulrot i forhold til Kina. Han har truet kineserne med milliardhøy toll, men sendte sist uke en forhandlingsdelegasjon til Beijing. På den ene siden har kasino-presidenten kritisert WTO hardt. På den andre har han sendt inn klager til organisasjonens voldgiftsrett for å bekjempe sine handelsmotstandere gjennom den globale handelens formelle kanaler for konfliktløsning.

Spillteori

Alt dette virker kanskje noe forvirrende, men man burde likevel ikke se på Trumps gambling som irrasjonell. Økonomer bruker gjerne spillteori for å forklare hvorfor stater inngår handelsavtaler og innfører regler – men også hvorfor de bryter disse. Slik lar også Trumps atferd seg forklare.

– Det kan hende Trumps økonomiske premisser er feil, men etter hans indre logikk spiller han spillet godt, sier spillteoretiker ved Frankfurt University of Applied Sciences, Christian Rieck.

Presidentens erklærte mål er å senke USAs handelsunderskudd, som ligger på mer enn 466 milliarder dollar i 2017. Ikke minst importerer amerikanerne betydelig mer fra Kina, Japan, Tyskland og resten av EU, enn de eksporterer dit.

Selv om årsakene til dette er mange, vil Trump fremfor alt løse problemet gjennom handelspolitikken. Han vil tvinge partnerlandene til å senke importtollen på produkter fra Amerika eller til å begrense eksporten til USA gjennom kvoter. For å oppnå dette sår Trump uenighet og splid blant handelspartnerne. Han forsøker også å forhandle bilateralt for dermed å unngå WTOs forskrifter.

Etter Riecks oppfatning har Trump allerede oppnådd flere etappeseiere: Sør-Korea og Argentina har kunngjort at de vil begrense sin ståleksport til USA. Australia og Brasil kan komme til å følge etter. EU står ikke samlet i den videre kursen de skal holde overfor Trump, spesielt Tyskland og Frankrike har ulik innfallsvinkel her. Kansler Angela Merkel og president Emmanuel Macron forfølger sprikende interesser. Selv tyske representanter i Europaparlamentet er uenige i den nasjonale egoismen som Trump praktiserer.

– I handelsspørsmålet trenger vi mindre Merkel og Macron, og mer Malmström, sier Daniel Caspary, handelsekspert og sjef for den tyske regjerings-koalisjonens (CDU/CSU) representanter i Europaparlamentet. Cecilia Malmström er handelskommisær i EU. Hun heller mot å fortsette og holde en hard linje overfor Trump.

«Fangens dilemma»

Det er ikke uten ironi, for etter andre verdenskrig var det fremfor alt USA som fremmet den generelle toll- og handelsavtalen (GATT) som senere ble WTO. Amerika og andre stater kunne dermed befri seg fra et dilemma.

– «Fangens dilemma» forklarer i prinsippet WTOs eksistens, sier direktøren ved senteret for utenriksøkonomi ved Ifo-instituttet i München, Gabriel Felbermayr.

I denne spillteori-modellen blir to fanger som er beskyldt for å begå samme forbrytelse adskilt og forhørt. Om begge tier må begge sone en kort straff på grunn av en mindre alvorlig kriminell handling som kan bevises. Om kun én tilstår blir han løslatt, og den andre får strengeste straff. Om begge tilstår får begge en streng, men ikke den strengeste, straffen. Fangenes dilemma oppstår fordi de ikke kan kommunisere med hverandre. Derfor gjelder det å handle rasjonelt hver for seg for å unngå strengeste straff. Begge ville hatt bedre sjanser om de hadde kunne samarbeidet.

Akkurat slik kan det virke rasjonalt for et av to land å beskytte sin egen økonomi gjennom toll, men om det andre landet bestemmer seg for det samme stiller de begge svakere. For begge parter lønner det seg å samarbeide.

