Finnes det et liv etter kapitalismen?

Hva er det for noe, egentlig – kapitalisme? Ordet dukker stadig vekk opp i debatter, i talkshows og sosiale medier. Diskusjonene om den fyller biblioteker. Likevel synes ordet alltid å bety «noe annet».

Fra Karl Marx til G20, fra protestene mot den transatlantiske handelsavtalen TTIP til sosialdemokraters partiprogram – alle snakker om kapitalisme. Det fører til at begrepet blir tvetydig og vasket ut. Det blir frynsete. Egentlig, så sier det nesten ingen ting lenger.

Men likevel, merkelig nok, vekker ordet følelser som nesten ingen andre politiske begreper.

Allerede ved spørsmålet om når kapitalismen begynte som historisk epoke, blir det diffust. Startet det med oppfinnelsen av pengene, markedet eller bankvesenet? Og er ethvert økonomisk system som holder fast ved privat eiendom allerede å betrakte som kapitalisme?

Ubehaget ved kapitalismen

Særpreget ved den moderne kapitalismen, slik den har formet den vestlige økonomien i nesten to århundrer, er dens dynamikk. Den oppstår fordi selskapene ikke samler opp sine opptjente penger, men investerer dem igjen med en gang. Fortrinnsvis i ny teknologi som fører til at det kan produseres enda mer og enda billigere – slik at det kan tjenes enda mer penger. Og om og om igjen.

På denne måten har både formuer, mengden forbruksvarer og økonomien som sådan vokst de siste 200 årene – i et inntil da helt ukjent omfang. Vi har imidlertid også fått en helt ny konsentrasjon av økonomisk makt.

I dag er det nesten bare kritikerne som bruker ordet «kapitalisme». Fremfor alt samler begrepet i seg alt ubehaget ved vårt økonomiske system. Ubehaget ved tendensen til å sette en prislapp på alt, tendensen til å la enhver moral fare for å oppnå økonomiske fordeler. Og tendensen til å opphøye akkumulering av penger til et mål i seg selv. Ubehaget ved ulikhet, og tendensen til å utnytte mennesker og miljø.

Digitaliseringen ser ut til å akselerere disse utviklingene. Den skaper utrolige formuer enda raskere, presser den enkelte enda mer målrettet mot mer konsum og bruker enda mer energi. Den sørger for at den enkelte som tilbyr sin arbeidskraft, er enda enklere å erstatte med andre mennesker ett eller annet sted på kloden – eller med en robot og algoritmer. Og den sørger for at alt og alle kan beregnes og kalkuleres enda mer presist, at manipulering blir enda enklere og at vi alle blir lettere å utnytte.

Dette ubehaget er grunn nok til å stille spørsmålene atter en gang, 200 år etter at Karl Marx ble født: hva kan komme etter kapitalismen? Er det mulig å reformere den? Finnes det noe bedre?

Disse spørsmålene har Der Spiegel stilt til globaliseringskritikeren Kathrin Hartmann, til samfunnsøkonomen Hans-Werner Sinn, filosofen Richard David Precht, internettaktivisten Anke Domscheit-Berg og sosiologen Harald Welzer.

Svarene de fem gir er ikke entydige – men noen fellestrekk gir tross alt håp.

Hva er egentlig så ille med kapitalismen?

Det finnes to muligheter for hvordan du kan gå ut av en samtale med Kathrin Hartmann: enten i et vanvittig dårlig eller et vanvittig godt humør.

I vanvittig dårlig humør fordi globaliseringskritikeren i løpet av 15 minutter forklarer hvorfor litt organisk pølse, litt Fairtrade-kaffe og mye god vilje ikke fører til noe som helst på veien til en bedre verden. Og at alt som den normalt motiverte forbruker foretar seg, bare sørger for at det bestående forsterkes.

I vanvittig godt humør fordi hun angriper konsernene med sinne og lyst. Og fordi hun gjennom sin konsekvens ikke virker fortvilet, men glad. Ikke minst fordi hun i alle fall har en anelse om hvordan den kunne se ut, en bedre verden.

Kritikk av kapitalismen, sagt mellom oss, kan jo være veldig irriterende. Retthaversk, sta og på en måte så forelsket i sin egen fiasko og sin håpløshet at man heller foretrekker å forbli kapitalist. Fremfor alt: det evige gnålet fører sjelden til løsninger.

Så hva skal man gjøre? Det finnes jo ikke noe bedre, eller? Kanskje bortsett fra å handle annerledes.

Det høres fjernt ut.

Alles kamp mot alle

Hartmann knuser med én gang ideen om at kapitalismen kan endre seg innenfra slik at den blir menneskelig og demokratisk.

– Du kan jo heller ikke forandre våpenindustrien innenfra slik at den ikke gjør noen skade.

– Kapitalismen, sier hun, lar seg ikke lure. – Det må nok bli noe helt nytt.

Hennes yndlingstema er det hun kaller «den grønne løgnen». Konsernenes «grønnvasking». Selvbedraget til konsumenter som er opptatt av økologi og som tror at det vil være mulig å fortsette livet sitt i komfortabel velstand akkurat som før, bare grønnere og fair og ren.

Problemet er bare at rundt dette, så fortsetter utbytting og slaveri og fattigdom og miljøødeleggelser som før, mener Hartmann.

– Kapitalismen er i sin kjerne fortsatt alles kamp mot alle. Den beror grunnleggende på utbytting. Uansett hvor stor omfordelingen blir i etterkant, så vil den ikke kunne skjule det.

