Et fristed fra prestasjonssamfunnet

«Paradisøya» Hudøy ligger en rask båttur over Oslofjorden fra øykommunen Tjøme i Vestfold. Hvert år drar omtrent 1.350 Oslo-barn over til øya for å leke, lære og mestre sammen med andre barn.

I dag eies øya av Oslo kommune og drives i samarbeid med Kirkens bymisjon. Barna blir hentet i busser på Sognsvann og levert 12 dager senere på samme sted.

På kaia kommer en flokk gutter løpende med tråd og klesklyper. De blir delt inn i to lag og skal den neste timen prøve å fange så mange krabber som de klarer langs svabergene og strendene.

Ved siden av dem er det stupekonkurranse. Her er det om å gjøre å få til å ha den best kreative hoppestilen. Ungdomslederne holder et tett øye med barna og noterer ned de imponerende stupene.

En gruppe 12-13 år gamle jenter kommer kjørende inn med båt. På formiddagen har de vært på båttur rundt fjorde sammen med turleder.

Det er stille. Utenom barnelatter, plasking i vannet og rop av begeistring over å ha fått en krabbe på kroken er det ikke mye støy og bråk på den fredfulle øya. Det er ingen som ringer, ingen varsel fra mobilen eller bakgrunnsstøy fra nettbrettspill.

Hadde mistet kontroll

De yngste barna på Hudøy er i 7-9 årsalderen og er på øya mye kortere enn de eldre fra mellomtrinnet. De eldste barna i 14-15 års alderen kommer i separerte grupper, jenter for seg og gutter for seg i ulike perioder i løpet av sommeren.

I kontrast til mange andre ferieleirer, turneringer og speidergrupper, har ikke barna på Hudøy lov til å med seg elektroniske duppeditter.

– Det er nok foreldrene som har de største utfordringene ved at barna ikke har telefon, fordi de ikke kan nå barna sine når de måtte ønske. Hadde vi hatt mobiltelefoner her ville foreldrene ha ringt i stadig vekk. Hvis et barn hadde hatt det vanskelig der og da og fortalt dette ville vi hatt telefoner fra foresatte umiddelbart. Foreldrene hadde ringt andre foreldre og til slutt ville vi ha mistet fullstendig oversikten, forklarer Finn Edvin Brøndal, tidligere prest og leder for Camp Hudøy. Det har han vært helt siden starten på 1990-tallet.

Noen barn har klart å smugle inn smarttelefoner, men etter noen dager har de gått tom for batteri. Med telefon kommer tilgang til sosiale medier. Bilder blir eksisterende før voksne får tid til å gjøre noe med det.

– Da er det åpent for nettmobbing, hemmelige grupper og ekskludering. Jeg tror ikke det er mulig å drive Hudøy på en kvalitetsmåte dersom barna skulle hatt med seg mobiltelefoner. En stund trodde jeg at ville vært mulig at barn kunne hatt med telefon, men ikke nå lenger. Hudøy er et fristed uten teknologi, understreker Brøndal.

En gammel feriekoloni

I dag er Hudøy et fristed for alle typer barn. Men da feriekolonien først ble startet, var det i hovedsak et sted for barn å slippe unna forurensing, matmangel og fattigdom i hovedstaden.

Konseptet med feriekolonier begynte allerede på 1850-tallet i Europa, men dro seg først til ved århundreskiftet. Det kom i forbindelse med den industrielle revolusjon.

Det var arbeidsoverskudd på landet og folk rømte til byene for å sikre seg jobb i de mange fabrikkene der det var arbeidsunderskudd.

– Dette førte til forferdelig fattigdom og nød. Trangboddhet, sykdommer, rus og mye psykiatri var andre konsekvenser av denne tilflyttingen, forklarer Brøndal.

