Høyresidens Frp-blindhet

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Denne helgen kommer det til å være KrFs landsmøte. Forrige helg var det Venstres landsmøtedelegater som lovpriste regjeringssamarbeidet og snakket negativt om partiene på den andre siden. Budskapet er at dagens regjering kan fortsette etter valget, dersom de to partiene kommer seg over sperregrensen på fire prosent.

Det er et lite troverdig budskap. Ikke bare fordi meningsmålingene gir klare signaler om at det kommer til å bli rødgrønt flertall, men også fordi Frp etter en eventuell borgerlig valgseier neppe vil godta at Venstre og KrF fortsetter veldig lenge i regjering. På Frps landsmøte neste helg kommer historiefortellingen til å være at det gikk helt utmerket for Frp å være i regjering med Høyre alene, men at alt ble ødelagt da de to «tullepartiene» i midten kom med.

Sylvi Listhaug fører an

Den påtroppende lederen i Fremskrittspartiet, Sylvi Listhaug, er anfører i nedsnakkingen av Venstre og KrF. Det virker ofte som om det er et selvstendig mål for henne å knuse de to partiene. Mistroen er gjensidig. I Venstre og KrF har det vært vanlig å fremheve Listhaug som en representant for den delen av Frp som de tradisjonelt aldri har kunnet samarbeide med.

Så har Listhaug i det siste året vist at hun har flere sider. Etter at hun ble nestleder, har hun hatt færre provoserende utspill. Da hun ledet an i oppgjøret mot de såkalte nasjonalkonservative i Oslo, fremsto hun i en periode som en moderat og ansvarlig liberalkonservativ politiker. Nå som oppgjøret er tatt og hun i realiteten har ledet partiet i en måneds tid, er det mulig å se konturene av et parti som beveger seg litt hit og dit i det politiske landskapet, men som først og fremst følger én ledetråd: Det skal ikke inngås kompromisser som gjør partiet utydelig.

Derfor var det også logisk at Sylvi Listhaug, samme dag som regjeringens forslag til rusreform ble lagt frem, overkjørte partiets ruspolitiske talsperson. Kari Kjønaas Kjos har i en årrekke hatt et sterkt personlig engasjement for en mer human ruspolitikk. Hun var innstilt på å forhandle med regjeringspartiene, men Listhaug mente det var riktigere å si absolutt nei til reformen som etter hennes mening var formet av rusliberalerne i Venstre.

Listhaug oppnådde to ting: Å skrive et lite kapittel til i historien om hvordan Høyre lar seg styre av minipartiet Venstre, og å fortelle velgerne at Frp vil ha et sterkt og effektivt politi. De som var imot rusreformen lyktes jo i ganske stor grad med å gjøre den om til et spørsmål om hvilke virkemidler politiet skal ha for å stanse ungdomskriminalitet.

På Venstres landsmøte i forrige uke var det knapt noen som kommenterte Listhaugs torpedering av rusreformen. Det var Arbeiderpartiet som var den store skurken. Tilsvarende er det neppe noen på KrFs landsmøte denne helgen som vil snakke om hvordan Frp i fjor torpederte en av deres store gjennomslag i regjeringsplattformen – nemlig opprettholdelsen av en restriktiv bioteknologilov. Da ble det snakket om at stortingsflertallet åpnet opp for et sorteringssamfunn, men i ettertid er det glemt at også Frp var med i det flertallet.

Så skal det for ordens skyld legges til at partileder Kjell Ingolf Ropstad rett før landsmøtet gjorde det klart at det i mange år fremover er uaktuelt å regjere med Frp. Dermed åpnet han opp for en kritikk av Sylvi Listhaug og hennes partifeller, men han var nøye med å begrunne sitt standpunkt på en veldig lite politisk måte. Ropstads begrunnelse var at KrF ikke vil regjere med Frp, fordi Frp har sagt at de ikke vil regjere med KrF. Den politiske kritikken er fortsatt forbeholdt partiene på venstresiden.