Kathrin Hartmann har i mellomtiden publisert flere bøker og laget filmer om temaet. Hun reiser rundt i Europa, diskuterer og demonstrerer. Kompromisser vil hun ikke vite av.

– Kapitalismen holder ikke sitt løfte om at de rike trekker alle sammen oppover, sier hun.

Superrikdom på få hender

Selvfølgelig har hun de aktuelle statistikkene klare. Ifølge Oxfam-studien har åtte superrike like stor formue som verdensbefolkningens nedre 50 prosent til sammen. Og Deutsches Institut für Wirtschaftsforschung, instituttet som driver med økonomiforskning, har regnet ut at 45 husholdninger eier like mye som den fattigste halvparten av den tyske befolkningen.

Dette er ikke bare tall.

– Det dreier seg om splitting, sier Hartmann.

– Man er nesten blitt vant til det. På den ene siden den vellykkede, og på den andre sosialsnylteren.

Og det er særlig dette hun anklager det kapitalistiske økonomiske systemet mest for.

– Det setter folk opp mot hverandre.

Hun forklarer med et eksempel hva hun mener: Hun bor i fjerde etasje, og hvis hun bestiller noe, så ringer DHL-budet garantert ikke på hos henne, men kaster bare en hentelapp i postkassen hennes. Så må hun gå til postkontoret. Det er selvfølgelig irriterende, syns hun.

– Jeg finner det uutholdelig at jeg må irritere meg over budet, sier hun. – Jeg er sur på ham, men egentlig burde jeg jo være sur på selskapet DHL fordi det lønner ham så dårlig at han ikke orker å slepe pakken opp hit, eller ikke kan.

Solidaritet vs kapitalisme

Enhver leter etter sin fordel. Enhver er seg selv nærmest. Dét er det egentlige problemet, mener Hartmann: menneskets isolasjon i sin funksjon som deltaker i markedet. Hennes mot-utopi er felleskapet. Eller, sagt med et gammelt uttrykk: «solidaritet».

– Du må ha opplevd solidaritet for å vite hva den betyr, sier hun.

– Ellers forstår du ikke hvilken kraft som ligger i den. Det solidaritet gir deg, kan penger aldri gi.

Hun har vært i Hellas hvor hun møtte mennesker som etablerte solidariske apoteker. Hun har vært i Bangladesh hvor småbønder går sammen. Og i Indonesia hvor hele landsbyer finner sammen for å kjempe mot palmeoljeindustrien og dens monokultur.

Drømmen om et lite systemskifte

Hun drømmer ikke om katastrofe og kupp og revolusjon, men om et systemskifte som kanskje begynner i en nisje. Som i den såkalte Allmende-økonomien for eksempel, hvor bruken av felles ressurser reguleres i nettopp fellesskap. Eller over alt der hvor ideer om fellesskap realiseres – i prosjekter innen boligbygging, i energi-, bank- og pleiesektoren.

Det som kommer, vil virkelig være noe nytt, ikke bare et nytt lag med maling. Det er hun sikker på. Og det vil kreve en lang politisk kamp.

– Framtiden kan ikke koses fram. Det kommer til et punkt hvor mennesker som blir utbyttet, begynner å kjempe imot, mener hun.

Kan kapitalismen reformeres?

Kapitalismen, så mye er klart, er vant til bekymring. Det er ikke bare Karl Marx som har argumentert den i hjel. Mange, mange mennesker, blant dem noen veldig, veldig smarte, har demontert den, hakket den opp, dissekert og avslørt den. De har erklært krig mot den og forsøkt å temme den. De har kritisert og forbannet den – og først og fremst ønsket den bort.

Men kapitalismen har alltid fortsatt å eksistere.

Den finnes i en britisk form, den finnes ved Rhinen, den finnes neoliberal og radikal, som turbo- og casino-variant, som stats-, finans- og grønn – men alt er kapitalisme. Totalt er den angivelig kommet i over 750 forskjellige varianter. En endringsdyktig «fyr» med imponerende overlevelsesteknikker.

Økonomen Joseph Schumpeter snakket om kapitalismens «evolusjonære karakter». Den er ikke en tilstand, men «en metode for økonomisk forandring».

Men likevel, og det er også sant, så er den et historisk fenomen. Noe som i sin moderne form dukket opp i verden for 200 år siden. Noe som ikke eksisterte før, og som derfor også kan forsvinne igjen.

Kapitalismen er ikke tyngdekraften, ingen naturlov, selv om den ter seg slik av og til. Spørsmålet er: hva kan komme etter den? Man trenger tross alt ideer hvis man ønsker å komme videre – hvis noe skal bli bedre. Det er det i det minste enighet om – at det er fullt mulig at ting kan bli bedre.

Kapitalismens mørke side

Over 800 millioner mennesker sulter. To milliarder mennesker lever av 27 kroner per dag, etter at beløpet er justert for kjøpekraft. Havene er overfisket og forsøplet. Luften er forurenset. Den industribetingede jordoppvarmingen sørger for tørke, oversvømmelser og ekstreme værforhold. De superrikes rikdom stiger på en rett og slett uanstendig måte. Og digitaliseringen ser ut til å forsterke denne utviklingen.

