Bløffen om den tredje veien

KrF-leder Knut Arild Hareide har satset sitt lederverv og lagt hele sin politiske prestisje i å få sitt kjære KrF opp av sumpen partiet befinner seg i.

Mange av hans meningsmotstandere i KrF ofrer derimot ikke dette en tanke. For dem er det viktigst ikke å bli stemplet som sosialister. At SV skal få noen som helst form for innflytelse på grunn av KrFs veivalg er den ultimate skrekken. I kulissene lurer også Rødt og MDG.

Hareides tale til landsmøtet, der han kunngjorde sitt syn om å sjekke ut mulighetene for et regjeringssamarbeid med Senterpartiet og Arbeiderpartiet viste politisk action på høyt nivå. Glem «Perser-Per» og «Gave-Siv». Her var det beinharde politiske realiteter som kom på bordet. Virkelige politiske strategier ble knadd og vendt på, og ut av kverna kom det modigste utspillet i norsk politikk på lang tid.

Bløff

Så skal KrF få ta prosessen om sitt veivalg internt, som det sies. Den er allerede i gang, som et slags politisk reality-show, der ledelsen reiser rundt på turné og argumenterer for sine syn. Hareide vil til Ap og Sp. Ropstad og Bollestad vil til Høyre, Venstre og Frp.

Prosessen er en lakmustest for KrF som politisk parti. Greier de å komme oppreiste og rake i ryggen ut av denne prosessen, har de gode grunner til å være stolte.

Denne striden virker imidlertid for krevende. Noen vil måtte takke for seg etter dette.

Opprinnelig stod tvekampen om de to nevnte alternativene for partiet. Etterhvert har også et tredje alternativ kommet på banen: Partiet burde forbli i sin posisjon som opposisjonsparti, som et kristendemokratisk sentrumsparti på ikke-sosialistisk side.

Les den setningen en gang til. Og tenk. Hva sier den? Her utelukkes jo hovedargumentet for sentrumspartiene, nemlig at man har muligheten til å samarbeide blokkuavhengig fra sak til sak. Derfor ligner forslaget til KrFs parlamentariske nestleder Hans Fredrik Grøvan og Møre og Romsdal-representanten Steinar Reiten mistenkelig om en god gammeldags bløff. I stedet for å skape handlingsrom, maler man seg selv inn i et hjørne. Det hjørnet man helst vil være i, men ikke tør å si høyt: det høyre hjørnet.

KrF-ere som støtter Hareides valg reagerer på dette:

– Grøvan prøver å innsnevre partiets handlingsrom. Forslaget gjør det nærmest umulig å prøve samarbeid med venstresiden, sier KrFs landsstyremedlem fra Finnmark, Otto Strand, til Vårt Land.

Han mener KrF nå må leve opp til merkelappen som et kristendemokratisk sentrumsparti som kan samarbeide begge veier.

Synker som en stein

Knut Arild Hareide har naturligvis hatt gode grunner til å foreta sitt valg: Partiet synker som en stein på meningsmålingene, og i valgene har de så vidt klart å karre seg over sperregrensen, ved hjelp av taktiske sympatistemmer. Dette er en utvikling en ansvarlig partileder naturligvis søker å reversere. I denne prosessen har Hareide gjort jobben sin, uten at vi skal ta stilling til om veivalget er riktig. Fløyene i KrF er så skarpe og uforsonlige når det gjelder disse spørsmålene at få ville ønsket å være i Hareides sko i disse dager. Men partilederen ser ut til å ha gått på oppgaven med krum nakke, sammen med sine meningsmotstandere.

Partiet generelt, og Hareide spesielt, har opplevd æreskjelling, absurde anklager og sykeliggjøring fra Fremskrittspartipolitikere i statsrådsposisjoner. Høyrefløyen i KrF har valgt å følge Bibelen, og vender det andre kinn til. Det viktigste er at Erna blir sittende. Utskjellingen Hareide fikk av Per Sandberg i Dagsnytt 18-studio og Sylvi Listhaugs barnslige «imamsleiking»-uttalelser har nok svidd for mye for Hareide. Koblet opp mot frislipp av alkohol, støtte til aktiv dødshjelp og andre saker som er uhyrlige for KrF, har mannen rett og slett fått nok. Regjeringssamarbeid med Frp kunne han ikke gå med på.

I november kommer dommen på landsmøtet til KrF. Taper Hareide, skal det under til for at han får fortsette som partileder.