Hvorfor er et ­historisk ­perspektiv på leder­utvikling viktig?

Min nye bok «Makt og fortrøstning, norsk lederutvikling i historisk perspektiv» er kanskje et vel ambisiøst prosjekt. Men hvis de mente det sa, alle disse kloke folk, da burde de kanskje ha gjort noe med det.

Det er foruroligende få kloke hoder som finner det bryet verd å bruke historien fornuftig i sitt arbeid, sin rolleatferd og formidling overfor nye generasjoner. Jeg har forsøkt å bidra litt til å få gjort noe med det. Så vidt jeg vet har ingen skrevet en liknende bok om ledelse. Det får bare stå sin prøve om disse kloke folk har rett.

Innen lederutvikling finnes flere former for uheldig og skadelig historieløshet. Jeg skal her gi noen eksempler på tre av dem: faglige, kulturelle og etiske. De faglige er oftest ikke dødelige. Det er bare kostbart og tidkrevende å gjøre de samme feilene på nytt og eventuelt frembringe ny forskning som bekrefter gammel kunnskap. Så blir det deretter et spørsmål om ny forskning blir trodd og implementert i praksis, man vet jo aldri i hvilken grad folk velger å stole på tidssignalet, på egen magefølelse eller på nye og tvilsomme mumbo-jumbos som måtte dukke opp.