I mange av disse fenomenene er det økonomiske systemet, altså det som noe diffust betegnes som selveste kapitalismen, i alle fall medskyldig. Kapitalismen har utvilsomt også sørget for gode ting. Mer velstand, også globalt. Den har for eksempel sørget for en halvering av antallet mennesker som trues av fattigdom verden over i løpet av de siste 25 årene. Men alt dette ser noen ganger ut til å bli overskygget av det den ødelegger.

Det har jo vært alternativer. Men kanskje det trengs noen nye alternativer? Fjernt fra sosialisme og kommunisme, og andre -ismer. Muligens må vi få en ny form for kapitalisme, eller kanskje et helt nytt system. Men hva?

For tiden kan man ikke engang skimte konturene av det som kan komme. Selv i Marx-året 2018 er kapitalismen bare blitt analysert og kritisert, og det opp og i mente. Debatten går som regel ikke lengre enn å påpeke at «kapitalismen faktisk kan ha havnet i en krise».

Og spørsmålet er jo også: når nøyaktig slutter kapitalismen å være kapitalisme? Finnes det i det hele tatt en slik grense? Og er den nyttig?

Del av en større «deal»

Sannheten er at kapitalismen i sin reneste form ikke finnes noe sted, og at den sannsynligvis aldri har gjort det heller. Siden slutten av andre verdenskrig er den blitt del av en større «deal» som lyder: kapitalismen må «levere», slik som sosiologen Wolfgang Streeck har kalt det.

Det vil si: full sysselsetting, sosial sikkerhet, voksende velstand, mer fritid, karrieremuligheter for alle. I et nøtteskall: ikke alle profiterer likt, men alle profiterer på en eller annen måte.

Hans-Werner Sinn er muligens den siste man burde spørre om det ikke ville vært bedre å avskaffe kapitalismen. Han er tyskernes mest kjente samfunnsøkonom, også i dag, to år etter at han gikk av med pensjon. De fleste tyskere husker ham særlig som en kjølig talkshow-gjest som prøvde å forklare folket hvorfor ting som høres grusomt ut – som økonomiske reformer med skremmende navn – er helt nødvendige.

Sinn ble ikke bare til et varemerke på grunn av sitt særegne Abraham-Lincoln-skjegg, men også på grunn av den strenge stilen som han presenterte sine egne argumenter med – og detroniserte motparten.

Men også Sinn var ung en gang. Også Sinn var venstrevridd en gang – som student da nesten alle hørte hjemme på venstresiden. Han har hisset seg opp over urettferdigheter og over kapitalismen. I sin ferske selvbiografi «På jakt etter sannheten» («Auf der Suche nach der Wahrheit») beskriver han hvordan han har demonstrert og også brølt «Ho, Ho, Ho Chi Minh». Helt nøyaktig kan han ikke huske dette. Men når du leser disse skildringene og snakker med ham, så føler du at han er en streng tenker, denne Sinn, men kald er han ikke.

Da han jobbet i London i noen uker, i en tid da Margaret Thatcher holdt på med sine reformer, oppfattet han elendigheten rundt seg. Det opprørte ham.

Han kjenner også godt til fattigdom selv. Som barn opplevde han at foreldrene alltid var opptatt med arbeid. Først for å slippe unna fattigdommen, senere for å sikre familien en beskjeden velstand.

Et system med skavanker

Selv om Sinn, ikke overraskende, mener «letingen etter et helt nytt system», er «viss vass», så betyr det ikke at han vil «forsvare status quo», som han sier. Altså det eksisterende.

Han ser at «finansmarkedskapitalismen er kommet helt ut av kontroll». Han hevder det er «ren ønsketenkning at en markedsøkonomi automatisk fører til demokrati».

Og ja, også en Hans-Werner Sinn tviler på at «økonomisk vekst gjør mennesker virkelig lykkeligere».

– Muligens er menneskene i en forbruksorientert, kapitalistisk verden med høy inntekt ikke engang lykkeligere enn tidligere, hvor mennesker flest var mer beskjedne og ble lykkelige over lavere vekst, sier han.

Ingen kultur uten marked

Men, og dette «men» er kjempestort, selvfølgelig endrer alt dette ingen ting på overbevisningen om at «oppfinnelsen av markedene for 10.000 år siden er menneskehetens største kulturelle oppfinnelse». Uten marked er kultur nesten utenkelig. Det gir ingen fungerende økonomi og heller ingen filosofi.

Først da han begynte å studere, brøt han med «venstreideene» fordi han på et tidspunkt hadde forstått at staten ikke er overlegen markedet, at markedsøkonomi ikke betyr kaos, men at «desentralisering skaper orden», en «ikke-hverdagslig erkjennelse» som han sier.

Hans skarpeste argument er at bare markeder kan sørge for insentiver som virker individuelt og som balanserer fordeler og ulemper for hver markedsdeltaker slik at det til slutt totalt sett fører til det økonomisk beste utfallet. Men kapitalisme er mer enn bare marked. Den utrolige opphopningen av investert kapital, som har eksistert i 200 år, har skapt noe historisk nytt: en økonomisk vekst som aldri før, og en helt ny konsentrasjon av formue og økonomisk makt.

– Det ene betinger sannsynligvis det andre, mener Sinn.

– Hadde man gjennom statlig inngripen forhindret at de rike får lov til å bli rike, ville denne veksten sannsynligvis heller ikke kommet.

Han sier dette «vitenskapelig-nøytralt, betraktende, uten noen form for vekting».

Rangstige-tenkningen

Hans menneskebilde er ikke spesielt smigrende for arten, men han holder det for realistisk.