– Den økonomiske dominansen til USA i etterkrigstiden kan nettopp forklare hvorfor det ga mening for USA og de fleste handelspartnerne å inngå regelbaserte handelsavtaler som GATT og senere WTO, sier Robert Staiger som er økonom ved det amerikanske eliteuniversitetet Dartmouth College i New Hampshire.

Forskere har vist at mindre land ofte klarer seg bedre sammenlignet med større land når de hever importtollen heller enn å fremforhandle en avtale med den større handelspartneren. Om alle potensielle handelspartnere skulle handle slik, ville det skade både stormakten og de mindre statene. Dermed gikk amerikanerne med på å inngå regelbaserte multilaterale avtaler som likestilte svake og sterke land handelspolitisk.

Spillebrettet har endret seg

Men spillebrettet og deltakerne har endret seg siden WTO-stiftelsen i 1995. Europa har hatt en voksende økonomisk betydning og Kinas økonomiske makt ble forsterket gjennom deres innmelding i WTO i 2001.

– I det øyeblikket USA mistet sin hegemoniske posisjon, begynte den amerikanske støtten til WTO å erodere, forklarer Staiger.

Trump angriper åpent organisasjonen. Han prøver å gjøre seg selv og velgerne overbevist om at WTOs regler er årsaken til USAs høye handelsunderskudd med resten av verden.

Politikken kan bare ha begrenset innflytelse over dette fenomenet. Som regel er overskudd og underskudd et resultat av konsumenter og investorers frie beslutninger. Ingen tvinger amerikanere til å kjøpe biler fra Mercedes, Audi eller BMW heller enn fra General Motors.

De tyske eksportoverskuddet er også en konsekvens av den sterke tyske tendensen til å spare. Besparelsene legges ofte til USA og ligner mye på et lån amerikanerne bruker til å finansiere etterspørselen deres etter tyske produkter med.

Ikke minst bidrar Trumps politikk selv til at USAs underskuddet i handelsregnskapet igjen kan komme til å vokse. Når man finansierer milliarder i skattelettelser gjennom gjeld, bør man ikke spørre seg hvorfor importen bare øker og øker – det skjer nemlig fordi amerikanerne ved å øke sin gjeld også øker sin egen etterspørsel etter utenlandske varer.

«The Chicken Game»

Den amerikanske presidenten tror på sin side at underskuddet kan undertrykkes ved å yppe til handelskrig.

– Han øker også presset på de handelspartnere han ser på som fordelaktige, sier spillteoretiker Rieck. Han forklarer den vekslende linjen i stålultimatumet med «The Chicken Game». Der raser to biler rett mot hverandre, og den som svinger unna har tapt. Om ingen svinger, smeller det og begge vil muligens lide totalskade.

– I ståltollkrigen har Trump til en viss grad gitt gass, for så å bremse ned ved å forlenge ultimatumsfristen, sier Rieck. – Det har gjort trusselen hans mindre troverdig og svekket hans forhandlingsposisjon.

På den andre siden sitter det flere sjåfører i den andre bilen, som er uenige om hvorvidt de burde svinge unna eller ikke.

Tysk og fransk vennskap på prøve

Også når Europeerne redelig forsøker å demonstrere enighet overfor Trump, viser usikkerheten seg. Spesielt mellom Frankrike og Tyskland knirker det. Den tyske regjeringen signaliserer at den vil møte USA på halvveien. De viser seg villige til å diskutere høyden på bilers importtoll som Trump har klaget over. Franskmennene har ikke vist seg villige til det samme. Grunnen til det er at bilindustrien er mindre viktig for Frankrike enn for Tyskland.

I tillegg frykter den franske regjeringen en ny omfattende endring i handelsforholdene mellom EU og USA. Tyskland jobber på sin side med å foreslå en slags «TTIP light» – en nedgradert versjon av Den transatlantiske frihandelsavtalen – en stor avtale det har vært forhandlet om i flere år, men som med Trump ser ut til å ha møtt veggen.

Hvorfor denne uenigheten mellom tyske og franske venner?