Rundt 1920 døde hvert femte barn på Kampen i Oslo før de fylte ett år. Det var boligkrise og i noen leiligheter bodde opptil 13 mennesker i toromsleiligheter. Brensel var dyrt og ovnene ble ofte pint, noe som førte til tett forurensing. Hester ble brukt som transportmiddel og gatene var fulle i hestemøkk.

– På denne tiden var det forferdelig å være barn blant de fattige. Når epidemiene kom å feide over byen, døde mennesker som fluer, sier Brøndal.

I Venezia var problemet det samme. Derfor valgte en lege å sende barna ut av byen et par uker i året for å gi dem krefter, mat, sol og sunne interesser. Barna vart sendt til gårder i starten, men fattigdommen var fremdeles nærværende.

Deretter begynte en sveitsisk prest å lage feriekolonier spesialdesignet for barn. Det var denne modellen Feriekolonien Hudøy ble bygget etter på 1920-tallet

På den tiden drev «alle» med feriekolonier.

– Både arbeiderbevegelsen, foreninger, menigheter og lag – alle med respekt for seg selv drev feriekoloni, understreker Brøndal.

Dette ble startet på det som i dag er kjent som Camp Hudøy. Innbyggertallet på øya vokser dramatisk fra 2 til 550 mennesker den første uken i juli hvert år.

Bort fra prestasjonsjaget

Barn trenger ikke lenger å komme til Hudøy for å få lys, luft eller fordi man er i en fortvilet situasjon materielt sett. I Norge er fattigdom stort sett utryddet, selv om relativ fattigdom kan være en tung byrde for mange familier.

– Unge i dag trenger å komme seg bort fra prestasjonsjaget, maset og den konstante tilgangen til internet, sier Brøndal.

Det er derimot en gruppe barn Brøndal skulle ønsket hadde representert en større del av Hudøy-familien.

– De eneste vi ikke får med oss er barn med flerkulturell bakgrunn i forhold til det antall som går i Oslo-skolen. Jeg har et stort håp om at dette vil endre seg når 2. og 3. genererasjon kommer. Det er veldig trist, fordi de ikke får et innsyn inn i den norske kulturen. Det er den andelen vi gjerne skulle hatt her, sier Brøndal.

For han er et barn et barn, selv om du bor øverst på åsen eller nederst, øst eller vest, nord eller sør. Det spiller ingen rolle fordi de er barn.

Lære å stå på egne ben

Brøndal beskriver enhver familie som en boble. Noen vokser opp i en familie der alt fungerer kjempebra hvor det ikke er for mange energilekkasjer.

– Disse barna trenger å komme hit for å stå på egne ben, for å lære å se at det fins et annet samfunn, lære å se at det er forskjeller. Uansett hvor du er i en sosial rangstige, skal du prøve ut hva du kan og hva du vil. Det er Hudøy en fantastisk arena for.

Statistikk viser at foreldrene det er omtrent mellom 170.000 til 200.000 barn som har foreldre som drikker mer en det de skal.

– Det å komme seg ut, selv om det bare er i 12 dager, gir det en annen innfallsvinkel. Jeg snakket med en Taxi-sjåfør som fortalte at han hadde vært på Hudøy som barn. Han fortalte at han hadde det så jævlig hjemme, men så godt på Hudøy. For de som har det ille, er dette et fristed, sier Brøndal.

– Årsaken til at jeg kommer tilbake til Husøy år etter år er alle møtene mellom mennesker ser hvordan barn og voksne trives får opplevelser som skaper gode minner, sier han.

Nesten alle barna kommer inn på loddtrekning, så er det noen som er heldige. Det er omtrent 1000 flere søkere enn de som får plass.

– En av medarbeiderne våre leser hver eneste søknad, så er det noen vi husker fra tidligere år. 50 prosent er her nesten hvert år. De som har største behov for å komme hit tar vi ut basert på søknad. Du skal ikke bare ha flaks. Dette gjelder 5 prosent av barna, forteller Brøndal.

Mestring, ikke prestasjon

På Hudøy er det å få mestringsfølelse viktigere enn å vinne, selv om mange av aktivitetene på øya involverer nettopp konkurranser.