– Hele vår måte å tenke på er orientert mot posisjoner og rangeringer. Det handler alltid om hvilken plass på skalaen den enkelte har. Det er en enorm drivkraft.

– Men disse drivkreftene alene viser i beste fall «halve bildet» av kapitalismen, mener Sinn. Ren markedsøkonomi finnes ikke noe sted, men overalt bare «blandede systemer», i ulike former.

– Omfordeling finner jo sted i alle systemer, men spørsmålet er i hvilket omfang.

I Tyskland er forholdet mellom statlige utgifter og landets økonomiske resultater, den såkalte statskvoten, på 44 prosent, i Frankrike på 57 og i USA på 38 prosent.

For Sinn er denne omfordelingen prinsipielt rettferdiggjort. Den forringer imidlertid insentivene til å yte.

– Det må finnes et optimum ett eller annet sted. Uklart er bare hvor.

Ansatte som medeiere

Sinn ser imidlertid ett punkt hvor dagens kapitalisme absolutt vil kunne forandres i mer radikal retning. Og det på en måte som ville gjøre det mulig å korte ned omfordelingens møysommelige og alltid omstridte prosess: gjennom arbeidstakernes deltakelse i bedriftene «i stor stil».

Det ville være et skritt som vil jevne den eldgamle motsetningen mellom arbeid og kapital, slik den ble formulert av Karl Marx, med jorden.

– Menneskene må få et annet bein å stå på, ved siden av arbeidsinntekten, sier Sinn.

– Du må få dem inn på kapitalsiden. Særlig nå. Gjennom aksjeposter i stort omfang, verdiskaping, også eiendom.

Hvis det er riktig at kapitalsiden hører til digitaliseringens vinnere, og det er en del som taler for det, så vil det ifølge Sinn være viktig å sørge for at dette skjer i tide.

– Så slipper man den slitsomme omfordelingen i etterkant. Det er bedre at menneskene planter såkornkapitalen tidlig slik at den videreutvikler seg.

Hva hvis kapitalismen går tom for arbeid?

Det oppsiktsvekkende ved den nåværende situasjonen er følgende: selv i en uvanlig lang økonomisk vekstfase, som den Tyskland og store deler av Europa har opplevd og også opplever for tiden, og som mange profiterer av, er misnøyen stor. Misnøyer er så stor at den nye storkoalisjonen mellom CDU og SPD i Tyskland, må kvele den med milliardtunge gode gjerninger. Men det finnes ikke nok gode gjerninger som ville kunne sørge for at kritikken av kapitalismen avtar.

Det ser ikke ut som om utjevningen mellom topp og bunn fungerer lenger. I alle fall ikke godt nok for å unngå opprør i systemet. Det er for eksempel også et problem for et parti som SPD, de tyske sosialdemokratene, som står for omfordeling.

Kanskje vil man lykkes å reparere og stabilisere systemet når enhver ny regjering vrir på noen små skruer, og enda en gang finner fram til en ny balanse. Men er det nok at ting «bare fungerer»?

Har ikke tvilen ved kapitalismens legitimitet for lengst kommet mye lengre? Helt fram til spørsmålet om hva den stadige jakten etter egen fordel, den stadige ropingen etter en pris for alt mulig gjør med mennesket? Det stilles ikke bare spørsmål ved den teknisk-økonomiske siden av kapitalismen, men også den filosofiske.

I sin bestselger «Donut-økonomien», som nylig kom ut på tysk, rapporterer økonomen Kate Raworth om et prosjekt i Colombia. I 2005 fikk tilfeldig utvalgte, fattige familier en premie på rundt 15 dollar i måneden hvis ett av deres barn deltok regelmessig i undervisningen. Ved første øyekast var «gulrot-forsøket» en suksess. Sannsynligheten for skolebesøk steg hos disse barna.

Men det fantes en sideeffekt. Hos søsknene til de sponsede barna sank viljen til å gå på skole siden de ikke fikk noen premie. Den negative effekten var til og med sterkere enn den positive.

Et spørsmål om verdier

Kapitalisme er nemlig også et spørsmål om verdier, og med det menes ikke de økonomiske. Egen indre drivkraft og solidariske effekter blir altfor ofte borte så snart penger kommer inn i bildet.

Kapitalismen er full av slike motstridende effekter. Sterkest er disse to: for det første den grunnleggende troen på at den enkeltes strev etter egen fordel til slutt vil føre til et bedre liv for alle. For det andre forholdet mellom arbeid og konsum.

Best fungerer kapitalismen hvis det hersker den ytterste disiplin mens det jobbes – og den ytterste «disiplinløshet» når det konsumeres. Det var jo også det nye ved kapitalismen. Den førte til en «adling» av arbeidet slik det ikke hadde eksistert før i historien, og i tillegg en «kanonisering» av konsumet – som også var noe helt nytt.

Filosofen Richard David Precht er alt annet enn lat. Han har skrevet ti bøker i løpet av ti år, holder taler på kongresser, snakker på tv og reiser ustanselig. Han er én av Tysklands mest produktive tenkere og kunne nesten være et symbol for løftene til arbeids- og ytelsessamfunnet.

Likevel er Precht sikker på at nettopp dette arbeids- og ytelsessamfunnet, slik det har utviklet seg i løpet av de siste 200 årene, en gang vil ta slutt, og at det bare vil forbli en episode i menneskehetens historie. Og akkurat det synes han er alt annet enn ille.

