Heftig men ikke særlig begeistret

SYNSPUNKT | Da jeg vokste opp var det en gjeng litt større og eldre gutter som regjerte i skolegården, som vi småungene gjerne ville henge med. Det var glanstid for fotballkort, og de som kunne bytte og spille kort med den tøffeste gjengen, fikk føle litt på makt for første gang. Men det kostet å bli tatt inn i det kanskje ikke så gode selskap. Vi måtte gi fra oss mange av våre beste kort og vi måtte heie på lag vi egentlig ikke syntes noe om for å bli godtatt.

Omtrent slik framstår kvartetten som skal fronte vår nye regjering.

De to store i gjengen inntar lederrollen, mens de nye små har gitt bort mange av sine beste kort for å få være med.

Den regjeringsplattformen som ble lagt fram i går kveld er et kompromiss mellom fire ulike parter, der de to største ser ut til å ha fått de beste kortene. De andre har fått noen byttekort og noen vage lovnader om at de skal få mer etter hvert. Alle som har hengt med eldre gutter i skolegården har fått kjenne på realiteten av slike løfter.

Begeistringen om å få lov til å være med, går raskt over.

Da de fire partiene møtte offentligheten med sin nye erklæring virket stemningen ganske så laber. Entusiasmen var nærmest påtagelig fraværende.

Ok, de er sikkert trøtte, men likevel?

Man kan nesten påstå at ideologiene i norsk politikk døde enda litt mer med denne regjeringsplattformen. At det nå definitivt er makt og posisjoner som driver og motiverer politikerne, ikke ideologi og partiprogram. Hvis du stemmer Venstre eller KrF, så kan det være veldig vanskelig å kjenne igjen den politikken du har brukt stemmeretten din på.

For partiene handler dette om en konstant avveiing mellom blank ideologisk profil og det å ha makt. Skal man unngå å få skitt på fingrene, eller skal man være med å styre?

Det er vanskelig å si hva som er rett og galt – både velgertaktisk eller for den partiinterne motivasjonen. Det er uansett en krevende kunst å forene det som tross alt er ulike partier, og da vil det måtte bli sånn at den ideologiske profilen til enkeltpartiene blir blassere og vanskeligere å få øye på i en felles regjeringserklæring.

Risikoen er at man strekker seg for langt. Man kan bli ugjenkjennelig for velgerne og man kan bli utydelig for grasrota i eget parti. Da blir det fort farlig, og partiledelsen kommer i en konstant forsvarsposisjon.

Venstre og KrF står allerede med ryggen mot sperregrensen, og er avhengige av å skape entusiasme og begeistring for sitt nye regjeringsprosjekt.

Hittil har den jobben gått nokså dårlig.

Noen kaller det realpolitikk, men for mange velgere må Granavolden-erklæringen fremstå som et vasset dokument fullt av kompromisser der helhet drukner i detaljer og konstruerte «partiseire».

Fremskrittspartiet «fikk» ifølge seg selv gjennomslag for en innstramming i innvandringspolitikken.

– Vi er nå blant de strengeste i verden, sa en fornøyd Siv Jensen da NRK samlet alle partilederne til debatt i går kveld.

– Vi er på sjetteplass i verden når det gjelder å ta i mot flyktninger sa Venstres Trine Skei Grande og KrFs Kjell Ingolf Ropstad i kor.

Mens Erna Solberg kunne fortelle at de har fått til «et stort løft på integreringen».

Kompromissenes innhold avhenger av hvem som snakker.

Venstre har ofret tvilling-abort og «en raus innvandringspolitikk» mot å få mange kulepunkter om klima inn i regjeringserklæringen. Kulepunkter som stort sett handler om målsettinger og utredninger. Når skrytelista di består av egennavn som «Klimakur» og «Nysnø», så har du en jobb å gjøre. Nysnø er for øvrig navnet på et fond for klimainvesteringer. Skei Grande skal ha for at hun prøvde i går. Noe sånt sa hun da hun skulle definere Venstres klimaseier på Granavolden: «Vi kom med et snøfnugg, fikk nysnø og dro hjem med en snøkanon».

KrF klarte med et nødskrik å samle sine egne om regjeringsdeltakelsen. Der i gården trenger de hjelp fra høyere makter enn Solberg og Jensen for å skape ny begeistring. Kjell Ingolf Ropstad virket irritert, sa dumme ting om tvilling-abort («klarer du å bære fram ett foster, så klarer du to…») og var flere ganger på nippet til å krangle med Siv Jensen istedenfor Jonas Gahr Støre under gårsdagens partilederdebatt.

At små partier bruker deres lave oppslutning som argument for at de «ikke kan få gjennomslag for alt», er både forståelig og helt greit. Siv Jensen gjorde det med suksess da hun hadde 16 prosent. Men Kjell Ingolf Ropstad gjentok seg selv med denne argumentasjonen i går. Han var« lei seg» og «veldig stolt» om hverandre, og understreket at en fireprosent-parti ikke kan få igjennom alt de ønsker.

Som velger og seer tenker man da, «herregud… det er jo ingen som tvinger deg inn i regjering, Ropstad. Hvis du blir så forbanna lei deg, så dropp det da..!».

Høyre er kjempefornøyd. De er jo et blitt et styringsparti, og svelger dermed det meste, så lenge de får statsministeren og flest statsråder. Sannsynligvis har partiet tjent på sin romslighet overfor de andre. Erna Solberg er i dag den største i Høyres historie. Hun har holdt ut lengst i regjering og nå klart å forene fire borgerlige partier under samme plattform.

Og det var Erna Solberg som oppsummerte debatten i går kveld: Hun sa at hun ønsket seg et samfunn der det er godt for barn å vokse opp, og at samfunnet er godt for alle andre også. Ja de kan få sagt det, denne regjeringen. Jeg er helt enig.

Det er naivt å tro at det ville vært noe annerledes hvis rødgrønn side skulle forhandlet om en regjeringserklæring. Det hadde nok blitt NM i kamelsvelging og konstruerte kompromisser også med Støre øverst ved forhandlingsbordet med Senterpartiet, SV og kanskje MDG og Rødt – og KrF? – i tillegg. Vi trenger ikke se lenger enn til Sverige for et ferskt eksempel. Der har Stefan Löfven solgt unna mange sosialdemokratiske prinsippsaker for å kunne få fortsette som statsminister.

Kompromisser må til realpolitikkens verden hvis man skal få til noe. Politikerne blir gjerne «damned if you do, damned if you don’t».

I eksemplet Sverige var det snakk om å få en regjering eller om at det politiske kaoset bare skulle fortsette.

En flertallsregjering gir stabilitet og forutsigbarhet. Det er for eksempel slik NHO hyller den nye regjeringen. Og kanskje er det slik. Men til tross for en erklæring på 108 sider, så kan det jo hende at det skjer noe der ute i verden som regjeringen helst bør mene noe om – og som ikke er beskrevet i et kulepunkt fra Granavolden.

Det skal nok ikke for mange nederlag til før småpartiene surner og føler seg oversett.

I skolegården, «back in the days», hendte det titt og ofte at en av småungene – etter å ha følt seg snytt for ørtende gang – med gråtkvalt stemme og røde øyne kastet fotballkortene i bakken og hulket «dette blir jeg ikke med på».

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---