Inkludering i isolasjon og krisetid

Forbundsleder Negotia Monica A. Paulsen og Bernhard H. Hilmarsen, Searching for leadership

SYNSPUNKT. Vi er alle i en ny situasjon, og vi var ikke forberedt. Koronakrisen har flyttet hundretusener av arbeidstakere fra kontorer til hjemmet.

Vi jobber og blir sett via planlagte digitale løsninger, og den uformelle kontakten vi er vant til i det daglige arbeidslivet er borte. Mer enn noen gang er det behov for å sette søkelyset på mental helse knyttet til det å skape en trygg arbeidshverdag.

Arbeidsmiljøloven og de avtaler vi har i norsk arbeidsliv skal sørge for at vi alle har en helsefremmende og meningsfylt jobbsituasjon, men var ikke skrevet for den ekstraordinære tilstanden vi nå opplever. "Den nye normalen" krever annen form for tilstedeværelse og deltagelse fra ledere, men også fra organisasjonene og tillitsvalgte.

Vi er sosiale vesener. Bare ved å treffe hverandre uformelt i hverdagen, ved kaffemaskinen eller på vei til møtet, kan vi ofte se, høre og oppleve hvordan andre har det. For de som har et særlig ansvar i å følge opp kollegaer og medarbeidere forsvinner en helt vesentlig del av det som er måten vi fanger opp problemer.

Når vårt daglige nettverk forsvinner på den måten det nå har gjort, kan det også påvirke vår motivasjon og opplevelse av mening. Mestringsfølelsen som mange opplever gjennom arbeid kan bli mindre, og fravær av mestring kan påvirke vår mentale helse. De langsiktige konsekvensene kan bli store. Det burde derfor være selvsagt at arbeidsgivere legger til rette for dialog og oppsøker medarbeidere regelmessig for å følge opp – ikke bare arbeidet, men hvordan vi arbeider.

Partssamarbeidet, organisasjonene og de tillitsvalgte kan bidra til å skape nærvær i den situasjonen vi er kastet så brått ut i. Vår oppgave er å skape trygghet for ansatte. I en situasjon hvor arbeidet er flyttet hjem, må vi være oppsøkende på en helt annen måte enn tidligere.

Det handler ikke bare om å være i kontakt, men om å tørre å stille spørsmål og om å kommunisere på en måte som engasjerer. Det er uvant for oss, både ledere og tillitsvalgte, men det er viktig at vi lykkes. Vi har undersøkelser som underbygger at de virksomhetene som har aktive tillitsvalgte og et oppegående og konstruktivt partssamarbeid lykkes bedre enn andre med det meste.

Mange opplever at det er helt greit med hjemmekontor, og det kan godt være at flere vil velge å arbeide mer hjemmefra når vi har Koronakrisen bak oss. Men arbeidslivet skal gjelde for alle, og verdiene vi går glipp av hvis noen faller fra vil være betydelige.

Det er viktig å hindre at permitterte blir arbeidsledige, og få arbeidsledige raskt inn i arbeid igjen. Men det er også viktig å hindre at hjemmekontor blir sykefravær. I disse dager opplever mange at den tryggheten de hadde bare for noen uker siden, er redusert og kanskje blir til en psykologisk utrygghet. Hvordan kan vi skape et inkluderende arbeidsliv hjemmefra?

Gjennom utdanninger og i arbeidslivet er det å inngå i team blitt måten vi jobber på. Flere hoder tenker bedre enn ett, og mange opplever læringseffekter og trygghet i å realisere oppgaver sammen. Men når teamene blir splittet opp av hjemmekontor, blir arbeidsformen vanskeligere å opprettholde.

I fravær av oppsøkende ledere og en inkluderende deltagelse kan mange gå inn i en slags ventemodus. De som tidligere hadde problemer med å delta, og som det var særlig viktig å inkludere, kan være særlig utsatt. Resultatet kan bli psykologisk utrygghet, og flere som går fra hjemmekontor til utenforskap.

I slike situasjoner er det viktig at vi som fagforeninger, tillitsvalgte og ledere kommuniserer ofte og holder kontakt med dem som ikke er fysisk til stede på jobb. Her er det gjerne de små tiltakene som gjelder: En rask telefon, et lite videoklipp om hva som skjer, en gruppe som kommuniserer på Facebook kan skape inkludering og hindre utestengelse.

Oppfølgingen av det som skal gjøres og det konkrete arbeidet er selvsagt det mest nærliggende for en leder, men kontakt og tilstedeværelse er viktig i krisen vi er inne i. Å opprettholde følelsen av fellesskap – at jeg hører til på arbeidsplassen, i fagforeningen og i samfunnet – er helt avgjørende for oss. Fordi vi er kollegaer, mennesker og sosiale vesener.