Krf skal lokkes med

ANALYSE: Det uavklarte spørsmålet nå er om de tillitsvalgte i Krf blir mer Høyre-vennlige, eller om blir enda gladere i rollen som reelt opposisjonsparti.

Det finnes ingen fasit når politiske tap og seire skal settes opp mot hverandre. Gode budsjettavtaler mellom flere partier er også slik laget at alle får noen gjennomslag de kan skryte av. Høyre klarte denne uken å sikre regjeringen en viss styringsfart frem til neste høsts budsjettforhandlinger. Fremskrittspartiet hindret avgiftsøkninger for bilistene, Venstre fikk mer penger til kollektivtrafikk, jernbane og til skatteordninger for grundere, mens Krf fikk mer fleksibel kontantstøtte, mer penger blant annet til tvillingforeldre og noen av de foreldrene som tapte på vårens endringer i pleiepengeordningen.

De fleste av disse seirene var ventet. Det oppsiktsvekkende onsdag kveld var at Kristelig Folkeparti fikk fullt gjennomslag for sitt krav om en lærernorm. Høyre, Frp og Venstre er imot overstyring av kommunene i denne saken. De ville absolutt ikke innføre en rigid regel om at det aldri skal være mer enn 15 elever pr. lærer i småskolen. Normtallet for klassene fra og med femte til tiende trinn blir 20 elever pr. lærer.

Så sent som tirsdag denne uken advarte statsminister Erna Solberg mot lærernormen. Da hun dagen etter godtok den, var det rett og slett fordi hun ikke hadde noe valg. Kristelig Folkeparti hadde bestemt seg for at det ville styrke sin posisjon som skoleparti og en lærernorm var virkemiddelet.

Torsdag morgen innrømmet statsminister Solberg glatt at hun ga Krf denne seieren fordi hun måtte. Regjeringen er i mindretall. Den trenger Krfs støtte for å overleve. Lærernorm var prisen.

Så er spørsmålet hvordan denne overraskende Krf-seieren kommer til å prege debatten i og mellom partiene. Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske var umiddelbart ute i mediene med sin påstand om at vi nå har fått en mye svakere regjering. Det har han rett i. En statsminister uten faste avtaler i Stortinget er svakere enn en statsminster med.

Vi ser nå at den blå-blå seieren i høstens valg var betinget.

Svake regjeringer er imidlertid ikke et nytt fenomen her i landet. Frem til 2005 var det vanlig med mindretallsstyre. Kjell Magne Bondevik, Jens Stoltenberg, Thorbjørn Jagland og Gro Harlem Brundtland fremsto alltid som svake på disse tider av året – etter at de var blitt presset av andre partier til å godta budsjettposter som de egentlig var i mot. Det viktige for statsministrene og deres partier var at de overlevde, og at de kunne styre Norge fra dag til dag fra regjeringskontorene.

Slik er det med Høyre og Erna Solberg også. De kan vanskelig kritiseres for at de strekker seg langt for å beholde regjeringsmakten. Kompromissene de har inngått er ikke av en slik karakter at de endrer regjeringens politikk i stort.

Det mest interessante med budsjettforliket er derfor om det gjør noe mer enn å svekke regjeringen – om det på lengere sikt bidrar til at den faller – eller om det tvert i mot bidrar til å gi regjeringen et tryggere fotfeste.

I skrivende stund er begge muligheter åpne. Det avgjørende er hvordan budsjettavtalen blir vurdert internt i Venstre og i Kristelig Folkeparti. Sistnevnte parti er av størst interesse fordi det akkurat nå bare er Krf som åpner for å gå over til rødgrønn side. Det er likevel verdt å huske at Venstre ennå ikke har tatt diskusjonen om det skal gå inn i Høyre/Frp-regjeringen eller om det bare skal være støtteparti. Dersom diskusjonene i desember ender med at Venstre blir stående utenfor regjering, er det en teoretisk mulighet for at det over tid fristiller seg i like stor grad som Krf.

De i Venstre som ønsker seg en slik utvikling kan peke på at det i høstens budsjettforhandlinger åpenbart var mest lønnsomt å være konstruktivt opposisjonsparti – slik Krf var. Venstre fikk ikke de samme spektakulære gjennomslagene. Dessuten valgte partiet allerede ved forhandlingsstart å være forsiktige med sine krav. Det grønne skatteskiftet, som nesten skapte regjeringskrise i fjor, er det knapt spor av i årets budsjett.

Når alt dette er sagt, så er det mest sannsynlige at Venstre-ledelsen i høst har sett på budsjettforhandlingene som mindre viktig. Målet er å få Høyre og Frp til å gi så gode tilbud i forhandlingene om regjeringsutvidelse at et relativt samlet Venstre bestemmer seg for å gå inn.

Hvis Venstre går inn i regjering, blir debatten innad i Kristelig Folkeparti intensivert. I forbindelse med landsstyremøtet tidligere denne måneden gikk den fremste stortingsrepresentanten fra Vest-Agder, Hans Fredrik Grøvan, ut i mediene med sitt krav om at man revurderer landsmøtevedtaket som sier absolutt nei til å være i regjering med Frp.

I den offentlige debatten er han foreløpig alene blant stortingsrepresentantene, og det er ikke sikkert at han får følge av særlig flere på en stund, fordi partileder Knut Arild Hareide har gjort det klart at Krfs linje ligger fast.

Men hvor lenge ligger den fast? Høyres og Frps velvillighet i budsjettforhandlingene viser at de fullt ut forstår Krfs behov for å markere egne saker i et eventuelt fireparti-samarbeid. De to regjeringspartiene har til og med gått med på å øke sukker- og alkoholavgifter. Frp er ikke lenger partiet som tar til orde for sterk nedsettelse av skatter og avgifter.

Sist gang Krf var i regjering insisterte Høyre på å gjennomføre så store skattelettelser at det ikke ble penger igjen til Krfs hjertesaker. Budsjettforliket nå viser at dagens Høyre kanskje tenker annerledes.

Eller er Høyre og Frp nå utelukkende drevet av tvang? Strekker de seg langt nettopp fordi Krf ikke er i regjering. Hadde partiet vært på innsiden, ville terskelen for å gå ut igjen ha vært mye høyere, noe som ville ha gjort at Krf mistet forhandlingskraft. De ville ikke ha fått så mye på innsiden som de nå har fått ved å være på utsiden.

Foreløpig virker det som om de som holder seg til den siste teorien står sterkest i Krf. De som sverger til rollen som konstruktivt opposisjonsparti har antageligvis styrket seg. I så fall må Høyre og Frp belage seg på å legge frem ny velluktende lokkemat neste år – uansett hvor kostbar den er for dem.