– En fri mann i det gamle Hellas ble definert gjennom at han ikke jobbet, men han kjedet seg ikke for det.

Det var slaver, kvinner og utlendinger som sørget for velstanden. Denne oppgaven vil i fremtiden overtas mer og mer av roboter og datamaskiner, mener Precht.

Precht har sans for å beskrive de angivelig nye tingene som noe som ikke er så nytt likevel. Han liker å knuse sannheten om det bestående – som tyskernes selvsikkerhet om at deres flid alltid har brakt dem ut av enhver krise, eller partienes næringspolitiske enighet om at det til syvende og sist bare kommer an på én ting: arbeidsplasser, arbeidsplasser, arbeidsplasser.

– Jeg ser på det som en normal, nærmest lineær utvikling, sier Precht.

Myten om full sysselsetting

I begynnelsen av den industrielle revolusjonen jobbet arbeiderne ofte 80 timer i uken. I dag ligger arbeidstiden til en fulltidsansatt på 41 timer i Tyskland. Neste skritt vil derfor være at «mange mennesker ikke vil være tvunget til å jobbe lenger». Precht vet utmerket godt at han dermed pakker et brudd på en epoke inn i søte, små skritt.

Og selvfølgelig er han klar over at det ikke finnes noe mer eksplosivt enn å riste ved det politiske målet om full sysselsetting. For arbeidslivets digitalisering og automatisering – og dermed mulige ødeleggelsen av millioner av arbeidsplasser – blir for tiden ikke diskutert som en mulighet i politikken, men som en katastrofe.

– Derfor holder alle partier fast ved målet om full sysselsetting. Ved «myten full sysselsetting», ved illusjonen om full sysselsetting, poengterer Precht.

Precht ser edruelig på utviklingen. Hvis du lar alt fortsette som nå, så vil robotens frammarsj føre til masseledighet og elendighet. Til millioner av arbeidsledige og antakelig en vekst for radikale partier til både høyre og venstre.

– Og da har vi et annet samfunn, sier han.

Betingelsesløs basisinntekt

Men det trenger ikke komme så langt hvis det gjennomføres noen politiske reformer i tide. Og den viktigste vil være den betingelsesløse basisinntekten: penger til alle. Borgerlønn, med andre ord.

Precht har skrevet en stridsskrift om emnet. «Jegere, gjetere, kritikere» heter boken som kom ut i slutten av april. Tittelen av denne «utopien om det digitale samfunnet» er lånt fra et berømt sitat av Karl Marx.

Ifølge Marx skal enhver ha mulighet til å gjøre det man har lyst til i kommunismen: jakte, drive med husdyrhold – eller kritisere. I boken skriver Precht at «den voldsomme omveltningen i vår tid ikke nødvendigvis må føre til elendighet, men at den inneholder muligheten for en framtid som er verdt å leve».

Og det viktigste elementet i dette «utkastet på fremtiden» er altså den betingelsesløse grunninntekten. Precht ser for seg at enhver borger får 1500 euro i måneden. Uten unntak.

Avgift på finanstransaksjoner

Det finnes ingen behovsprøving for borgerlønnen, og enhver kan tjene penger i tillegg uten å bli skattlagt hardere enn i dag. Det skal ikke være ekstra trekk fra inntekten. Pracht vil betale det hele gjennom en avgift på finanstransaksjoner.

Ideen er allerede blitt diskutert en stund. Det finnes flere modeller, fra små basisinntekter, som ligner på en form for sosialhjelp, til mer vidtrekkende konsepter som den til Precht.

Økonomen Hans-Werner Sinn er forresten mot begge varianter. De små modellene synes han ikke er særlig originale, mens de sjenerøse modellene ikke lar seg finansiere.

Det avgjørende spørsmålet er imidlertid: Hvordan skal et slikt system oppstå? Av ren filantropi, av vennlighet til menneskene?

Precht gir et annet svar. Et økonomisk svar. Disrupsjon av arbeidsplasser gjennom automatisering og kunstig intelligens vil føre kjøpekraften i en krise i de neste årene. Forbruket vil bryte sammen og økonomien komme i ulage.

– Hva er vitsen med at et konsern kan produsere sine varer bedre og stadig billigere ved hjelp av roboter hvis ikke det er nok mennesker som har penger til å kjøpe disse produktene?

Derfor må det ifølge Precht altså pumpes penger inn i systemet på en annen måte enn gjennom lønnet arbeid.

Verdikrise i vente

Men de økonomiske endringene er blant de minste av problemene som vil dukke opp. Det vil komme til en massiv verdikrise.

– Menneskene definerer i dag sin egenverdi gjennom sitt lønnede arbeid. Men hvordan vil deres selvbilde se ut hvis manges arbeidskraft faktisk ikke trengs lenger, økonomisk sett?

I denne konstellasjonen er den borgerlønn ikke bare løsningen på det økonomiske spørsmålet, men selve «kjøretøyet» som vil kunne gjøre en slik verdiendring mulig.

– Vi skaper en sosialismens øy i kapitalismen, sier Precht.

Kapitalismen vil bestå, for det lønner seg jo fortsatt å jobbe, men det vil ikke lenger være den eneste muligheten.

– Hvis det eksistensielle presset faller bort, så er det plutselig plass for andre ting, for eksempel spørsmålet «hva gjør livet mitt meningsfullt»?