– Jeg tror det er mestringsgleden og fellesskapsfølelsen som er det viktigste for barna, sier Brøndal.

Likevel mener at det kanskje er mer konkurranser på øya enn det han helst skulle sett.

– Den første sommeren jeg var her, var det krabbefiskekonkurranse. Det var om å gjøre å få den største og minste krabben. Da satt jeg og tenkte hva slags sludder dette her var. Men så møtte jeg blikkene til barna. De løp opp med fangsten og fikk en klapp på skulderen selv om de godt viste at dette ikke var den største eller minste krabben. Det er nok en del konkurranser her, men det blir aldri dyrket, understreker Brøndal.

Siste dag på Hudøy er det utdeling av forskjellige premier – alt fra hvem som har redd opp senga si penest til laget som vant volleyballturneringen.

– Det blir gjort på en slik måte at det er ikke konkurransen som gir status.

Etter noen dager på Hudøy ser alle barna like ut: de er nemlig like møkkete som alle andre.

– Noen ganger kan du se forskjell på den sosiale kompetansen og ferdighetene til barna. Det som er tyngst å se her er de barna som ikke har de sosiale ferdighetene, de ligger etter på det. Vi prøver å rettlede og hjelpe til, sier Brøndal.

Å få bekreftelse på at man har mestret og lykkes er en stor del av filosofien til Hudøy.

– Vi trenger alle bekreftelse, det er bare så synd at man ikke kan bekrefte seg selv. Man må ha bekreftelsen av andre.

Mer overbeskyttende

Mange av barna har aldri vært ute og seilt eller svømt før de kommer til Hudøy. Brøndal forteller at han ser mestringsfølelsen i øyene på barna som i starten har vært redde når de skal ut å seile og det blåser, men at de likevel tør og får det til.

Så er det «skumlenatten». Denne kvelden vekkes alle barna etter at det har blitt mørkt for å gå en løype mens de ansatte er utkledd som spøkelser.

– Det er fantastisk. Man ser at de er glade. Jeg pleier å si til de ansatte at de skal ta barna på fersk gjerning når de gjør noe godt. Du blir ikke bedre av å bli fortalt hva du ikke kan få til, men du blir bedre når du får respons på det du gjør.

Mange har hevdet at foreldre i dag er en smule mer overbeskyttende enn før mobiltelefonen var allemannseie.

– Vi ser at noen barn har dårligere motorikk, de har problemer med å gå i ulendt terreng. De trår over og tar seg dårligere fram enn de gjorde enn for 30 år siden, sier han.

20 millioner til oppussing

På slutten av 1980-tallet ble Hudøy forsøkt lagt ned på grunn av det økonomiske krakket. Oslo kommune måtte spare på alle områder.

– Hvis du kunne bygge hytter her, er det snakk om milliardinntekter, legger Brøndal til.

Nå har derimot Camp Hudøy fått godt med penger til oppussing, nærmere sagt 20 millioner kroner. Det blir full rehabilitering av totalt 60 husene på øya.

– Det blir et kjempeløft. Helt fantastisk, utbryter Brøndal mens han viser frem den enkle standarden som i dag regjerer på Hudøy.

Han forklarer at det er forvaltningen av stedet som tar dit.

– De siste årene har det kommet veldig mange regler i samfunnet og det blir stadig mer vanskelig å drive. Det er en byråkratisering og akademisering av samfunnet, sier han.

Fem-seks brannmenn kommer gående forbi huset som Brøndal og konen bor i over sommeren. De har vært på besøk for å gjøre seg kjent med området dersom uhellet først skulle ramme.

– Det gir en veldig trygghet for oss å ha god kontakt med brannmannskapet. Det ville vært forferdelig hvis vi mistet et barn. Det har aldri skjedd før. Vi har aldri hatt alvorlige ulykker her. Derimot har vi hatt noen hasteoppdrag til sykehus, men aldri hatt noe alvorlig, understreker Brøndal.

