– Kvinner er unge og lovende, menn har pondus

Denne uken stilte Kif-komiteen, Kilden kjønnsforskning og Forskningsrådets Balanse-program spørsmålet: Er vi ferdig forska på kjønnsbalanse i Norge?

Svaret var at det vil vi aldri bli.

Kjønnsbalanse i akademia, eller mangel på sådan, har de siste årene fått mye og økende oppmerksomhet.

Les også: Kvinner diskrimineres på toppen i norsk akademia

Forskningsinstitusjonene har satt inn flere tiltak, og både Kif-komiteen og BALANSE-programmet jobber med utfordringen på nasjonalt nivå.

Under forskningsarrangementet onsdag ble det lagt frem flere studier om kjønnsbalanse og kvinners «farefulle ferd mot toppen» i akademia.

Les også: Hanekamp om kvinner i akademia

Sevil Sümer, Forsker ved Uni Research Rokkansenteret, har nylig gjennomført en studie på de mange hindrene som kvinner møter i kampen om å sikre seg professortittelen.

– Kjønn og livsfase spiller inn. Det å være synlig og posisjonere seg krever veldig mye nettverk og aktiviteter utenom arbeidstiden. Særlig småbarnsmødre følte dette som et press, sier hun.

Publikasjoner er også viktig i konkurransen om toppstillingene, men det kvinner i akademia ofte aner en skygge av, er at ledelsen allerede har en person i tankene når de lyser ut en stilling.

En av kvinnene som Sümer intervjuet i studien sin, hadde en opplevelse av partisk bedømming og nedvurdering.

«Jeg har blitt forbigått av menn som har publisert mindre enn halvparten i forhold til meg, men de har publiseringer som har blitt fremhevet som geniale. Jeg opplevde det som en skrekkhistorie hvor jeg ble fremstilt som ung og lovende, altså det stod ikke akkurat det, men jeg hadde potensiale stod det, mens han som fikk tilbud om jobben hadde pondus,» sa kvinnen.

Løfter frem andre menn

Et problem som Sümer pekte på er at kvinnelige akademikere blir tildelt mer undervisning enn menn, noe som betyr at de får mindre tid til forskning.

– Å være synlig skjerper konkurransen og legger press på kandidatene om å skille seg ut fra mengden. Noen nevne særlig betydningen av faglige og sosiale allianser. Det kan være slitsomt for mange å hele tiden må gjøre seg selv synlig, sier Sümer.

Posisjonering i forhold til etablerte faglig og sosiale nettverk er karrierefremmende.

En annen kvinne påpekte at hennes erfaring var at «de mannlige lederne løfter frem andre menn, mens de glemmer litt disse kvinnene som har tatt doktorgrad».

Videre sier kvinnen som ble intervjuet: «Mennene veiledes, får stipendiater, blir medveiledere, blir tatt med på å skrive artikler, mens kvinner gjerne må jobbe mer aktivt for å komme inn der. På en måte tilrettelegges det mer for menns karriere enn for kvinners karriere.»

Kvinnene følte at menn får mer støtte enn kvinnelige studentene.

Dressjakke for å passe inn

For å avansere innen forskning, må en publisere. Men det er mange andre oppgaver som tar tid fra forskningen, som undervisning, lederverv, komitemedlemskap og bedømmelsearbeid.

Forskeren peker på at et økt press på publisering, reiser og internasjonal nettverksbygging kan bety mer forhandlinger med kollegaer og med partneren.

Sümer trekker også frem tidsklemma og spenninger mellom familie og karriere som et opplagt hinder for kvinner i akademia.

– Myten om likestilte familier fører til en individualisering av problemene. Det er en dominerende holdning at en kvinnelig akademiker får god støtte fra partneren så lenge det ikke går ut over hans egen karriere, sier hun.

Selve forskerrollen oppleves også som svært tradisjonstung.

En kvinnelig akademiker mente rollen oppleves som «maskulint kodet» og fortalte at hun hadde fått beskjed om at hun ikke måtte ha så «lys stemme når hun presenterte på konferanser».

«Jeg måtte øve meg på å ikke smile så mye når jeg presenterer for da blir det sånn «liten jente», sa hun.

Studien viser at kvinner mannsdominerte fag bruker relativt mye energi på å passe inn og oppnå autoritet.

«Man må være kvinnelig og jeg kjenner jeg blir irritert noen ganger når jeg tenker at nå burde jeg hatt en dressjakke for å passe inn,» sier en.

Alt på stell som kvinne

De siste 10 til 20 årene har ressursbasen i akademia vokst enormt mye. Dette har ført til mer midlertidighet og færre faste stillinger.

Opphoping av kandidater i kombinasjon med få stillinger betyr kø og tilspisset konkurranse.

«Jeg opplever egentlig at det er enda verre når det gjelder faste ansettelser enn stipendiatstillinger. Det er jo da kampene virkelig begynner og det er der det er uhyre viktig å ha alt på stell når du er kvinne, fordi du har ikke sjanse til å komme gjennom hvor det er bare en liten ting feil,» sier en av kvinnene fra studien.

– Bevissthet om at andre typer vurderinger spiller med i vurdering av hvem som er interessante for en stilling, sier Sümer.

En av kvinnene som ble intervjuet sa at kvinnelige akademikere ofte er veldig samvittighetsfulle og bruker mye tid på å ta seg av studentene og sitter i administrative verv, sammenliknet med menn. Dette går da ut over forskningstiden.

Kjønnsbalanse på avdelinger og fakultet er heller ikke noe som diskuteres så veldig ofte.

«Det snakkes ikke om og det er heller ingen som vil snakke om det. De er ikke oppriktig interesserte i spørsmålene bak problemstillingen med å få opp kvinneandelen».

Karrieremessig brobygger

Sümer trekker frem flere tiltak som kan være med på å gjøre avansement for kvinner i akademia mer rettferdig enn det er i dag.

Blant annet peker hun på at lederens rolle som karrieremessig brobygger må tydeliggjøres.

Hun mener også det burde settes av kvalifiseringsmidler og opprettes mikrofond for å bygge nettverk og arrangere arbeidsseminar for at kvinner skal få bygge opp til større søknader.

Mer åpenhet av opprykks- og tilsettingsperioder burde også implementeres. Kvinnelige akademikere burde kunne frikjøpe seg fra andre oppgaver i en begrenset periode for å ha tid til å publisere.

– Alle tiltakene må skreddersys etter de ulike institusjonene og spesielle behov. En må gripe tak i problemene og gjøre noe med det. I tillegg er det viktig å ha ledelsen med på laget, sier Sümer.

Foryngelse av jussmiljøet

Historiker Trine Rogg Korsvik, Forsker ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo har forsket på kjønnsbalanse fra det juridiske fakultet på samme universitet.

Her intervjuet hun til sammen 48 ansatte der halvparten var kvinner og halvparten menn.

– I dag er 65 prosent av jusstudentene kvinner, men det er nesten ingen kvinnelige forelesere, sier Korsvik.

Det å ha et godt nettverk var en av hovedfaktorene for hvordan karriereveien til kvinnene på jussen hadde gått.

I tillegg til å sammenlikne mellom kjønn, studerte også historikeren forskjellene mellom generasjoner.

– Det var veldig store generasjonsforskjeller. Det som er et faktum over alt i akademia er at babyboomer-generasjonen nå går av med pensjon. Over halvparten av de jeg intervjuet hadde blitt ansatt de siste fem til seks årene. Det skjer en foryngelse i akademia og miljøet har definitivt endret seg til det positive, sier hun.

Hele studien til Korsvik vil bli presentert i februar.