Mens Tyskland kan vise til et handelsoverskudd på 50 milliarder euro med USA, er Frankrikes regnskapsstatus mer balansert. Dessuten måtte landbrukssektorens regler bli vurdert på nytt om en ny handelsavtale mellom USA og EU skulle inngås. I den tidligere avtalen lyktes Frankrike med å blokkere en for sterk konkurranse for landbruket deres.

Dessuten ville Frankrike knapt rammes av den amerikanske straffetollen fordi det knapt finnes stålindustri der, i motsetning til i Tyskland.

Malmström er ikke redd

Men ved EU-roret sitter verken Merkel eller Macron. EU-kommisæren Malmström er ansvarlig for handelspolitikken.

Hun innstiller seg på en handelskrig med amerikanerne uavhengig av den nye fristen. Det enkle rommet i Europaparlamentet der handelsutvalgets gruppe møtes, er blitt til et slags «war room». Her bøyer de politiske representantene seg over lister med forslag til mulige motsanksjoner i tilfelle Trump skulle mene alvor. EUs handelsvåpen er velkjente: toll på alt fra bourbon-whiskey til Harley-Davidson.

Forrige uke diskuterte de politiske representantene med Malmströms medarbeidere den siste fristen fra Washington, og det var lite lettelse å spore. Man var enige om at man ikke ville la seg presse av Trump.

– Vi kan ikke bare gi etter for Trumps press fordi han vil unngå WTO-reglene, sier formannen i EU-parlamentets handelsutvalg Bernd Lange (SPD). Sjefen for Den europeiske kommisjon Jean-Claude Juncker uttrykte seg nesten identisk.

Handelsekspert Felbermayr mener likevel at det er en mulighet for at europeerne går med på Trumps logikk med bilaterale forhandlinger. Det ville i nødstilfelle betydd at de tolker WTO-reglene raust. For det første frykter de den kortsiktige kostnaden av en handelskrig. For det andre vil kostnadene av et uthulet WTO først vise seg i fjern fremtid.

– For det tredje fungerer uansett ikke WTO uten USAs støtte, sier Felbermayr.

Trump blokkerer ankedomstol

Sannsynligheten for at europeerne skal kunne ivareta interessene sine gjennom voldgift synker. Det kan begrense handlingsrommet deres. Trump blokkerer nye nominasjoner til den avgjørende ankedomstolen i WTO. Tre av syv plasser står allerede åpne. I slutten av 2019 utløper to mandater til. Da er institusjonen ute av stand til å fungere.

I tillegg begrunner den amerikanske regjeringen de nye tollsatsene med sikkerhetsinteresser, og unngår med det WTO-regelverket. Det er uvisst om EU eller Kina kan rokke ved denne argumentasjonen juridisk.

Muligens tilnærmer de tre økonomiske stormaktene seg et nytt handelssystem som ikke baserer seg på en global avtale slik som WTO gjør, men på bi- eller trilaterale avtaler.

Hvordan de går frem kan man se på som et spill:

En spiller straffer motspilleren som ikke fulgte reglene ved å selv bryte de samme reglene i påfølgende runde. Ny toll besvares etter mottoet «man høster som man sår» – med ny toll tilbake.

– Dette spillet kan resultere i mange nye likevektssituasjoner. Det kan blant annet også resultere i at samtlige handelspartnere realiserer den beste løsningen – nemlig kooperativ likevekt, forklarer Felbermayr. Det er også mulig uten at det finnes et forum som WTO som koordinerer det hele.

I spillet «A ticket to ride» som handelsmaktene nå har begynt å spille, kan det også gå skeis. For eksempel når det er likegyldig for en spiller om hans/hennes atferd vil straffe seg i fremtiden eller ikke.

– For at en ‘god likevekt’ skal kunne opprettes i dette spillet, er det er dårlig tegn om en av spillerne er en populist med en ‘etter meg kommer syndefloden-filosofi’, mener Felbermayr.

Spørsmålet er hvor høyt gambleren Trump er villig til å spille.

© 2018 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Håkon Benedikt Harnes.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---