Koronagenerasjonen – blir alt bra?

Lise Lyngsnes Randeberg er leder i Akademikerne.

SYNPUNKT. Ordningene utfordres nå av en fremtid med trangere statsbudsjetter og tøffere prioriteringer.

Velferdsstaten er vår kollektive forsikring som berger oss hvis vi mister jobben eller blir syke. Det kan skje alle, uansett hvem vi er eller hvor vi kommer fra. Dette sikkerhetsnettet er unikt i verden. For kort tid siden trodde vi at vi var på vei ut av pandemien, men nok en gang går vi mot en bølgetopp.

Pandemien har rammet skjevt og de svakeste gruppene er, som alltid, mest utsatt. Selv om arbeidsledigheten har gått ned igjen, har vi et stort utenforskap. Ifølge SSB var 114.000 under 30 år utenfor arbeid, utdanning og arbeidsrettede tiltak i 2020.

Over flere år har vi sett at jobbene som før var inngangen til arbeidslivet for dem som ikke trivdes på skolen, forsvinner når kravet til kompetanse øker.

Samtidig har vi en befolkning som blir stadig eldre – det skal vi være glade for – men det gir utgifter som færre og færre skuldre skal bære. På toppen av dette har vi en klimakrise med konsekvenser vi bare så vidt har begynt å kjenne på.

Hva gjør vi med det?

Lytte til de unge

«Han e oendelig djup sjøen», sa Odin i boka I eventyret av Olav Duun. Boka er skrevet for over 100 år siden, men er fortsatt blant de fineste beskrivelsene av barndom som er skrevet. Livet var til tider tøft i Duuns verden, men likevel kjente de på hverdagslykken.

Uendelig djupe er også noen av erfaringene dagens barn og unge har gjort de de siste to årene – koronagenerasjonen. Vi må sørge for at erfaringene deres blir brukt til det beste for samfunnet. Vi må lytte til de unge.

De risikerer å bli den første generasjonen på lang tid som opplever redusert levestandard og et dårligere velferdssystem. Vi må bygge bro mellom generasjonene og sørge for at de unge får like gode muligheter som min generasjon.

Hvordan kommer vi oss gjennom den omstillingen som ligger foran oss? En ting er sikkert; vi må unngå å sette grupper og generasjoner opp mot hverandre med enkel populistisk retorikk. For å sitere Duun igjen: «Det vonde dreper du ikke med øks!»

Det viktigste vi gjør er å sørge for at alle får utdanning eller kompetanse til å komme inn i arbeidslivet, og at ingen blir stående utenfor.

Fagforeningene har en viktig rolle å spille, kanskje spesielt for de unge – både for å heve kompetansen, skape jobber og ivareta sikkerhetsnettet vårt. Vi må aldri slutte å minne om at mange velferdsgoder er fremforhandlet av fagbevegelsen. Mange tar rettighetene sine for gitt. Det er en kontinuerlig jobb å sikre at sikkerhetsnettet vårt er godt nok. Under pandemien har vi sett hvor livsviktige ordninger som dagpenger og sykelønn har vært. Vi står sterkere sammen enn alene, og som medlem i en fagforening har du noen i ryggen når situasjonen blir krevende.

Jeg tror det er en robusthet i samfunnet som gjør at vi kan takle utfordringer. Samarbeidsevne og tillit blir viktig – og handlekraft. Innovasjon skjer ikke i festtaler og i powerpoint-presentasjoner. Innovasjon skjer der mennesker møtes i jakt på nye løsninger.

Å tørre å ta ansvar

Egentlig handler dette om bærekraft. Sosial, klimamessig og økonomisk bærekraft – og, om å tørre å ta ansvar.

Tør vi som er ledere i dag å gå foran for de som kommer etter oss? Vi må leve smartere, vi må ta bedre vare på natur og mennesker. Hvem vil begynne? Veien ligger der, vi må bare gå den.

Vi må fortsette å investere i utdannelse, i teknologi og innovasjon, i filosofi og etikk, samtidig som vi bevarer og videreutvikler det sosiale sikkerhetsnettet. Vi har som samfunn ikke råd til å la noen bli igjen.

Vi må finne løsningene på vår tids utfordringer. Det krever mer kunnskap og flere akademikere. Ikke fordi akademikere i seg selv er bra, men for å finne løsninger sammen må vi starte med kunnskap og med en felles virkelighetsforståelse. Vi trenger lektorene som sørger for at ungdom kommer seg gjennom videregående, vi trenger rådgivere som sørger for at de unge går videre for å skaffe seg kompetanse arbeidslivet trenger og vi trenger de som jobber i Nav til å hjelpe de som sliter.

Norge har verdens beste utgangspunktet for å lykkes. Dagens unge sitter igjen med andre og nye erfaringer. De må få mulighet å dele og til å bruke denne erfaringen til det beste for oss alle.

«Han e oendelig djup sjøen» sier Duun. I kriser mobiliserer folk, og vi har evne til å hente frem en styrke vi ikke visste vi hadde. Løsningen er menneskene.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---