Tomhetsfølelsen

Det finnes allerede i dag et dypt ubehag ved hvordan man forbinder disse moralske spørsmålene med jakten på økonomiske fordeler. Særlig yngre mennesker tviler på de gamle statussymbolene, den dyre bilen, eller karrieremålet på hjørnekontoret.

– Mange føler tomrommet, mener Precht.

– Paradoksalt nok fyller de ofte denne tomhetsfølelsen med enda mer konsum, for å kompensere for arbeidets manglende mening.

Richard David Precht er interessert i tvetydigheten ved disse mekanismene, i dens doble bunn. I lang tid har han beskjeftiget seg med kapitalismen og dem som ryddet veien for den. For eksempel med John Locke, forfekteren av den private eiendomsretten og menneskeverdet som samtidig investerte i slavehandel og som nektet indianerne retten til eget land.

– Kunsten å lagre moralsk tenkning og kommersielle handlinger i bevisstheten slik at de ikke møtes der, kjennetegner ikke bare vår tid, der vi nyter kakao som høstes av barn. Denne kunsten er minst like gammel som den liberale kapitalismen selv, mener Precht.

– Men kanskje er det mulig å sivilisere mennesket litt i denne sammenheng.

Passer digitalisering og sosialisme sammen?

Den første stillingsannonsen som internett-konsernet Amazon la ut, sluttet med setningen: «Det er enklere å finne opp fremtiden enn å spå den».

Det er ingen tilfeldighet at Amazon med dette sitatet fra informatikkforskeren Alan Kay, skisserte sin egen bedriftsfilosofi. I USAs store IT-konsern tenkes det ikke på stort annet enn fremtiden, og ikke noe annet sted i verden er man så sikker på å være del av denne fremtiden. Eller i alle fall så later man som om man er det.

Det ser ikke ut som om det vil oppstå noen temmet variant av kapitalismen hos Amazon, Google, Facebook eller Uber. Det som der i gården oppfattes som digital kapitalisme eller plattformkapitalisme, har en tendens til å fremme ulikhet og svekke staters mulighet til å regulere dette siste tilskuddet av kapitalismevarianter. Disse selskapene gjør sine tjenester unnværlig for det enkelte mennesket, eller i det minste i stor grad avhengig.

Studier viser at digitaliseringen til og med øker farten på den utviklingen av ulikhet, særlig i USA. Mang en forsker sier at økningen av den skjeve inntektsfordelingen i stor grad skyldes de enorme inntektene til eliten fra Silicon Valley.

Kina er den andre delen av verden som fremtiden synes å tilhøre, først og fremst økonomisk. Her gjennomføres akkurat nå det store eksperimentet med å presse gjennom en kapitalisme som kun kjenner økonomisk frihet, men ingen politiske. Velstand istedenfor valg. Også der utvikler det seg stadig skarpere form for kapitalisme..

Faren for total overvåking

Lenge tenkte man at det kun var et spørsmål om tid når den økonomiske friheten i Kina ville bli fulgt av politisk frihet. Som om det skulle være en naturlov at den økonomiske liberalismen og demokratiet nødvendigvis må finne sammen. Men denne loven finnes ikke. I stedet bruker landet den digitale teknologien til en ny form for totalitær overvåking.

Det er interessant å observere at både USA og Kina bruker digitaliseringens teknologiske muligheter på måter som strekker seg fra genial til brutal. Men hva med Tyskland? Europa?

Er det i det hele tatt mulig for europeerne i denne framtiden – som domineres av andre – å i det hele tatt kunne opprettholde sine demokratiske og sosiale standarder?

Commonisme

Burde ikke mulighetene være flere? Hvordan kan et positivt framtidsutkast kunne se ut? Finnes fortsatt visjonen om en digitalisering som ikke er totalitær, men egalitær?

Det Anke Domscheit-Berg ser for seg som fremtidig modell, vil kunne kalles en «digital sosialisme». Men det uttrykket liker hun ikke.

– Ordet vekker falske assosiasjoner, og det passer heller ikke.

Hun har jo ingen ting mot privat eiendom, ikke engang mot rikdom – hvis den ikke blir direkte uanstendig akkurat. Begrepet som hun foreslår, har imidlertid også behov for forklaring. Og slagkraftig er den heller ikke: «commonisme».

Hennes idé for fremtiden ser slik ut: Det finnes fortsatt et marked, priser og bedriftseiere. Forskjellen er at det ikke lenger er opphopningen av privat eiendom som står i sentrum for økonomien, men «det felles gode». Det høres naivt ut, men det trenger det ikke å være.

Domscheit-Berg avleder begrepet fra felles varer (commons) slik de fantes og finnes i landbruket, og fra de såkalte «commons-lisensene» til programvarer som er laget i felleskap og som er fritt tilgjengelig. Hennes forbilde er i det hele tatt internettkulturens evne til deling, for eksempel av kunnskap.

– Der vokser det nye som en sopp inn i systemet. Og det tar allerede i dag fra kapitalismen en del av dens makt og dominans, sier hun.

Domscheit-Berg er først og fremst internett-aktivist og fortolker av digitalisering. Siden forrige valg er hun også medlem av det tyske parlamentet, partiløs, valgt fra listen til «Die Linke», en sammenslutning av flere mindre venstrepartier. Før det har hun vært medlem av både de Grønne og Piratene. Og før det igjen jobbet hun for McKinsey, for Accenture og Microsoft.

Hun har flere ganger gjort karriere i livet sitt, og hun har opplevd mange forandringer. Den viktigste: DDRs fall. Hun var 22 år gammel da staten hennes forsvant og et samfunnssystem ble foreldet.