Vil måtte tåle kraftige nederlag

Isolert sett er det ikke noe rart at partiene i retorikkens og valgstrategiens navn forenkler virkeligheten. Høyre og Ap har eksempelvis i alle år fremhevet hverandre som hovedmotstandere i politikken, selv om alle ser at de på de aller viktigste politikkområdene står ganske nær hverandre.

Det spesielle med at Venstre og KrF i så liten grad snakker om sitt politiske forhold til Frp er at de på en eller annen måte må forholde seg til partiet som samarbeidspartner. Fremskrittspartiet lar det ikke være noen tvil om at deres ambisjon i de fire kommende årene er å være et tydelig og selvstendig opposisjonsparti. Regjeringssamarbeid er bare aktuelt, dersom Høyre og Frp får flertall alene.

Samtidig er det ingenting som tilsier at en videreføring av dagens regjering kan få støtte for statsbudsjettet fra andre enn Frp. Dermed settes det klare grenser for hva en fortsatt Solberg-regjering kan få til. Venstre vil helt sikkert ikke klare å få flertall for den økningen av CO2-avgift som etter deres mening er helt avgjørende for å nå utslippsmålene i 2030. KrF vil måtte godta noen kraftige nederlag i flyktninge- og bistandspolitikken.

Så vil man kunne innvende at det har vært slik i de åtte foregående årene og at det ikke kan være så ille for Venstre og KrF at det blir slik i nye fire år. Forskjellen er imidlertid at Frp før og etter januar i fjor er to ulike partier. Frem til Siv Jensen tok dem ut av regjering, var Frp et borgerlig samarbeidsparti. I tiden etterpå har Jensen og Listhaug utviklet partiet til et rendyrket og uforutsigbart opposisjonsparti. Frp vil ikke lenger stemme for noen av KrFs og Venstres saker bare fordi de er en del av en borgerlig blokk.

Så skal det enda en gang presiseres at Venstre og KrF høyst sannsynlig slipper unna hele Frp-problemet. Selv om Erna Solbergs og hennes folk gang på gang minner om at de lå dårlig an på meningsmålingene foran valget i 2017 også, så er forskjellene fra den gangen store. De borgerlige partiene har langt mindre oppslutning nå enn de hadde på samme tid for fire år siden. Dessuten var meningsmålingene for fire år siden jevnt over elendige for MdG og Rødt – det var ikke veldig overraskende at de havnet under sperregrensen. Denne gangen er det Venstre og KrF de er dårlige for. MdG og Rødt har over så lang tid ligget så godt an på målingene at det er relativt stor sannsynlighet for at i hvert fall et av partiene kommer over sperregrensen og rasker til seg en del av de viktige utjevningsmandatene.

Frp-blindheten vil vare frem til valget

Uansett: Håpet om et gjenvalg kommer til å leve hos regjeringspartiene helt til valgdagen 13. september. Det betyr også at Frp-blindheten kommer til å vare helt frem til da. Verken Høyre, Venstre eller KrF vil gå inn på diskusjoner om hvordan de skal få gjennomført sin politikk når de på den ene eller andre måten blir avhengig av Frp.

Dermed kan det oppstå et problem i velgerkommunikasjonen. Spesielt for Venstre og KrF. Velgerne ser jo hvordan de to partiene i en viss grad kommer til å leve på Sylvi Listhaugs nåde. Når Venstre og KrF skal øke velgeroppslutningen, må de kunne forklare hvorfor det er sannsynlig at Frp vil gi dem mer støtte for deres hovedsaker enn det Ap/Sp vil kunne gi dem.

Det er en problemstilling Kjell Ingolf Ropstad og Guri Melby ikke vil gå inn på. De har jo bestemt at det er uaktuelt å hoppe over til den andre siden av den politiske skillelinjen. Da velger de heller å være blinde. Eller å late som om Frp er en trofast borgerlig alliansepartner.

Aslak Bondes ukentlige politiske analyse er også å finne i papirutgaven av Dagens Perspektiv hver fredag. Ukens analyse gikk i trykken før KrF startet sitt landsmøte, så nettversjonen er noe justert i etterkant av Kjell Ingolf Ropstads tale til landsmøtet.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---