Ungt lederskap

Etter kvinnefrigjøringen på 1970-tallet søkte mange damer seg til Hudøy for å jobbe om sommeren. De som var heldige og fikk seg jobb, ble værende hele yrkeskarrieren.

– Selv om dette var et viktig tilskudd til økonomien, manglet mange av dem manglet pedagogisk innsikt og var gjerne rekruttert fra nærområdet. Til tider ble det litt stillstand, sier Brøndal.

Da de som er født på midten av 1960-tallet kom til makten ble det mer krav om utdanning og faglærte. Frem til 80-tallet hadde det norske samfunnet stått nokså stille.

– Før var det lite endringer. Nå går det derimot som det piper.

På 90-tallet var det fremdeles noen av de gamle ansatte til stede på Hudøy.

– Det var mange på min alder som hadde fulgt med oppover hele tiden. Da det ble arbeidsunderskudd forsvant hele gjengen og jeg begynte å ansette et yngre personell.

I dag er gjennomsnittsalderen for de 120 voksne på øya mellom 24 og 25 år.

– Nå er vi i overensstemmelse med verdier og holdninger i samfunnet elles. Jeg tror vi er tilpasningsdyktige.

Når det gjelder innhold, har det derimot ikke blitt gjort mye endringer. Programmet består av ferie, krabbefiske, lek, å ikke gjøre noe so helst, surre rundt på en strand, sparke ball og bare være sammen.

Krever hardt arbeid

Ungdomslederne har to dagers opplæring når de først ankommer Øya. Noen av dem har aldri besøkt øya eller jobbet med barn før.

– Vi må ha en kjempekultur her som er så kraftig at det blir sugd opp i den, sier Brøndal og forklarer at det er elementer som er viktige på Hudøy:

– Det største og viktigste er at barn alltid er i fokus. Deretter kommer de ansatte, som både må snakke med, være snille mot og kreve hardt arbeid av.

– Vi vil gjerne at de skal jobbe så hardt at de ikke vet hvor gamle de er og oppleve at de er viktig for noen.

Noen av lederne på campen har nettopp bikket 23 år og styrer et helt hus med opp til 50 barn. Dette er første gang de får lederansvar i livet sitt.

– Det å støtte dem, gi dem rom og være med på den reisen er viktig. Vi har kanskje en tjukk ramme, men den er ganske langt ute. Så er det opp til leder og åtte ansatte å skape de gode ferieminnene.

Man blir ikke hovedleder eller leirleder uten å ha vært på Hudøy i to til tre år.

– Noen lærer veldig raskt, mens andre trenger tid for å modnes. Det vanskeligste med det er å ta seg tid til å reflektere og tørre å spørre spørsmål rundt refleksjon. Jo mer du deler, undrer og spør, jo mer lærer du. Det å få til denne refleksjonskulturen er det viktigste bidraget til de unge lederne. Det å tørre å slippe taket i noe og bare reflektere er utrolig viktig. Det er da det skjer endringer, sier han.

Hedda Sørdal (24) har jobbet på Hudøy siden sommeren 2014 og er i dag kokk.

– Det er helt fantastisk her, det har mye å gjøre med menneskene som jobber her og selvfølgelig barna. Man føler seg nesten som en familie i løpet av de ukene man er her. Alle gjør litt ekstra for at det skal bli god stemning, sier hun.

Tidligere har hun jobbet som assistent og studerer til vanlig i Bergen.

– Det er ingenting annet jeg kunne tenkt meg og drevet med i sommer. Jeg vil bare være her. Selv om jeg gjør en jobb, føles det ikke som arbeid. Jeg tenker på hvordan de jobber andre steder, i butikk og kontor, og jeg skjønner ikke hvordan de klarer det. I tillegg er det fleste som jobber her veldig unge. Vi har det veldig gøy her, sier Sørdal.