Domscheit-Berg er altså godt kjent med omveltninger. Og det er kanskje det som gjør henne så bemerkelsesverdig avslappet i forhold til alt som har med fremtiden å gjøre. Hun har jo erfart at det kan bli bedre når noe gammelt tar slutt hvis du er villig til å engasjere deg i noe nytt.

Hyller delingskulturen

Hun har gjort tusen ting, prøvd ut, forkastet, men så finnes det to konstanter i hennes biografi likevel: hun står politisk til venstre, og hun svermer for mulighetene i det digitale samfunnet. Fremfor alt er hun overbevist om at begge deler hører «naturlig» sammen – det politiske venstre og det digitale.

Hun ser i digitaliseringen «den største muligheten overhodet» for et «mot-utkast» til kapitalismen. Når det gjelder forandringen av arbeidslivet, deler mye av det filosofen Precht sier. Og hun nøler ikke ett sekund med å sammenligne det som vil komme av disrupsjon, tilintetgjørelse av arbeidsplasser og sosial omveltning med det man så da DDR gikk i oppløsning.

Den egentlige «hensikten» med digitaliseringens er at den en gang vil nærmest vil avskaffe prissetting, og det på flere og flere områder. Og der hvor det ikke lenger finnes noen pris, der har kapitalismen nådd sine grenser.

– Alt det som nesten ikke koster noe, greier ikke kapitalismen å håndtere, mener Anke Domscheit-Berg.

Mareritt eller drøm?

Men det som virker som et mareritt for den enkelte arbeidstaker, nemlig at det hun produserer, blir ufattelig billig, er samfunnsmessig en drøm. Som enhver kan delta i hvis det bare gjøres på en politisk klok måte.

Domscheit-Berg forteller en historie for å forklare dette. En sann historie om en snekker i Sør-Afrika som hadde høvlet bort flere fingre. Snekkeren tok via internett kontakt med en spesialist. Sammen med ham konstruerte han en kunstig hånd. Historien ble kjent. Over hele verden meldte det seg mennesker som manglet en hånd. De to lastet ned tegningene på internett, fritt tilgjengelig for alle. For noen hundre dollar kan nå alle få laget seg en hånd.

– Det er hele poenget med digitaliseringen, sier Domscheit-Berg.

– Et menneske må bare én gang løse et problem for menneskeheten. Det digitale samfunnet sørger for at denne løsningen blir tilgjengelig overalt. Med tredimensjonale skrivere kan enhver selv produsere ting man har behov for.

Problemet med kapitalismen er at dens logikk tilsier at oppfinneren av den kunstige hånden må registrere et patent, og at produsenten må kreve 10.000 dollar per eksemplar. Effekten er at millioner av mennesker som ikke har 10.000 dollar, ikke har råd til denne hånden.

For å styre utviklingen er Domscheit-Berg veldig for en sterk stat eller et sterkt verdenssamfunn. Noen må jo bestemme hva som tjener det felles gode.

– Enten må vi ekspropriere eller kompensere. Vi kan for eksempel si at «du får 50 millioner dollar nå med en gang, men så eies din innovasjon av hele verden».

Den evige profitt-tanken

Hva er poenget med muligheten til å kunne lage en rimelig nyre som lar seg transplantere til enhver, hvis organet er beskyttet av patent og koster 100.000 dollar, spør Domscheit-Berg.

Hvorfor gjør samfunnet seg så liten, egentlig, og overlater feltet til de mer filantropiske blant milliardærene, fortsetter hun:

– Hvis en Bill Gates kan sette i gang med å ta rotta på malaria, hvorfor kan ikke verdenssamfunnet gjøre det samme?

Man må bare tørre å utvikle en visjon for fremtiden, utlede en konkret strategi og realisere den.

– Silicon Valley viser hvordan det kan gjøres. Kineserne bare gjør det. Hvorfor tør ikke vi?

Statskapitalismen i Kina er selvfølgelig et uutholdelig, totalitært system, mener Anke Domscheit-Berg. Men den viser hvor langt mulighetene til styring går.

I årevis har Kina jobbet med det såkalte «social-credit-systemet», et slags rangeringsprogram, som allerede fra 2020 skal bedømme og vurdere borgerne i alt de foretar seg. Regjeringen har lenge vært klar over hvordan det allestedsnærværende internettet vil gjøre en total overvåking mulig.

– Hvis kineserne kan føre en så forutseende politikk, så betyr det at det er mulig. Også for andre formål, for demokratisk legitime formål, som for gjennomføring av en velferdsrettet, positiv visjon om fremtiden. Vi trenger ikke overlate alt til markedene.

Digitaliseringens farer

Så hva kommer etter kapitalismen? En ny epoke av lykke, et nytt tilløp til mer rettferdighet, likhet, brorskap?

Svaret avhenger av hvordan man vurderer den økonomiske utviklingen i årene framover. Det hersker neppe tvil om at de trendene som har kjennetegnet den moderne kapitalismen i 200 år vil forsterkes.

Digitaliseringen er en produsent av enorm ulikhet. Den favoriserer monopoler. Den kan gjøre veldig få mennesker veldig rike på veldig kort tid. Og den kan endevende komplette bransjer i løpet av bare få år, ødelegge millioner av arbeidsplasser og forskyve verdenshandelens tyngdepunkter.

Økonomisk sett er ikke noe av dette nye fenomener. Imidlertid vil de få lov til å boltre seg i et tempo som er historisk nytt. Og selv om digitaliseringen på lang sikt skulle skape flere arbeidsplasser igjen, er det usannsynlig at disse nye jobbene vil oppstå like raskt som de gamle forsvinner.

Politisk interessant blir disse omveltningene når antallet tapere, eller de som ser på seg selv som fremtidige tapere, ikke lenger bare utgjør et mindretall.

Etter Brexit, framgangen for høyrepopulistiske le Pen i Frankrike eller Alternative für Deutschland (AfD) og Donald Trump, trenger man ikke være visjonær for å ane hva som kommer til å skje de nærmeste årene.

En ny form for omfordeling?

Sannsynligvis vil de neste årene handle om omfordeling. Om en ny form for omfordeling av arbeid, velstand og kapital. Og digitalt utbytte. Du kan «føle» dette i valgresultatene over hele Europa, nå sist i Italia.

Om denne omfordelingen vil skje gjennom en betingelsesløs basisinntekt, borgerlønn, vet ingen. Men det syns sikkert at samfunns- og arbeidsliv kommer til å bli organisert og finansiert på en ny måte. Og at et samfunn, som risikerer å gå tomt for arbeid, må stå klart med nye rom og nye ideer for et liv, eller for livsfaser, uten så mye betalt arbeid.

En sfære av solidaritet

Det avgjørende spørsmålet er ikke om det som kommer, fortsatt kan kalles kapitalisme. Manchester-kapitalismen for 150 år siden har ikke mye til felles med dagens sosiale markedsøkonomi. Det viktigste er om det lykkes å etablere en annen sosial sfære hvor andre verdier gjelder – ved siden av sfæren som styres av moralen om ytelse, økonomisk akselerasjon og konsum.

En sfære av solidaritet slik som Kathrin Hartmann beskriver den. En sfære av selskaper hvor de ansatte også er eiere slik som Hans-Werner Sinn anbefaler. En sfære av innovasjon uten egeninteresse slik som Anke Domscheit-Berg ser for seg. En sfære av økonomisk sikret postkarrierisme slik som Richard David Precht kunne tenke seg.

Det ville i alle henseender være et samfunn som ikke avskaffer kapitalismen, men som kompletterer den.

Det vil si at kapitalismens dynamikk, markedets dynamikk og digitaliseringens dynamikk bevares og brukes, men at de ikke opphøyes til mål i seg selv. Men i stedet skaper rom for nye former for samliv, samarbeid og for å tjene penger.

Med andre ord: skaper rom for utopier.

Hva med menneskenes lengsler?

Sosiologen Harald Welzer mener at nåtidens største problem ligger i at det mangler bilder av en positiv framtid.

– Kapitalismen har sørget for at alle alternativer til den selv er blitt borte, særlig ethvert alternativ til prinsippet om vekst. Men vi er nødt til å oppdage disse alternativene hvis vi vil overleve som menneskehet, sier han.

Det trengs «mot-historier» som ser lovende ut, mener Welzer. Mot-historier som ikke bare handler om hva vi må gi avkall på, men om hva vi har å vinne. Den betingelsesløse basisinntekten er en slik mot-historie for ham. Den bilfrie byen og et jordbruk uten dyremishandling.

Mangler positive politiske vyer

Det plager Welzer at politikken og partiene selv nesten ikke har noen positive fremtidsvisjoner lenger.

– Hele politikken preges av at den på en måte vil reparere det bestående. Det handler alltid om å rette på feil.

Da er det ikke rart at mange mennesker kun vil se på det som kommer som en tid hvor de har noe å tape – og som de da velger sin politiske preferanse etter. Det eneste partiene har å tilby folk, er kun «en forlengelse av nåtiden så lenge som mulig, men ingen framtid».

Du kan ifølge Welzer se dette tydelig i de siste årenes politiske retorikk. Det er alltid snakk om at man må «ta menneskenes bekymringer på alvor». Med den konsekvens at politikken dessverre ser like bekymringsfull ut.

– Hva hvis politikerne endelig kunne ta menneskenes lengsler på alvor? spør Welzer.

Disse lengslene ville gå dypere enn bare til hva man kan kjøpe på neste handletur, mener han.

Den underkastede forbrukeren

Welzer beskriver enkeltmenneskets forhold til økonomien i dag som «underkastelse». Og det mennesket som er minst fri for Welzer, er forbrukeren. Forbrukeren kjøper ting som hen ikke trenger, ja ofte ikke engang bruker, og reduseres slik til et mellomlager mellom butikk og søppeldynge.

Egentlig så burde det demre selv for den dummeste forbrukeren at det ikke ligger noen lykke i «alltid mer». At hen betaler dette «alltid mer» ikke bare med penger, men i siste konsekvens med sin levetid, mener Welzer.

Men hvordan bli del av en positiv framtid? Gjennom revolusjon?

Avgjørende er ikke den ene, spesielt geniale ideen, en værbestandig teori, mener sosiologen. En ny marxisme trengs definitivt ikke. Det avgjørende er en sosial bevegelse som vokser og som blir sterkere og som er enig om grunntanken om at det må settes opp noe nytt mot den bestående økonomien og hverdagskulturen. Man trenger «mange vakre mot-verdener». Mikropolitisk strategi kaller han det.

Og så siterer han Marx likevel:

– Du må tvinge de forstenede forholdene til å danse ved å synge deres egen melodi for dem.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---